Jan Christensen:

«Give Peace a chance»

Del:

Dette er ukas nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU, av lederen Jan Christensen som skriver på egne vegne. Innlegget står for hans mening, ikke nødvendigvis politikus.no sin mening.

Jan Christensen:
Jan Christensen

I 1969 var Vietnamkrigen på sitt verste. John Lennon lagde «Give peace a chance». Der like aktuelt nå som den gang. Det er nå over ett år siden Russland invaderte store deler av Ukraina. Fortsatt pågår krigen. Spådommene om hvem som vinner er sprikende. Men hva betyr egentlig å vinne? Et land i ruiner? Halve folket på flukt? Millioner av traumatiserte, sårede og drepte?   Evige lidelser for vanlige folk på begge sider av frontlinjene?

Om vi skal
tro norske massemedia, er utfallet snart klart: Det blir ukrainsk seier, Putin er snart enten død eller avsatt. De demokratiske krefter seirer, despoten taper. Jeg fordømmer – i likhet med det store flertall av det norske folk – krigen.  Den burde vært unngått gjennom diplomati og kompromisser.  Men hvor lenge skal jeg fordømme og fordømme?

Alle kriger har
 sin forhistorie, også denne.  I den grad vi ikke er villige til å gå dypere inn i denne historien, men nærmest betrakter alt som et slags øyeblikkelig oppstått «krigsspill» – det gode mot det onde – virker fred fortsatt fjernt.
Til lengre krigen varer, til flere ofre og til mer prestisje. Krigen må vinnes, nærmest for enhver pris.
Bildet kompliseres ytterligere av at krigen ikke bare omfatter to parter. Flere NATO-land er også involvert, med avanserte våpen. Selv om NATO-styrker ikke aktivt deltar i bakkekrigen, er de viktige som rådgivere og instruktører. Det er også grunn til å tro at vestlige eksperter bemanner viktige våpensystemer.
Faren for eskalering er stor. Det kan ende med krig på store deler av det europeiske kontinent.

Forutsetningen
 for et Norge utafor EU, er trygghet og sikkerhet i Europa og verden for øvrig. Jeg vil at Norge skal kunne handle fritt med alle land, med gjensidige fordeler som bærende prinsipp.
Derfor må Norge ikke inngå i handelsblokker der de største og sterkeste dikterer, og der mindre land utnyttes.
Også av sånne grunner er jeg – som EU-motstander – sterkt opptatt av en snarlig slutt på krigen. Handel på fritt grunnlag, i en verden større enn EU, krever fred.

Enhver fred
 begynner med at partene snakker sammen. Enten direkte eller via meglere. Dette må være første steg – primært kombinert med våpenhvile. Hvordan selve freds-løsningen til slutt vil se ut, må være åpent. Å komme med forhåndskrav som den andre part vanskelig kan godta, er fåfengt.
Da blir det ingen samtaler.

En kan selvsagt håpe
på at motparten blir så svekket at den ikke har noe annet valg enn bare å bøye seg. Da risikerer vi en kortvarig  fredsløsning.
Jamfør Tysklands nederlag etter 1. verdenskrig, og påtvungne fredsvilkår som la grunnlag for den neste verdenskrigen.

Vi nordmenn –
som er verdensmestre i det meste, inkludert fredspriser – kunne spilt en viktig rolle i dette fredsarbeidet.
Vi forvalter Nobels freds-testamente.  Vi kjøpte oss plass i FNs sikkerhetsråd.
I de kalde etterkrigsårene og i tøværet etterpå, lærte vi åssen leve i fred med vår mektige nabo i nord – og endog utvide samarbeidet.
Nå har vi skuslet bort mulighetene med passivitet, sanksjoner, våpenleveranser og krigsretorikk.

Til tross for
vår manglende vilje og evne, har et fåtall andre kommet på banen. På ettårsdagen 24. februar,  la eksempelvis Kina fram en 12-punkts fredsplan.
Viktige krav er våpenhvile og snarlige forhandlinger, respekt for suverenitet og territorial integritet, og at et lands sikkerhet ikke må gå på bekostning av andre  land.

Den norske
opinionen preges av massemedia. De har dømt fredsplanen nord og ned og knapt viet den omtale.
For mange her hjemme er det personlig belastende å ta standpunkt mot krigen. Vær viss på at det er enda vanskeligere i Ukraina og Russland.
Den norske fredsbevegelsen forholder seg stort sett passiv.
I vår egen  grasrotorganisasjon «Nei til EU», ser de færreste kampen mot krigen som en del av kampen mot EU.
For noen er det snarere motsatt: En grunn til å melde seg ut av organisasjonen.
Ytringer mot krigen og for freden, har magre kår her hjemme.

NATOs general-
sekretær Stoltenberg har ikke kommentert planen, angivelig fordi Kina mangler troverdighet.
EU-presidenten mener det ikke er noen fredsplan. President Biden har avvist den.
Ingen fra vårt hjemlige politiske miljø har støttet den. Heller ikke ledersjiktet i våre Nei-partier.
De har kanskje nok med å rope på flere våpen?

Men – det er lyspunkter.
Ukrainas president Zelensky finner mange av punktene i fredsplanen interessante, og ønsker å møte Kinas president. Russlands president Putin er lunken, men ikke avvisende.
FNs generalsekretær hilser planen velkommen.

For et knapt år siden,
forhandlet ukrainere og russere om en slutt på krigen. Det sies at britenes daværende statsminister, Boris Johnson, presset fram brudd i samtalene.
Med Vestens holdning til det kinesiske freds-framstøtet, kan det samme skje igjen. Dermed blir det ukrainske folk fortsatt offer på krigens alter.

I 1969 var Vietnamkrigen på sitt verste. John Lennon lagde «Give peace a chance». Det er like aktuelt nå som den gang.

Framheva illustrasjon: Utdrag av vignett fra Antikrigs initiativet

Sist oppdatert 06.03.2023 kl 09.42