Vardøger hadde invitert til presentasjon av det siste nummeret sitt på Tronsmo Bokhandel 09.02.2023. Redaksjonen hadde bedt seniorforsker Sverre Lodgaard (NUPI) om å holde en innledning om sitt syn på det som forfatterne av artiklene i nummeret skreiv om.
Politikus.no la tidligere ut et referat fra Lodgaards innlegg.
Her kommer en versjon med mer av Lodgaars egne ord.
Lodgaard tok utgangspunkt i sitt eget syn på verdensutviklinga. Vi befinner seg i en overgangstid fra én verdensorden til noe annet vi ikke kjenner, sa han. Det er en turbulent og konfliktfylt tid hvor mye er i spill – mye mer enn vanlig – og dette kan komme til å vare lenge. Vi kapsler oss inn og skyver andre fra oss.

Red. politikus.no

Lodgaard mener en ny orden er i støpeskjeen. Stormaktene gjør alt de kan for å fremme sine interesser og forme en ny verdensorden i sitt bilde. Dette drar på tida, og det er nytt. Tidligere har nye ordener blitt dannet etter store kriger som 30-årskrigen (freden i Westphalen, 1648: Suverene stater som grunnleggende enheter i internasjonal politikk), Napoleonskrigene (den europeiske konsert) og andre verdenskrig (den liberale internasjonalismen), og da har det gått fort. Nå skjer det gradvis over lang tid.

USA – og Kina
Den liberale internasjonalismen var basert på flerpartistyre, markedsøkonomi og lov og orden. Nå snakker USA og andre om en «regelstyrt» verden. Referansen til «lov» har falt bort. Vardøger har fanget opp dette, og Lodgaard sa det var viktig å følge den amerikanske debatten og se hva som etter hvert legges i uttrykket. USA er eksepsjonalistisk: Én regel for USA, en annen for andre. Slik har det vært en stund. Som George Bush (sønn) sa i 2003: Dere må gjerne opprette en internasjonal straffedomstol, men ingen amerikansk statsborger må noen gang stilles for en slik rett. I praksis betyr at den som mer enn noen andre former reglene også forbeholder seg retten til å bryte dem.

USA dominerer militært. USAs allierte i Europa og Asia manes til opprustning. NATOs generalsekretær har vært en artikulert eksponent for dette, en handelsreisende i opprustning.  Kina, på sin side, fester grepet om det store sammenhengende landområdet gjennom Asia til Midtøsten og Afrika sør for Sahara, i hovedsak med økonomiske midler. USA er blitt proteksjonistisk og gitt fra seg frihandelskortet til Kina, som vet å utnytte det. Shanghai Cooperation Organization er den store organisatoriske fellesnevneren i området. Lodgaard nevnte at Kina presenterer sine investeringer og låneavtaler under parolen «Vinn, vinn». Men vi må følge med og spørre om det blir resultatet, sa han. Kineserne er ikke den julenissen de tidvis gir inntrykk av.

Østeuropeerne ville vestover
Lodgaard pekte på en svakhet ved vinklinga i Vardøger-nummeret. De østeuropeiske landene presset på for å bli akseptert som medlemmer av EU og NATO, og de vestlige landene var enige om å ta dem imot. Det perspektivet mangler. Unntaket var Ukraina: Ukraina var delt i synet på NATO-medlemskap, og det var delte meninger i NATO også.

Om artiklene
Lodgaard hadde lest alle artiklene i det 170 sider store tidsskriftet. Arne Overreins artikkel om broderfolkene der han særlig skreiv om historiske, sosiale og politiske forhold i Ukraina, var en «gullgruve».  Også Jørn Holm-Hansens artikkel som trakk fram de enorme russiske og ukrainske tragediene der folk lå i veikanten og døde av sult. Stalin trengte Ukrainas korn til hæren. I Sigurd Allerns velskrevne artikkel rettet han særlig oppmerksomhet mot det som står om strukturelle filtre i mediedekningen, som påvirker nyhetsvalgene og innsnevrer virkelighetsbildet. Allern skilte mellom konsensussfæren, sfæren for legitim kritikk og sfæren for avvik. Lodgaard plasserte seg selv i sfæren for legitim kritikk.

Bruk av atomvåpen
Lodgaard hadde vanskelig for å forestille seg at taktisk bruk av atomvåpen i Ukraina kunne gi Russland noen fordel. Heller ikke strategisk bruk. NATOs øvelser viser at når slike våpen anvendes, trappes krigen opp med katastrofale følger. De andre atommaktene er ganske sikkert innforstått med samme. Øvelser er øvelser og i det virkelige liv kan krigen ta andre veier. Irrasjonelle beslutninger kan aldri utelukkes i krigens hete, men advarselen er entydig. Derfor trodde Lodgaard det var lite sannsynlig at atomvåpen ville bli brukt.

Opptrapping og målforestillinger
Jo mer krigen trappes opp jo viktigere blir det å diskutere hvilke mål man bør styre mot, hvordan en fredsløsning kan se ut. Folkeretten peker i Kievs favør helt til Krim, men før man kommer så langt treffer man en rød linje for Russland, sa Lodgaard. Krim har vært russisk i over 200 år, og det er liten tvil om at de fleste som bor der vil være i Russland. Folkerett er ikke alltid moral. Et annet utgangspunkt kan derfor være å søke en løsning som gjør det mulig for folk å leve der de føler seg hjemme. Da må vi søke en minnelig ordning for russerne i Øst-Ukraina. Dette er det vanskelig å snakke om, for det blir fort utlagt som apologetisk for Russland. En tredje mulighet er å finne et geopolitisk ekvilibrium som de viktigste partene i konflikten kan avfinne seg med på lang sikt.

Russland i oppløsning, en fordel for USA?
Biden har uttalt at han ønsker regimeskifte i Russland; vekk med Putin. Forsvarsministeren hans har sagt at Russland må svekkes så det blir ute av stand til å gjøre mot andre det de har gjort mot Ukraina. Kissinger har advart mot å presse dem så langt at landet går i oppløsning, for det kan føre til nye konflikter mellom berørte makter om hvem som skal styre hva i dette enorme området. Oppløsning kan være en besnærende tanke for USA – det desimerer en motstander og fratar Kina en slagkraftig alliert – men er ikke så attraktivt ved nærmere ettertanke.

Hjertesukk: Debattens ensidighet
Lodgaard var oppgitt over ensidigheten i dagens debatt om internasjonal politikk. Vi reagerer på det vi ikke liker ved å skjære det meste over en kam: sanksjoner, boikott, kanselleringer og fordømmelser. Vi kutter forbindelser som om dette er det ene riktige svaret på de fleste utfordringer. Vi kapsler oss inn og støter andre fra oss. Ofte er sivilsamfunnet hissigere på grøten enn regjeringene.
Som en fra salen sa: Sånn var det ikke rett etter Sovjets innmarsj i Ungarn i 1956. Året etter blei Kuppern verdensmester på skøyter med sovjetere på de to neste plassene.

Framheva bilde: Gerhard fra Pixabay