Av Ove Bengt Berg

Miljøbevegelsen begynte som en naturvernbevegelse. I dag er den utvikla til en klimabevegelse. Klimaet krever at natur og friluftsområder må ofres for det grønne skiftet, mener Bellonas Frederic Hauge. Naturødeleggelsene for klimaet er mer detaljert omtalt i innlegget «Norsk natur ødelegges for å endre været i hele verden, også når stormaktene fortsetter som før».
Men de grønne er ikke bare for å ofre naturen, de er også veldig for krig. Den grønne bevegelsen i Europa den ideologisk mest krigsivrige politiske grupperinga av alle i Europa. Det begynte alt med Natos folkerettsstridige krig mot Jugoslavia i 1999 med bombing av Beograd med engasjert støtte fra den grønne utenriksministeren i Tyskland, Joscha Fischer. 

De grønnes krigsiver har ikke blitt mindre med åra. Særlig har krigsiveren økt markant i Norge. Venstres partileder Guri Melby, småbarnsmor, er ledende ideologisk i Norge for å satse enda mer på USAs og Natos krigkrigføring i Ukraina, mot Russlands invasjon. Hun overgår MDGs hardtslående småbarnsfar Eivind Trædal som heller ikke kan få trappa opp krigen nok. Likevel blir de begge slått av Tysklands utenriksminister, Baerbock, fra de grønne, av hennes kamp for å øke våpenleveransene og satse enda mer på våpen og krig. Tyskland har hittil tapt to verdenskrigen, og den siste førte til enorme menneskelige tap og ødelgellelser av infrastruktur, likevel nøler hun ikke som pådriver for å ofre enda mer av ukrainernes mennesker og infrastruktur.

Fra ingen av disse er det snakk om verken forsøk på våpenhvile eller forhandlinger. De vil alle kaste inn alt av mulig militært materiell og ukrainske soldater. Hva er det de grønne finner så miljø- og klimavennlig med krig? At en betydelig del av infastruktur blir rasert og det må brukes ressurser på ny produksjon? Er moderne militær ildkraft luftrensende?

Wolfgang Streeck sin forklaring på de grønnes krigsiver, er at de veit veldig godt at de ikke skal delta i krigen, de og deres barn er ikke blant dem som skal sendes i krigen som våpenføde. Streecks kommentar om de grønnes krigsiver skreiv han om 12.09.2022, og deler av innlegget hans blei gjengitt i politikus.no 10.10.2022. Innlegget, Hvorfor er miljøpolitikerne de mest krigerske — i Tyskland som i Norge? Er krig miljøvennlig?, legges ut på nytt her:

Som Norge var Tyskland med i den første krigen i Europa etter siste verdenskrig, Nato-bombinga av Jugoslavia i 1999. Tyskland med ivrig ledelse fra utenriksminister Joschka Fisher fra De grønne. I Norge kjemper nå Venstres partileder Guri Melby for å framstå som den ivrigste krigeren for Ukraina.
En skulle nesten tru at krig bare drives med fornybar energi og batteridrevne tanks, at alle verneverdige hus blir stående og uten at noen dør, når en tenker på de grønnes krigsiver og uforsonlighet begrunna med rettferdighet og menneskerettigheter. Kanskje krig blir ei sak MDG kan få sakseierskap til? I konkurranse med SV og Venstre?
I en kommentar fra 12. september til den tidligere tyske finansminister Wolfgang Schäubles forslag om etablering av et kjerne-EU under ledelse av Tyskland og Frankrike, kommer Wolfgang Streeck også inn på de tyske grønnes rolle i krigen i Ukraina. De som slipper verneplikt og å delta i krigen, men ser den fra sofaen som om det er et dataspill. Som nekter enhver forhandling «før krigen er avsluttet med en betingelsesløs russisk tilbaketrekning».

Wolfgang Streeck skriver 12. september i år:

I Tyskland lar utenriksminister Baerbock, en av World Economic Forums unge globale ledere, den tyske offentligheten få vite at krigen i Ukraina «kan vare i årevis» og at «Ukraina derfor fortsatt vil trenge nye tunge våpen fra vennene sine neste sommer». Bortsett fra Rheinmetall*-parlamentsmedlem Marie-Agnes Strack-Zimmermann, nestleder i Bundestag for FDP og leder av forsvarskomiteen, er De Grønne de klart mest krigerske av tyske politikere.

En årsak kan være at de representerer en generasjon som — i motsetning til tidligere tiders foraktede peaceniks [et litt nedsettende begrep om pasifister, red. anm.] — ikke trenger å gjøre militærtjeneste og ikke vil måtte gjøre det i framtida; heller ikke barna deres. Dette gir en spesiell bismak til Baerbocks uopphørlige bekjentgjøring av takknemlighet til de modige ukrainerne som «forsvarer våre verdier» ved å måtte risikere livet under strengt pålagt verneplikt – begrensa til menn. Det hjelper også på å forstå deres ubegrensa identifisering med krigsmålene til den nå regjerende fløyen av ukrainsk nasjonalisme. (Baerbock: «Krim tilhører også Ukraina… Ukraina forsvarer også vår frihet, vår fredsorden. Og vi støtter dem økonomisk og militært – nemlig så lenge det er nødvendig. Punktum.»).

Å sende våpen og fra sofaen i sin trygge bolig se våpna bli brukt, er ikke særlig modig, mener Streeck. Når tyskerne melder jublende fra på Twitter når ukrainsk artilleri treffer russiske mål, er det som når spillere i dataspill på Twitter melder om sine spillsuksesser, kommenterer han. Og, fortsatte han, 12. september;  Rakettenes fulltrefferne  

«er etterfulgt av nesten daglige forsikringer om at NATO, inkludert Tyskland, aldri vil sende tropper til de ukrainske slagmarkene der ukrainerne «kjemper for oss alle og dør». På denne måten får de nye krigstilhengerne støtte til å insistere på krig til endelig seier er oppnådd og derfor nekte å forhandle om en slutt på krigen før den er avslutta med en betingelsesløs russisk tilbaketrekking».

*Reinmetall er et internasjonalt teknologisk forsvarskonsern:
«Høyteknologi for å beskytte soldater i kamp – det er Rheinmetalls formål.»

Oversatt fra tysk: Red, Politikus.no

Framheva bilde:
Foto er tatt av Brigitte Werner fra Pixabay
ArtTower

Oppdatert 04.02 kl 08.11:
Endra på omtalen av utenriksminister Fischer.
Han leda ikke krigen, men ivra for den.