Av Ove Bengt Berg
I sin faste kronikkspalte i Dagens Næringsliv 23.01.2023 skriver Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved UiO og professor på Forsvarets høgskole, at Vesten høyner både innsats og risiko. Det kaller hun den virkelig store nyheten nå. For da har krigen utvikla seg til et nivå der den trappes opp på et nivå der utilsikta ting kan skje, der ingen har lenger kontroll på krigens gang, hevder hun.
«Det er at vesten, les USA og UK, endrer strategi for resten av vesten. Den har hittil vært å gi nok våpen til Ukraina til å hindre at Russland vinner. Men fra nå av er strategien den motsatte, å gjøre Ukraina i stand til å vinne krigen. Derfor kommer nå de tyngste våpen til landet, de som gjør en storoffensiv mulig for å ta tilbake territorium».
Dette også for å motvirke fordelene Russland kan ha av at krigen varer lenge med faste fronter, at Russland får mer tid til oppbygging av troppene og hindre at europeisk samhold skal slå sprekker. Innsatsen høynes derfor, skriver Matlary og betegner det som om broen for forhandlinger nå utelukkes, den «brennes» fra begge ender. Hun karakteriserer det som å være kommet til «the point of no return». Når målet er at Ukraina skal vinne, så kan Ukraina ikke lenger «kjempe med bundne hender dersom målet er å vinne». For det har det gjort til nå med president Bidens forbehold om at Ukraina ikke skal angripe mål inne i Russland. Det forbeholdet siterer hun en amerikansk marineoffiser på at må oppheves om krigen skal vinnes. Sjøl om hun skriver at ingen av partene vil ha en krig utafor Ukraina mellom Nato og Russland, er det vanskelig å forstå Matlary på annen måte enn at det nå er uunngåelig med denne sist vedtatte opptrappinga. «Innsatsen er høynet, og med det også risikoen», avslutter hun kronikken med. Men det er et viktigere poeng hun burde avslutta med når det satses på opptrapping og eskalering, og det er som hun sjøl skriver:
«I verste fall kan utilsiktede ting skje, for ingen har kontroll på krigens gang.»
Entusiastisk krigslyst,
særlig på ytre venstre og miljøaktivistene
Det er igjen entuasiastisk krigsiver i Europa fra ytre høyre til ytre venstre. Ingen har så mye historisk erfaring med krigsiver som europeerne, både innad og i hele verden. «Og nå er vi der igjen». Alle bitre nederlag på å erobre Russland med Napoleons og Hitlers nederlag som de mest kjente, skal nå endelig rettes opp. Nå kriger også de europeiske krigsmaktene med Nobels fredspris på fanen. Og Jens Stoltenberg går over i historia som den første som leda en hær som erobra Moskva?
Risikoen: Mulig å unngå fly og tropper?
Den engelske krigshistorikeren Liddell Hart skriver i innledningskapitlet i det store verket sitt om 2. verdenskrig at en sammenlikning av ressursene på begge sider i krigen, på forhånd, tilsa at Nazi-Tyskland med støtte av Japan og Italia ikke hadde nok ressurser, særlig olje, til at de kunne vinne krigen. Ved starten krigen sa tidligere forsvarssjef Sverre Diesen at dette var en krig Ukraina ikke kunne vinne. Men nå er Diesen helt klar på at det er sannsynlig med seier.
Hva vil en seier over Russland innebære? Igjen et forsøk på å erobre Moskva for å legge Russland under seg? At dette er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, er sannsynligvis ikke riktig. Russland er ikke viktig nok. Det er mer en stedfortrederkrig mellom USA og Kina, og det er Russlands posisjon overfor Kina som er interessant for USA. Det er uneighet om hva som er best for USA, et delvis svekka Russland som fortsatt beholder egen kraft, eller et totalt svekka Russland mer eller mindre underlagt Kina.
Ønsker om utfall er ingen garanti for hva som skjer. For som Matlary hevder: utilsikta ting kan skje. Det er riktigere å si vil skje. For ingen har kontroll på krigens gang. Det ene fører til det andre, som om det er krigens egen logikk som overstyrer generalene og statslederne.
Den utviklinga er vi nå ved starten av. Det går neppe som planlagt, i den grad det finnes planer. Men vi kan være ganske sikker på det blir enda klarere at ordet Europa i verden for øvrig i enda større grad enn nå vil bli et synonym for krig. Tross Thorbjørn Jaglands noble fredspris til EU.
Når verdenshistoria mest troskyldige og sarte unge generasjoner — opptatt av ikke-kjønn, CO2 og å få motstanderne sine til å tie — skal ut i krigen, vil de nok like raskt som sine entusiastiske forgjengere i de tyske klasserommene i første verdenskrig dras inn «i et uendelig helvete av kaos, slakt, blod, uutholdelig larm, lidelse og brutalitet». Overlever noen, vil nok et par av dem rope ut at det var verdt det, for «rettferdigheten seira» og verden blei redda. Rødts ideologiske leder Magnus E. Marsdal vil med sin støtte fra Røkke og Fritt ord kunne rope ut seieren triumferende fra en vingeløs havvindmølle.
Framheva bilde:
Stillbilde tatt fra film fra seiersparaden i Moskva 1945
som viser erobra faner kasta demonstrativt ydmykende på bakken.
Som bannerflagget
til Første SS-Panzer Divisjons livsgarde for Adolf Hitler, Tysklands krigsmarineflagg mm.
Oppdatert 28.01.2023 kl 09.16.
Omtalen av et mulig angrep på Moskva er tatt ut.
