Våpenleveransene viktigst som symbolsk retningsvalg
Den politiske striden i Rødt om å levere flere norske våpen til Ukraina, får ingen konsekvenser for styrkeforholdet i krigen. Som heller ikke SVs tilslutning til våpenleveranser. Det dreier seg om symbolpolitikk. Flere norske våpen vil ikke bli avgjørende militære bidrag som kan føre til det som er målet for dem som ivrer for opptrapping av krigen, nemlig at Russland taper fullstendig. At Krim, Øst-Ukraina og kanskje også nåværende russiske områder kommer under ukrainsk kontroll eller med overoppsyn av USA eller EU. Med et sterkt svekka Russland. Den interne kampen i SV og Rødt dreier seg kun om politiske retningsmarkeringer og å unngå det styrende politiske sjiktets avsky.

Anti-imperialisme og det nasjonale sjølstyret
Flere norske våpen i krigen vil heller ikke bety noe for den internasjonale rivaliseringa mellom verdens mektigste stater om råvarer og markeder. Den rivaliseringa som har skjerpa seg etter 1990 og med Kinas framganger. Verken anti-imperialisme eller det nasjonale sjølstyret er ledende verdensmakter interessert i.
I hele Europa er kampen for det nasjonale sjølstyret ei ikke-sak i det styrende politiske sjiktet. Her i landet er venstrekreftene for eksempel sterkt imot at Norge sjøl skal bestemme vilkåra for trygdeytelser og sosialhjelp. Venstrekreftene i Norge kjemper for EU-kommisjonens trygdevilkår. Mens Ap/Høyre kjemper for at EU skal bestemme strømprisene.

Ingen må ha total seier
Krigen i Ukraina er ikke som verdenskrigen da kampen stod mot Nazi-Tyskland, Japan og Italia. Det er ikke et være eller ikke-være for den som taper. Styrkeforholdet mellom stormaktene og de mindre mektige statene i verden blir ikke grunnleggende endra uansett hvem som vinner. Det eneste resultatet av at krigen fortsetter lengst mulig, er at flere ukrainere og russere dør. Og at det blir enorme ødeleggelser av infrastrukturen i Ukraina til en enorm kostnad for gjenoppbygging — som hvem skal betale?

Viktigst å redde liv
Ja, Russland begynte krigshandlingene. Men alle kriger må på ett eller annet tidspunkt slutte. Det er ingenting som tyder på at det blir mulig med en militær seier som tvinger Russland til en betingelsesløs kapitulasjon. Da burde heller forhandlinger for å hindre mer død og ødeleggelse være det viktigste. Viktigere enn behovet for å straffe. De som satser på den totale rettferdighet, «den ideale fordring», oppnår ikke annet enn død og ødeleggelse. Det er realister som Henry Kissinger som redder liv og infrastruktur ved å forhandle fram våpenhvile og fredsavtaler. Så får den nødvendige langsomme kampen for mer rettferdighet i verden gå sin forhåpentligvis vellykka framgang uten for mange kriger.

Av red. OBB

For noen dager sia var det en heftig diskusjon på Facebook med utgangspunkt i lederartikler fra redaktørene i Klassekampen om striden i Rødt om norsk våpenstøtte. Blant mange innlegg på den tråden gjengis her innlegget til Rødt-medlem Arnljot Ask som har vært en viktig internasjonal tillitsvalgt innad i AKP/RV/Rødt i en årrekke. Mellomtitler og avsnitt satt inn av Politikus:

Vi som er mot norske våpen inn i Ukraina krigen er jo ikke pasifister, …. Å påskynde den voldsomme våpeneksporten som har skjedd, spesielt etter bruddet i forhandlingene i april i fjor, begrunnes ikke med flukt fra standpunktet om at vi støtter Ukrainas rett til å slåss mot okkupasjonen – som Rødt klart har markert hele veien!

Nato/USA stansa fredsforhandlingene
Men de som går inn for våpenforsendelse nå hevder at å nekte det innebærer at Ukraina ikke har noen mulighet til å forsvare seg hvis de ikke får mere våpen, også da fra Norge. At vi mener at ukrainerne må rekke hånda i været og gi opp kampen. De sier at karakteren av krigen er endra pga Russlands massive bombing tok til før julehelga, og derfor må vi endre linje nå. Det er riktig at krigsbildet har endra seg det siste halvåret, etter at Nato/Usa fikk Zelenskij til å bryte forhandlingene da  han fikk forsikringer om full støtte til å kunne vinne krigen militært.

Våpenstøtte til Ukraina like stor som Russlands totale militærbudsjett
Fram til november i fjor hadde Nato sørga for våpenstøtte på størrelse med Russlands totale militærbudsjett for 2022 ( – dvs for rundt 600 mrd NOK (Norges  bidrag var på ca 5  mrd, inkludert ett av de  beste luftvernbatteriene, NAMSAS). Se Statista.com. USAs HIMARS raketter regnes som det verdensledende systemet i dag, bedre enn Russlands luftvern opp til 150 km klassen. Derfor tok da Ukraina ned over 80 % av rakettene og dronene Russland  angrep med i jule-nyttårshelga.

Ingen seirer
Nå er nye forsyninger allerede på gang som ytterligere vil  forsterke ødeleggelsene av Ukrainas infrastruktur og  også skape flere tap av menneskeliv (Bombekampanjen i jula-nyttårshelga drepte bare noen håndfull sivile.) Men det som er på gang nå, når tyngre landkrigsvåpen også er på vei inn, vil innebære flere døde soldater på hver side. Men flere våpen inn vil ikke føre til at noen av partene kan innkassere militær seier.

Da USA/Nato tok over krigsstrategien:
flere døde ukrainere og russere,
og fattigere europeere 
Krigens karakter endra seg ved at USA /Nato tok over krigsstrategien gjennom Boris Johnson og Stoltenberg og oppildnet til full krig og kraftig opptrapping av våpenforsendelsene. Sjøl om Norges andel av våpenforsendelser skulle øke til over den ca ene prosenten den ligger  på til nå, vil det ikke bidra til Fritt Ukraina, men flere døde ukrainere — og russere. Norge som stat vil forsterke sin krigsprofitt.  Men norske borgere vil bli fattigere som følge av alle ringvirkningene av krigen. Enda verre blir det for folk i Europa , og aller verst for de som bor i det globale Sør, flertallet av verdens befolkning.

Heller fredsforhandlinger
Støtt Zelenskijs valgprogram fra 2019
Derfor er fredsforhandlinger på lignende grunnlag av de som var på bordet rundt 2014-15 og i mars-medio april i fjor avgjørende. Det ville jo også være i tråd med det Zelenskij ble valgt på i 2019 og plattformen han forhandla på til Nato sjefene endra krigens karakter i starten på april 2022.

Framheva bilde:
Foto: The Pixelman fra Pixabay

Oppdatert 19.01.2022 kl 21.44.
Mellomtitler satt inn i innledninga.
Arnljot Asks organisatoriske erfaring er lagt til.