Det går mot et paradigmeskifte

i det globale statssystem som det er vanskelig å spå utfallet av.

Balansepolitikken og makttriangelet mellom Russland (verdens største land), en kontinental landmakt (tidligere Tyskland, i dag EU) og en atlantisk sjømakt (tidligere Storbritannia, i dag USA) er tilbake, og det er i ferd med å komme ut av likevekt.

Og endringene vil antakelig bli store, også i vårt eget nærområde, i Norden. Europa er svekket. USA er svekket. De euro-atlantiske bånd er svekket. Russland er i bevegelse mot øst. Og Norden søker sammen i en allianse i alliansen på NATOs nordflanke.

Det er både positivt og negativt for Norges langsiktige sikkerhetsinteresser.

EU vil trolig implodere
i løpet av de neste 10 årene. Det går åpenbart mot et sammenbrudd i bestrebelsene for å etablere et Europas Forente Stater. Sammenbruddet kommer ikke til å finne sted uten friksjon, konflikt og kanskje til og med krig.

Kampen mellom føderalister og anti-føderalister i Europa har sin åpenbare parallell til opprettelsen av Amerikas Forente Stater, men med et helt forskjellig historisk utgangspunkt både økonomisk og industrielt, politisk, kulturelt og demografisk. Utfallet av denne prosessen får dermed sannsynligvis også forskjellig utgang.

Det tror jeg vi skal være glade for i Europa, om vi ser hvordan føderalismen, sentraliseringen og politiseringen av statsmakten og massemedia undergraver demokratiet og korrumperer politikken i stadig større grad i USA samt hvordan dette spiller over i amerikansk utenrikspolitikk.

Europas stilling internasjonalt er betydningsfull,
men er sterkt svekket og en ganske annen enn den var for 200 år siden. Som en følge av globaliseringen tyder mye på at Europas stilling i det internasjonale statssystem vil svekkes ytterligere.

Globaliseringsprosessen de siste fire ti-år har allerede svekket USAs relative evne til global maktprojeksjon. Men USA vil, som verdens fortsatt største økonomi og militærmakt, forbli en dominerende supermakt i flere ti-år fremover.

Men land som Kina, India, Brasil og de nye lavkostøkonomiene, som har overtatt store deler av USA og Vestens industribase, søker nå innflytelse og en plass i det internasjonale statssystem som størrelsen på deres økonomier skulle tilsi.

Slike store omveltninger skjer ikke uten friksjon.

Fra en relativt stabil likevektssituasjon
i internasjonal politikk, er vi er kommet inn i en ny og mer turbulent tid, og i et mer uryddig og uoversiktlig farvann. Vi er vitne til et skifte og en ny dynamikk i det internasjonale statssystem.

Og mens globaliseringen og de økonomiske, materielle og geopolitiske føringene er sterke i dette paradigmeskiftet i internasjonalt diplomati, slår samtidig nye ideologiske drivere inn med full tyngde.

Disse er i stor grad drevet frem av en internasjonal politisk elite som på statens vegne disponerer samfunnets fellesressurser og velgernes skattepenger. De finner sin støtte både i et venstreorientert akademia, liberale media og blant pengesterke vestlige oligarker.

Det grønne skiftet, multikulturalismen og woke-ideologien
er blitt den internasjonale elitens nye «religion». Den har noen nye elementer i seg. Men det er også mye gammelt i det nye, og parallellene til religionens funksjon i tidligere tider er slående.

Budskapet om en nært forestående klimakatastrofe fremstår ikke ulik Bibelens fortelling om Syndefloden. Og den mobiliserer minst like effektivt som kristendommens forestilling om Dommedag.

Historiefortellingen er tilsynelatende opium, ikke bare for folket og store grupper særlig blant de yngre, men for oligarker og store internasjonale fond og kapitalinteresser som har investert tungt i Det grønne skiftet.

De er insentivert av statlige subsidier bevilget av yrkespolitikere som selv nyter godt av betydelige fordeler knyttet til klimapolitikken. Og selv om det har medført en global energikrise, er både politikere og investorer så dypt investert i Det grønne skiftet at de vegrer seg for å slå retrett og ta de politiske og økonomiske tapene.

Covid-pandemien og håndteringen av den, dyrtid og energikrise forsterker oppfatningen av at undergangen er nær. Og krigen i Ukraina, har faktisk bragt Armageddon nærmere enn noensinne under Den kalde krigen.

Multikulturalisme og de åpne grensers politikk
har sin parallell i Misjonsbefalingen og vår etnosentriske forestilling om at andre trenger bistand for å bli som oss, og at vi skal gå ut og gjør alle folkeslag til gode nordmenn eller helst invitere dem til Norge.

Samtidig fremstår feminiseringen av samfunnet, den sterke kjønnsfikseringen og wokeismen med sin benektelse av forskjeller, biologiske og andre, som det post-moderne neo-liberale samfunnets endelig oppgjør med Syndefallet og Arvesynden.

Sammen med globaliseringspolitikken og Det grønne skiftet fremstår det som en salig, men farlig blanding av oppkonstruerte forestillinger som bryr seg lite om opplysningstidens vitenskapidealer, vektlegging av fakta, naturlover og biologi.

Det representerer et tankegods som viser klare autoritære trekk, som sanksjonerer meningsavvik og som underkjenner representasjon og demokrati til fordel for elitestyre og oligarki.

Globaliseringen har brakt økonomisk vekst
til landene i Sør og Øst, men forskjøvet den økonomiske balansen i verdensøkonomien i Vestens disfavør. Det har samtidig lagt grunnlaget for Kina og de nye økonomienes ambisjoner i internasjonalt diplomati.

Multikulturalismen og de enorme samfunnsmessige endringene som følger med folkevandringen fra Sør til Nord, underminerer velferdsstaten og bidrar til å destabilisere og svekke Vesten politisk.

Den samme gjør den politiske elitens hang til sentralisering og føderalisme på bekostning av internasjonalt samarbeide basert på selvråderett, lokalt selvstyre og representativt demokrati.

Balansepolitikken og den klassiske makttrekanten
er tilbake i Europa. Et mer selvbevisst Russland trekker mot øst og kan, sammen med et stadig mer ekspansjonistisk Kina, bli en utfordring å håndtere for Europa så vel sikkerhetspolitisk som økonomisk.

Om USA etter hvert beveger seg bort fra intervensjonismen og forestillingen om det europeiske krigsteater som et fremskutt forsvar av eget territorium og tilbake i isolasjonistisk retning, er det vanskelig å se noen som kan fylle den atlantiske sjømaktens balanserende rolle for europeisk og norsk sikkerhet.

Å lene seg mot et EU, som er i ferd med å gå opp i limingen, eller lite på at Tyskland skal holde russerne og kineserne på avstand, synes å være en svært risikabel strategi.

I Tyskland dikterer den grønne lobbyen det meste.
De har liten sans for forsvar og sikkerhet. De øvrige partier har i hele etterkrigstiden ført en handelspolitikk som slavisk følger brødboksen og bileksporten. I tillegg sliter hele det tyske folk fortsatt med arvesynden etter to verdenskriger.

Tyske politikere vil, på samme måte som norske politikere, bruke minst mulig penger på forsvar.

Den europeiske landmakten finnes ikke lenger, annet enn i form av USAs tilstedeværelse med drøyt 100.000 soldater stasjonert i Sentral-Europa. Forsvinner USA fra Europa står vi igjen med svært lite å sette opp i mot press fra Russland eller Kina eller eventuelt begge.

For Norge burde den sikkerhetspolitiske
strategien være åpenbar om enn dårlig forstått av våre politiske ledere.

Vi må først og fremst være villige til å bruke penger på å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen. Det krever ansvarlige politikere som er i stand til å prioritere Forsvaret og egen befolknings sikkerhet fremfor f.eks. bistand og andre folks velferd.

De euroatlantiske bånd og de amerikanske sikkerhetsgarantiene må opprettholdes. Men de bør opprettholdes på en fornuftig måte ved å både avskrekke og berolige samtidig. De selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene bør med andre ord ivaretas og ikke avvikles slik regjeringen legger opp til.

Fordi vi ikke kan stole på Tyskland, og i mangelen av en troverdig og sterk europeisk landmakt, må vi arbeide for å etablere og styrke et nordiske forsvarssamarbeid med klare gjensidige sikkerhetsgarantier.

Sverige og Finlands søknad om NATO-medlemskap og den nye forsvarsavtalen som ble signert 22.11. mellom Norge, Sverige og Finland er viktige skritt i riktig retning.

Det vil Finland, som geopolitisk ligger vel så utsatt til som Norge, relativt sett tjene mer på. Men det får våge seg og veie opp for det forhold at vi sammen med Sverige, og om mulig også Danmark, kollektivt vil kunne representere en betydelig motvekt mot internasjonalt press uansett hvilken retning det skulle komme fra.

Om den negative utviklingen omtalt
ovenfor er planlagt eller et tilfeldig resultat av lite gjennomtenkt politikk, skal være usagt. En liten internasjonal politisk elite sammen med sterke kapitalinteresser tjener åpenbart på tingenes skjeve gange.

Og noen ganger blir fornuften og interessene til skattebetalerne og folk flest så til de grader neglisjert, at en kan begynne å lure. Begge deler gir næring til mistanke om det første.

Uansett forblir det overordnede spørsmålet hvordan vi skal kunne lose Norge best mulig gjennom det uryddige farvannet som de økonomisk og politisk drevne endringene i det internasjonale stats- og det vestlige verdisystem stiller oss overfor.

Hvordan kan vi, sammen med vår nære nordiske naboer, komme oss velberget ut av dette grumsete farvannet.

Det lurer jeg på.

Det gjør sikkert mange andre også?

Først, og før noe annet, må vi få frem ansvarlige politikere som evner å tenke langsiktig og strategisk og som prioriterer å ivareta befolkningen og landets interesser.

Den generasjonen politikere som i dag styrer landet er i ferd med å kjøre det i grøfta.