Partiledere trekker seg, som i MDG og SV. Har det ikke noe med politikk å gjøre, som at de ikke liker sitt partis venta politiske utvikling? Men som unge politikere har de bestått den eksamenen som er formålet med sin karriere: Sikre seg et framtredende offentlig nasjonalt eller internasjonalt verv. Og nå melder to unge damer seg til ny leder i SV.

Odd Handegård har sin egen Facebook-side som heter Myter i norsk politikk (energi, klima, minoriteter m.m.). 01.12.2022 skreiv han en artikkel med overskriften Positivt og negativt om SV. Innlegget gjengis her med hans tillatelse. Mellomtitler av Politikus.

Odd Handegård:

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg skriver så mye negativt om mitt gamle parti, SV. Vel, teksten på denne FB-sida består som kjent av kritiske kommentarer til politiske spørsmål – sida heter jo «Myter i norsk politikk», og da blir det mye negativt om de fleste partier, ikke bare om SV. Men jeg aksepterer at jeg kanskje burde tatt med noen positive kommentarer om SV, særlig om holdningen til norsk EU-medlemskap. 

Det viktigste med SV:
Feilen med SV er at partiet mangler fornuftige standpunkter, spesielt i energipolitikken og når det gjelder økonomisk utjevning, til tross for at partiet er definert som regjeringens støtteparti. Hovedproblemet for SV er ikke at partiet er lite (som Lysbakken hevder), men at partiet mangler politisk innsikt på viktige områder. Her er litt av forklaringen på at SV delvis svikter i mange essensielle spørsmål:

Avspist
SV ble i budsjettforhandlingene på tirsdag ikke bare avspist med ubetydelige innrømmelser av Ap og Sp. SV hadde i utgangspunktet så beskjedne krav at det var uproblematisk for Ap/Sp å akseptere «kravene». Regjeringen prioriterer i dag to spørsmål: (1) Den inflasjonen som nå velter inn over oss må stoppes, og (2) det «grønne» skiftet må realiseres: Begge deler fører til prisstigning på alle produkter og tjenester, ikke bare på strøm. Renten øker. De økonomiske forskjellene øker. Problemet for regjeringen er at både forbruk og investeringer er for høye og må reduseres.

Ikke effektive tiltak
Regjeringen later altså som om den ønsker å stanse det økonomiske inflasjonskaoset ved å dempe forbruket og investeringene i landet. Men ingen av regjeringens tiltak er effektive. Regjeringen foreslår ikke å stanse de prosessene som forårsaker inflasjonen. «Rikingene» som forbruker og investerer aller mest slipper unna. I stedet er det forbruket til folk flest som skal reduseres gjennom økte avgifter og økte priser på strøm etc. De økte offentlige inntektene stat, kommuner og energisektor skaffer seg, skal brukes til å bygge ny grønn industri vi ikke trenger. Inflasjonen kan derfor nesten oppfattes som positiv for regjeringen fordi det er middelklassen og de «fattige» som skal finansiere regjeringens meningsløse energipolitikk.

Grønn industri — uten betydning
Det er her SV svikter. SV er dessverre enig med regjeringen i at Norge bør bygge en kostbar grønn industri uten betydning for den klimautviklingen partiet er så bekymret for: SV er tilhenger av Norges mest idiotiske form for elektrifisering (av sokkelen). SV støttet utbyggingen av de kablene som nå gjør det mulig å eksportere vesentlig mer strøm enn vårt overskudd. SV er tilhenger av utbyggingen av havvind, hydrogen- og batteribedrifter og av fangst og lagring av CO2. Og SV programfestet utbygging av vindkraft i Norge på siste landsmøte (unntak: i «samiske» områder). 

Alt dette, og mere til, antas å bli så kostbart og så inflasjonsdrivende også for SV at partiet kapitulerer og begrenser sin velferdspolitikk til nesten ingenting. SV har to valg: Enten å prioritere folks interesser innen velferd og økonomi, eller å akseptere regjeringens kostbare klimatiltak som kun vi tjene spekulantene i energibransjen. Dessverre aksepteres «klimatiltakene».

Annet parti med ryggrad og fornuftig energipolitikk
Når SV svikter på så fundamentale områder, er det all grunn til kritikk – særlig ettersom den politiske venstresida i dag er i ferd med å få et nytt parti med ryggrad og en bedre forståelse av energipolitikken.