De utstøtte slår tilbake

Del:

«Et kjennetegn ved vår tids «åndelige situasjon» er en ny type kulturell splittelse», hevder Wolfgang Streeck. De politiske elitene i Vesten anklager dem som protesterer mot deres politikk som autoritære og udemokratiske, mens de sjøl på autoritært vis gjennomfører omfattende samfunnsendringer uten demokratisk støtte. De påstått autoritære søker uorganisert rundt etter politikere som kan representere dem, og blir angripi enda mer. Som gjennom universitetsprodukter som skal vise at de påstått autoritære også er nær vulgære.

Av red. OBB

Elitenes kamp mot de påstått «autoritære, udemokratiske, anti-statlige» — en sentral kamp
I ei tid da den imperialistiske rivaliseringa skjerpes og det legges grunnlag for mer omfattende kriger enn de vi har hatt til nå etter siste verdenskrig, og det i Vesten skjæres ned på velferden som blei bygd opp etter verdenskrigen, forsvinner lett den ideologiske forklaringa som støtter opp om krigene og de økonomiske nedskjæringene.

LaschDen politiske eliten i Vesten anklager dem som de utpeker som de autoritære kreftene, for å være udemokratiske, populistiske, rasistiske, fremmedfiendtlige, konspiratoriske og anti-statlige. Mens eliten sjøl på autoritært vis har gjennomført og fortsetter en samfunnsomveltning som ikke har folkelig oppslutning. De sjøl blir rikere, mektigere og mer arrogante. De utstøtte møter de rikes forakt med mistillit, motstand og motforakt. De søker uorganisert rundt etter politikere som kan representere dem, men har fortsatt ingen pålitelig representant. Blant de nye elitene deltar også de intellektuelle og de tradisjonelle ventreorienterte og deres partier med full glød og forakt mot de utstøtte.

Referat og debatt i Klassekampen
Som en begynnelse på flere kommende innlegg som tar opp denne ideologiske overbygninga på de grunnleggende og styrende konfliktene, gjengis her en debatt som en doktoravhandling om kjennetegn ved debatten på «sosiale medier». Klassekampen omtalte 27. august 2020 Ida Vikøren Andersens doktoravhandling om debatter på Facebook, se illustrasjonsbildet i dette innlegget. Medieviter Andersen siteres med at «Sosiale medier oppleves som en arena som gir anledning til å skape et slags autentisk selv». Denne psykologiske fordømmelsen presenteres med at debattene på Facebook «er dominert av selvhevdelse og moralsk posisjonering framfor konstruktiv argumentasjon». Et innsendt motinnlegg til Klassekampen kom på trykk 03.09.2020. Begge innlegga blei lagt ut på Politikus.no 03.09.2020 og 09.09.2020.

Innlegget 03.09.2020:
Interessant nok har den tyske sosiologen Wolfgang Streeck allerede i 2017 omtalt Andersens tema i artikkelen «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen». (Trykt i Vardøger nr 38 i Rune Skarsteins oversetting).

KK-innlegget 03.09.20Etter at globaliseringa hadde vært prega av løgner som Colin Powells Irak-bløff, EU-rapporter om uunngåelig rikdom til alle gjennom EUs indre marked og masse snakk om internasjonale traktaters velsignelser, virka ikke dette lenger. Det eliten og deres allierte på universitetene og i mediene ikke så, det så de som ble fattigere. «Sannheten» i arbeidslivet var ikke slik de som slapp til i det offentlige ordskiftet sa. De politiske lederne og deres støttespillere på universiteter og i mediene, mista all tillit. Det ble Brexit og Trump. Da kom plutselig sannhetskravet fram fra dem med de største løgnene. Med det internasjonale politiske tiltaket «faktisk».

De utstøtte blir demoralisert som «populister» og «konspirasjons-teoretikere». «Et kjennetegn ved vår tids «åndelige situasjon» er en ny type kulturell splittelse som tilsynelatende uten forvarsel har kommet over de demokratisk-kapitalistiske samfunnene», skreiv Streeck.

«I hverdagen fører dette til en moralsk og kulturell forvisning av anti-globaliseringspartiene og deres tilhengere. Påstanden om at de er kognitivt umyndige fører til moralsk fordømmelse av kravet deres om nasjonal politikk for beskyttelse mot risikoer og bivirkninger av internasjonaliseringen».

Streeck peker på at de fortrengte, de oversette og ignorerte, mister sine talspersoner til globaliseringsfraksjonen. Derfor kan de bare

 «artikulere sin protest…gjennom det ubearbeidede språklige råmaterialet fra førpolitiske erfaringer. Disse regelbruddene er årsak til harme blant dem «der oppe» og mobilisering blant dem «der nede». Internasjonaliseringens tapere og motstandere unndrar seg samtidig moralsk sensur ved at de trekker seg ut av de offentlige mediene og går inn i de «sosiale» mediene. Ved hjelp av den mest globaliserte av alle infrastrukturer bygger de opp egne kommunikasjonskretser der de ikke trenger å frykte at andre vil fornærme dem med at de er kulturelt og moralsk tilbakestående».

I Tyskland var AfD (Alternative für Deutschland) i 2017 partiet med flest følgere på Facebook. I Norge har Facebookgruppa Folkeopprøret mot klimahysteriet nær 170 000 medlemmer.

Andersens doktoravhandling føyer seg forutsigelig inn i rekken av demoralisering av dem som ser at «ekspertene» ikke er deres forsvarere. Nærmest som et bestillingsverk. Uten tvil til store glede for de mektiges ekkokamre der den «siviliserte» diskusjonen med tilfredshet kan fortsette uforstyrret, som med sine mange daglige angrep på president Trump.

Ida Vikøren Andersen fikk et motinnlegg  i lørdagsutgaven 5. september.

Svar på innlegget fra Ida Vikøren Andersen:

Jeg dømmer ingen

Ove Bengt Berg har 3. september et tilsvar til intervjuet Klassekampen gjorde med meg 27. august. Berg problematiserer doktoravhandlingen min som han hevder at «føyer seg inn i rekken av demoralisering av dem som ser at ‘ekspertene’ ikke er deres forsvarere», bedriver ‘psykologisk fordømmelse’ av dem som deltar i debatter i sosiale medier, og reduserer «de som engasjerer seg til ‘selvhevdende’».

Jeg vil gjerne rette opp dette feilaktige inntrykket av min forskning. Jeg kritiserer ikke deltakerne i debatten, men forsøker å forstå hvordan ulike teknologiske og kulturelle betingelser muliggjør og begrenser måter å handle retorisk på innenfor debattene. Jeg utforsker blant annet hvordan sosiale medier tilrettelegger for fremvisning av et «autentisk» selv, som bidrar til at mange kommentarfelt karakteriseres av fremvisning, snarere enn utveksling, av meninger.

Dette ses i sammenheng med en bredere utvikling der individet i stadig større grad forventes å «by på seg selv» (for eksempel ulike reality-programmer de senere årene), og der ytringer i økende grad evalueres på bakgrunn av om hvorvidt avsender «er seg selv» og snakker «fra levra», og i mindre grad på bakgrunn av hvorvidt det som ytres er sant og kan begrunnes.

Kommentarfeltene som jeg studerer karakteriseres av at påstander sjelden begrunnes, at deltakerne aktivt fraskriver seg forpliktelser til argumentasjon og at kritikk ofte oppleves som angrep på ens person.

Dette, argumenterer jeg for, må sees i sammenheng med et fremherskende autentisitetsideal, der argumentasjon og kritikk blir illegitimt fordi ens ytringer gir uttrykk for ens ektefølte meninger og autentiske selv.

Hva man tror, føler og mener, er subjektivt og relativt. Det blir umulig og illegitimt å kritisere andres ytringer – og umulig å føre en debatt: Når det jeg sier «bare er min mening», blir det meningsløst å diskutere.

Det har vokst frem nye steder hvor enhver kan fremme sine synspunkter offentlig. Slik sett bidrar sosiale medier til å gi flere en stemme. Dette er imidlertid ikke nok for at vi skal ha en offentlig samtale – vi har også behov for at noen lytter – og gir motargumenter. Kun slik får vi sakene belyst fra ulike perspektiver.

Berg har helt rett i at det har vært en tendens i den akademiske litteraturen til å fordømme kommentarfeltene som dårlige debattarenaer. Jeg vil ikke moralisere, men forstå hvorfor disse interaksjonene utvikler seg som de gjør. Dette gjør jeg ved å utforske de situasjonelle betingelsene som påvirker hvordan det er mulig å handle retorisk innenfor kommentarfeltene.

Svar til Andersen 09.09.2020:

Utstøtt og demoralisert

imageIda Vikøren Andersen forklarer i avisa 5. september at hennes forskning viser «hvordan sosiale medier tilrettelegger for fremvisning av et «autentisk» selv, som bidrar til at mange kommentarfelt karakteriseres av fremvisning, snarere enn utveksling, av meninger.» Dette er å psykologisere politiske debatter. Dessuten er «fremvisning», posering, ikke noe nytt. Det er ikke vanskelig å navngi velkjente journalister som vel så mye har posert, og poserer, som de rapporterer.

Utenom psykologisering vil Andersen «forsøke[r] å forstå hvordan ulike teknologiske og kulturelle betingelser muliggjør og begrenser måter å handle retorisk på innenfor debattene». De aktuelle politiske og økonomiske politiske kampene er viktigere enn teknologiske forhold. I denne politiske striden har de viktigste medieeierne makt til å bestemme at noen har «uriktige» meninger framsatt i en ikke-akseptabel form.

Wolfgang Streecks analyse av den politiske utviklinga i Europa de siste åra er viktigere og riktigere enn det utdraga fra Andersens forskning kan bidra med. Grunnlaget er problemene i den nyliberale økonomien og dens sviktende oppslutning som resulterte i brexit og Trump. De «fortrengte» som har mista lederne sine bygger «opp egne kommunikasjonskretser der de ikke trenger å frykte at andre vil fornærme dem med at de er kulturelt og moralsk tilbakestående» (Streeck). Det er vanskelig å registrere annet enn at fordømmelsen og utstøtingen øker framfor at de fortrengte blir tatt med i diskusjonen. Situasjonen minner mer om «vinn eller forsvinn».

Framheva bilde: Faksimile av Klassekampen 27.08.2020.