Statenes politikk etter Ukraina-krigen: Verden godtar ikke lenger Europas dobbeltmoral

Cecilie Hellestveit har skrivi si tredje bok om krig: «Dårlig nytt fra Østfronten. Krigen som endrer alt». Der tar hun utgangspunkt i krigen i Ukraina og skriver om de geopolitiske følgene hun mener krigen får. Hun skriver også om at resten av verden ikke lenger vil være med på Europas dobbeltmoral, det hun kaller Europas eksepsjonalisme. Og om Norges særegne forhold til Russland.
Skal vi da ruste oss til tennene?

Red. OBB

Hellestveit viser til at jo mer Russland svekkes, jo sterkere blir Kina. Det er også grunnen til at så mange halvstore stater ikke vil ta avstand fra Russlands krig og slutte opp om sanksjonene, mener Hellestveit. USA prioriterer kampen mot Kina, ikke Russland, hevder hun. At USA vil gå til krig for Taiwan, men ikke for Ukraina, mener hun beviser det.
imageHellestveit mener at verken første og andre verdenskrig har likhetstrekk med dagens situasjon. Det stemmer vel neppe? Det som dokumenteres i Hellestveits bok, er at resten av verdens folk ikke vil være med på særlig Europas dobbeltmoral, det hun kaller Europas eksepsjonalisme, krav om unntak for sine handlinger. Mens vi i Norge ser oss blinde på Europa og vår gode moral, er jo resten av verden veldig godt vant med Europas og USAs utallige angrepskriger gjennom flere århundrer. Så de kan lett si at dette er jo dagligdags for oss, hvorfor bråker dere?
Fortsatt tyder mye på at en stor omfattende krig i verden vil bli nødvendig for å løse rivaliseringa om råvarer og markeder. Og skjer det, er «lagoppstillinga» alt klar: Det blir USA og Europa mot Resten av verden. Og europeisk venstreside vil komme til å slåss, med glød, tilsvarende venstreorienterte i kampen for sitt eget lands imperialisme i første verdenskrig, mot «Jordas fordømte», farga mennesker fra tredje verden og fra andre verden. Med krigsrop i den retorikken som er den moderne venstresidas ryggmargsrefleks: Klimaendring, økt innvandring og antirasisme.

Boka til Hellestveit er fylt med slutninger av svært mange nyttige og sjeldent framlagte fakta til et helhetssyn på verdenssituasjonen. Her er mitt subjektive utdrag av hennes svært lesverdige og lærerike bok. Ei bok som det er viktig at mange leser.

Fra hardt mot hardt til Dårlig nytt fra Østfronten
IMG_3721I julaftennummeret i fjor skreiv Hellestveit en lengre artikkel i Dag og Tid, Hardt mot hardt. Gjengitt på Politikus i mars i år. Der skriver hun at verden står ved et vendepunkt, og mens verden endrer seg, drømmer Norge. Hun skreiv at Russland har fått fotfeste i Midtøsten og at USA er helt avhengig av et samarbeid der Russland bestemmer militært som i Syria, og derfor også politisk. Så blei det hardere enn hardt: Krigen kom. Hun har nettopp gitt ut ei ny bok, Dårlig nytt fra Østfronten. Tittelen spiller på E. M. Remarques antikrigsbok fra første verdenskrig, Intet nytt fra Vestfronten, og til andre verdenskrigs avgjørende slag på østfronten der krigen blei avgjort med slaget om Stalingrad. StalingradMen undertittelen hennes, Krigen som endrer alt, er neppe riktig. Den undertittelen er for vestlig-snever til det, og egentlig imot det hun legger fram av fakta i boka.

Vårt lille land:
Ekstra vanskelig for Norge — låst i kryssild. Norge som et topp opprusta militært brohode?
Sjøl om Norge tar lite plass i boka, er Norges posisjon viktig for henne å skrive noe om: En posisjon vi helt uskyldig har kommet opp i på grunn av vår geografiske plassering. Et problem som verken Sverige og Danmark og heller ikke de andre EU-landa har.

Hellestveit har i boka si formulert ikke mindre enn 22 teser for å få fram det hun mener er hovedpunkter. Den siste tesen er:

Norges beliggenhet og beskaffenhet gjør at vi har andre hensyn å ta i vår relasjon til Russland enn mange andre europeiske land. Det norske demokratiet settes nå på en hard prøve.

Som ikke EU-medlem fulgte «et samlet storting» straks opp EU-sanksjonene mot Russland ved å trekke oljefondet ut fra Russland. Hellestveit:

At Norge følger EUs sanksjoner, betyr ikke at Norge blir ett med Brussel. Dersom Moskva kommer med mottiltak mot Norge, er det ikke noe som angår EU-ledelsen i Brussel.

Når dragkampen spisser seg til mellom de store, er det ikke lett å være selvstendig som liten. Det er enda vanskeligere å være konsistent. Norge ligger dertil på enkelte felt midt i kryssilden. 

Før vi vet ordet av det, er Norge blitt den nye bufferstaten mellom Russland og EU, eller mellom Russland og de anglosaksiske sjømaktene Storbritannia/USA, som har en mer offensiv linje enn EU i nord.

Dersom Norge presses av Kina, USA, Russland eller Brussel, har vi i liten grad noen storslegge å true med. Til det står vi for alene. Det er en sårbar situasjon, som lett kan utnyttes.

image
Foto: Erik Hannemann

Hellestveit mener det blir vanskelig både ute og hjemme å forsvare en avvikende politikk overfor nordiske land og EU og Storbritannia. En avvikende politikk må ha oppslutning i befolkninga, og hun kan oppfattes som om det blir vanskelig for en sånn politikk. Eller:

Et alternativ til tilnærming er å bli et brohode. Skal Norge derimot bli et brohode, må hele befolkningen med, for da må vi ruste oss til tennene. 

Krigen i Europa begynte i 1999
Ceicilie Hellestveit har mange ganger uttalt at Putin har begått «helligbrøde» ved å bryte folkeretten ved å gå inn i Ukraina. Og dermed føre krigen inn igjen på europeisk landjord etter andre verdenskrig. «Det mener vi (meg selv inkludert) er fullstendig uakseptabelt, fordi vi har andre virkemidler enn hodeløs ødeleggelse av liv og samfunn som våre politiske virkemidler her.»  Men som hun sjøl utdypende beskriver, den første krigen i Europa etter andre verdenskrig var da USA, med støtte av norske jagerfly, bomba de russiskstøtta serbiske styrkene i Serbia i mars 1999. Bombinga begynte 12 dager etter at Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn hadde blitt NATO-medlemmer. Denne krigen brøt klart med FN-pakten, skriver Hellestveit. Krigen var riktignok ikke en landkrig, men en rein bombekrig, bl.a. mot den kinesiske ambassaden i Beograd der tre kinesiske journalister blei drept og 27 såra. (Det blei drept fra 500 – 1 600 i den krigen) Politisk vurdert er det ikke tvil om det var Europas første krig etter 1945, og som innleda en praksis som Russland bruker som begrunnelse for sine militære initiativ. Som må vurderes som mottrekk.

Den europeiske eksepsjonalismen — ikke akseptert av andre i verden
Ett kapittel har hun kalt Gjengjeldelsesapostelen for å beskrive Putin. Hennes tese 4 er:

Putins Ukraina-retorikk speiler vestlige lands posisjoner i andre konflikter. Putin svekker argumentet om aggresjonskrig, og «eksponerer doble vestlige standarder». Slik setter Putin Resten  opp mot Vesten.

Alle kriger har flere enn ett mål. Dette mener Hellestveit kan være et av måla med krigen:

En av effektene av Putins invasjonskrig mot Ukraina — og trolig et av Kremls formål — ligger her. Krigen gjør Europa mer lik andre regioner i verden. Putin er ute etter den europeiske eksepsjonalismen.

Europeiske land med sin voldsomme reaksjon på krigen i Ukraina, virker uforståelig land i de fleste verdensdeler som både har lang historisk og aktuell erfaring med angrep og invasjoner fra USA og europeiske stater. Det oppfattes «som en overdimensjonert reaksjon fra vestlige land», skriver Hellestveit. Hun viser til Sør-Afrikas mening om krigen: bare eskalasjon, opptrapping. Og:

Brorparten av verdens stater er enige om at Russland har brutt FN-pakten gjennom sin invasjonskrig i Ukraina. Der Russland derimot får støtte, er i møte med den voldsomme vestlige motreaksjonen, altså vår økonomiske og politiske kampanje for å isolere Russland. Kreml har vunnet betydelig gehør i Asia, Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika — trolig omtrent slik Vladimir Putin har sett det for seg. I februar 2022 steg gjengjeldelsesapostelen opp på sin hvite hest. Hevnens time var slagen.

Putin, «gjengjeldelsesapostelen»: Samme begrunnelse som USA og Europa
Russlands invasjon i Georgia fulgte begrunnelsen USA og Norge hadde for den folkerettsstridige bombinga av Beograd. Den samme begrunnelsen brukte også Putin da Ukraina blei invadert i 2014 og Krim blei tatt tilbake.

USA-soldater er invitert av de kurdiske myndighetene i Nordøst-Syria. Det er bare det at kurderne mangler folkerettslig grunnlag for å invitere til en militær invitasjon, skriver Hellestveit. Men når USA kan gjøre det, gjør vi det og, mener Russland. Derfor er han i Øst-Ukraina for å bistå russisktalende lokale myndigheter der. Kan USA, og de andre europeiske stormaktene, så kan vel Russland også?

Det geopolitiske sjakkbrettet: Svartehavet, viktigst for Russland, dernest Midtøsten og Asia
imageHellestveits analyse er at det for USA ikke er noe mål å svekke Russland. Snarere tvert imot. Et noenlunde kraftig Russland mener USA kan utgjøre en motvekt til det som USA ser som hovedfienden, Kina. Et Russland med styrke trenger ikke å binde seg under Kina. Derfor vil USA ikke gripe inn med tropper og fly i Ukraina, men det vil de gjøre for Taiwan for å svekke Kina. Også Biden følger opp Trumps analyse av Kina som hovedfienden.

Da USAs utenriksminister Anthony Blinken holdt sin første tale etter Russlands invasjon i mai 2022, «handlet den knapt om Russland. Langt mindre om Europa. Den handlet om Kina.» USA har ingen planer om å legge sine egg i den europeiske kurven de neste åra, skriver Hellestveit. Det lakk til og med ut at Russland skulle fjernes som rival for USA.

Hellestveit viser til at Trump raserte det amerikanske diplomatiet under sin presidenttid, samtidig som Russland under Putin har flytta fram sine diplomatiske posisjoner med store politiske seire, støtta av militær innsats som i Syria. Hun nevner flere organisasjoner som er til fordel for Russland, Kina og de mellomstore verdensmaktene. Som SCO, EAEU og BRICS. USA er nå helt avhengig av Russland i Midtøsten, skriver Hellestveit. Med Russland som en betydelig militær og politisk verdensaktør, får vi ikke en bipolar verden mellom USA og Kina. I stedet får vi en multipolar verden der flere halvstormakter i hele verden bidrar, noe alle disse statene sjølsagt er sterkt for.

Russland er nå med i Opec+ og styrer oljeprisen sammen med Saudi-Arabia, og han har også grep over Iran og Tyrkia, skriver Hellestveit. Tyrkia er nøytral i krigen i Ukraina. Sjøl Israel har fordel av Russlands innflytelse i Midtøsten.

Ved å lese Hellestveits bok er det lett å komme på den ideen at Russland både svarer med samme mynt som USA begynte med alt i 1999, og har prioritert fortsatt å ha kontroll over Svartehavet. Derfor krigen i Georgia, og forsøket nå på å stenge Ukraina helt ute fra Svartehavet. Alle stater rundt Svartehavet er nå mer eller mindre kontrollert av Russland, inkludert kontrollen Russland har over Tyrkia. Om Russland vil gå videre og ta tilbake flere andre stater, som de baltiske statene, og angripe også Finland, Sverige og Norge, er neppe sannsynlig. Gitt de andre viktigere politiske og militære posisjonene de har sikra seg verden rundt. Og den ikke helt gode militære slagkrafta de har, etter krigsresultatene i Ukraina å dømme.

«Når våpnene rår, tier lovene»
Illusjonene om folkeretten i en anarkistisk verden der den sterkestes rett gjelder
Hellestveit er utdanna jurist og aktiv som en norsk folkerettsekspert. Jeg synes hun tenderer i å være for mye opptatt av de formelle folkerettslige reglene. For det er jo makta som rår. Både om tolkningene av folkeretten, hvem som får være med i internasjonale rettslige organer, og hvem som trekker seg ut. Denne realiteten forstår likevel Hellestveit veldig mye mer av enn andre, når en av hennes kapitler heter «Når våpnene rår, tier lovene». Likevel uten at jeg synes hun ikke helt tar konsekvensen av sin innsikt. Det skal jo ikke mye til å for å se at de som dømmes for krigsforbrytelser er de som er mørke i huden og/eller er blitt erklært som Vestens motstandere. Alle Vestens klare brudd på folkerettens ord, som ikke minst Norge står i spissen for med sine mange angrepskriger etter Sovjetunionens fall, er jo et bevis på at folkeretten bare gjelder for noen, og at bare noen forsøkes straffet for krigsforbrytelser. USA og Russland valgte sammen med Israel og Sudan ikke å være med i domstolenfra starten av. 

Hellestveit nevner i boka at «Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, som har slitt med underfinansiering, nå formelig drukner i penger for å tukte russerne». Det som politiske ledere og folk i Vesten ikke er i stand til å se, ser representantene for det overveldende flertallet i verden.

I Aftenposten 28. 09.2022 har to fagansvarlige jurister for folkerett innlegg der de kritiserer Hellestveit for i boka si å hevde at russisk angrep på norsk kontinentalsokkel ikke vil stride mot folkeretten, og at Natopakten ikke vil gjelde ved et slikt russisk angrep. Det er en totalt uinteressant diskusjon. Det er hvordan de geopolitiske, økonomiske og politiske tiltaka fra motparten blir oppfatta, som utløser en annen aktørs handlinger. At Norge som en aktiv bidragsyter med sine mange våpenleveranser, økonomiske midler og energileveranser, og særlig med de konkrete sanksjonene retta direkte mot Russland, vil bli sett på som en part som deltar i krigen mot Russland, og/eller oppfattes av Russland som det, er åpenbart. Noe annet er bare en diskusjon som er interessant i virkelighetsfjerne og sterkt moralistiske stater.

Framover
Hellestveit mener at dagens situasjon ikke likner verken på første eller andre verdenskrig. Jeg synes det er vanskelig å ikke se dagens situasjon som en typisk situasjon på imperialistisk rivalisering som den i første verdenskrig. Kampen om råvarer og markeder nærmer seg en løsning bare gjennom krig. Det finnes neppe rasjonalitet nok på hovedsidene til at en krig kan unngås når konfliktene skjerpes og når krigsropene blir høyere. Særlig ikke når den europeiske ungdommen med de grønne i spissen med moralisme som grunnlag skriker etter rettferdighet og den ideale fordring: Den totale krig som den endelige løsninga.

USA og Europa mot Resten
Blir det noen tredje verdenskrig, er det for meg en naturlig oppsummering av noe av det Hellestveit legger fram, at det blir en krig mellom USA og Europa på den ene sida — mot resten av verden. Det er jo heller ingen stor overraskelse, for Europa og seinere USA har jo i flere hundre år ført krig mot resten av verden. Fanon forsidaDa kan verdens overveldende flertall, Jordas fordømte, endelig slå tilbake. Da er det interessant at en europeisk venstreside, tilsvarende de venstrefolka som kjempa for sitt eget lands imperialisme i første verdenskrig, skal slåss mot den undertrykte tredje verdens mørkhuda mennesker. Sikkert med ekstra overbevist moralsk entusiasme. For de vil slåss i samsvar med den retorikken de kjenner seg hjemme i: For klimaendringene, for masseinnvandring og med antirasismens splittende banner.

Ingen av måla for de grønne ungdommenes virkelighetsfjerne innfall vil bli oppfylt. Bare meningsløst mye blod, lemlestelser og ødelegging av infrastruktur. Nedslakting som etter første verdenskrig med fylte massegraver. Men de grønne antirasistene fra Grünerløkka overlever nok, for de sørger nok for at de sjøl og deres barn ikke blir sendt i den krigen de ivrer sånn for.

Framheva bilde: Okan Caliskau, Pixabay

Oppdatert 29.09.2022 kl 22.57: Overskriften endra.

Oppdatert 04.10.2022 kl 19.32.
Opprinnelig stod det at først USA og så Russland meldte seg ut av domstolen.

Oppdatert 06.11.2022 kl 09.02:
Ingressen er korta ned og lagt inn i artikkelen.

 

1 tanke om “Statenes politikk etter Ukraina-krigen: Verden godtar ikke lenger Europas dobbeltmoral”

  1. Veldig bra analyse av Norges rolle i forhold til de store makter satt i lys av en diskusjon om innholdet i boken til Hellestveit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s