En personlig beretning:

25. september 1972 er ikke lett å glemme. Heller ikke dagen etter da seieren var klar. Like oppmuntrende var den gjentatte seieren i 1994. Det blei imidlertid ingen seier da eller i 1994. Seirene i folkeavstemningene bygde på en politisk illusjon, nemlig at vi har et demokratisk system der flertallet bestemmer. De mektige eliten godtok som alltid i all tidligere historie ikke det. De gjør som de vil. Nå er Norge EUs mest ynkelige og smiskende medlem i EU, uten å være medlem. Mens kong Sverre talte Roma midt imot, i andre vers av Ja vi elsker, kryper dagens norske statslederne for EU-kommisjonen som intet annet EU-medlem.

Jeg husker dagen 25. september i Oslo nærmest som et sjokk, som å bli ramma av en flodbølge. Alt som var av trikker og busser var nedklistra av ja til EU-plakater, alle avisene og NRK var voldsomt for medlemskap, med ett unntak, Dagbladet. Hele statsapparatet engasjerte seg i 1972 i voldsomme kampanjer for norsk medlemskap, som UD og ledende embetsmenn i alle departementer. Akkurat som i stater «vi ikke liker å sammenlikne oss med». 
Den voldsomme og ensidige stats- og organisasjonsbølgen 25. september 1972 merka meg for livet sammen med de daglige bekreftelsene fra da og helt fram til i dag.

Av Ove Bengt Berg

Jeg hadde invitert til valgvake hjemme i Drammen der jeg bodde da. Statistikk- og metodeguru Ottar Hellevik var da, og/eller seinere, i meningsmålingsinstituttet MMI som i veldig mange år var det suverent beste. Fordi Hellevik i sitt utvalg hadde et utvalg der vanlige folk mer i samsvar med sitt antall fikk en vekt i utvalget sammenlikna med antallet velstående og de med universitetsgrader. Med Hellevik kom de som den tyske samfunnsforskeren Wolfgang Streeck i vår tid har omtalt som «de fortrengte», de utstøtte, bedre med i utvalget for dem som blir spurt i meningsmålinger.

For Dagbladet hadde Hellevik laga en tabell med alle kommunene, og med sikte på hva som måtte være resultatene i hver kommune for at det til slutt for hele landet skulle bli ja eller nei. Det skjemaet fulgte jeg etter som resultatene rant inn, akkurat som jeg i mange år i ungdommen hadde skrivi rundetider i Alt om skøyter-heftene.

Men opptellingsresultatene som NRK presenterte fulgte ikke Helleviks skjema. Først kom resultatene fra alle småkommunene som var lette og raskere å telle opp. I følge Helleviks skjema så det veldig lyst ut, det så ut til å kunne bli nei. Men så kom resultatene fra alle de store byene, der de rikeste og mest innflytelsesrike bodde.  Resultatene derfra viste som Hellevik hadde lagt opp til, at her skulle det bli ja-flertall. Men NRK og avisene tok dette med en gang som et tegn på at nå blei det ja-flertall i hele landet. Programleder Lars Jacob Krogh i NRKs tv-sending var fra seg av glede. De politiske redaktørene fikk det som de hadde jobba for på tastaturet, at «seieren følger maktas faner». De satte straks i gang med trykking av sine aviser. Førsteutgaven av Aftenposten blei trykt med kjempeoverskrift «Det blei ja!», og med en ja-overskrift blei også det mer høyreekstreme Morgenbladet utgitt med. (Førsteutgaven er fornuftig nok fjerna fra Aftenposten arkiv.) Så gikk alle de mektigste i Norge tilfredse til sengs. Og når sant skal sies, det bør det jo av og til gjøres, så var ikke akkurat stemninga på topp på min private valgvake, heller.

Men så var det skjemaet til Hellevik, da. Det var da like godt som Per Jorsett sitt, mesteren over all skøytestatistikk, og til og med kanskje mer vitenskapelig? Det klare ja-flertallet som journalistene og politikerne jubla for, var et ja-flertall uten at de mange småbyene ut over vårt vidstrakte land var talt opp. Og de var jo med i Helleviks skjema og ville være avgjørende. Mens journalistene og dem i Bærum og Holmenkollåsen la seg, satte vi fortsatt vårt svekka håp til Helleviks skjema og holdt oss tappert våkne. Og når resultatene fra Hamar og Gjøvik, og Mandal og Farsund og Molde og Steinkjer, og Mo i Rana og Harstad og Bodø og Alta og Kirkenes rant inn, så gjorde mange bekker små det de alltid har gjort og gjør, til en stor flom som feidde Asker, Bærum, Ullern og Lillestrøm vekk. Og alle de kjepphøye propagandistene i Akersgata og på Marienlyst. Og LO. Viktigst av alt: det kjepphøye stortingsflertallet.

Jeg kom forståelig nok litt seint avgårde på jobben 26. september. Jeg kjørte like godt min minst ti år gamle og slitte imolarød SAAB to-takter, en sånn som «Carlsson på taket» vant Monte Carlo med, inn til Oslo. Og klistra kjempestore plakater på begge fordørene med at Det blei NEI! og at dette var monopolkapitalens største nederlag siden 1945 (det siste var kanskje ikke riktig?). Jeg kom så seint til jobb fra Drammen at jeg innover fra Asker og Bærum kjørte sammen med alle de flotte Mercedesene som også kjørte på jobb på klokka 10 om morran som de alltid gjorde for å slippe å stå i de ubemidlas, plebeiernes, kø. De fikk førsteutgaven av Aftenposten og Morgenbladet på dørmatta si med disse avisenes forside om at det blei JA. (De fikk den vel ikke på dørmatta, men på dørmatten?) I den ikke fullt så saktegående køen innover som tidligere på morran så Mercedes-sjåførene oppslaga på dørene på SAABen min og holdt opp for meg forsidene til Aftenposten og Morgenbladet med sine JA-sider med overskrift med seier for JA og pekte med pekefingeren sin mot tinningen sin og skrudde den rundt mot meg for å vise meg hvor dum og uvitende jeg var. Forståelig nok har Aftenposten fjerna fra arkivet sitt utgaven som viser feil avstemningsresultat. Det finnes et bilde med Aftenpostens og Morgenbladets førsteutgaver med uriktig avstemmingsresultat, men det fant jeg ikke nå. NRK har ikke lenger tv-sendinga fra valgnatta 25. september.

Den imolarød SAABen min blei stående fire meter fra inngangsdøra til Drammensveien 60, det som i dag er et verna bygg som blei bygd for Rikstrygdeverket i 1960. Der stod den hele dagen — gratis. Sånn var parkeringsforholda i Oslo 26. september 1972. Dessverre har jeg ikke noe bilde av bilen der den stod den dagen med de politiske plakatene på døra. Det manglende fotoet er en ergerlig tabbe.

Men det blei NEI!!! Uten at folkets mening om nei til EUs styring over Norge blei tatt hensyn til. Sånn fungerer det norske demokratiet.

Ove Bengt Berg

Framheva bilde:
Fra en demonstrasjon 7.juni 1972. Henta fra Nei til EU.

Oppdatert 25.09.2022 kl 10.18.