«Det britiske imperiet med sine kolonier og dominions var et av de største riker i verdenshistorien, og kom i sterk grad til å prege britenes syn på seg selv og verden». Skriver Store norske leksikon på nett. Det er i overkant diplomatisk. Det britiske imperiet var en av verdenshistorias mektigste tyranner, og klarte lenge å holde Kina nede. Disse fryktelige overgrepene forsvinner i omtalen av det nettopp avdøde overhodet for restene av dette riket. Rester hun levde godt på og gjorde lite med for å bedre sine undersåtters liv. Mange rundt om i verden som har levd under hennes regime, har problemer med hyllesten av henne som person.
Redaktør av nettavisen derimot.no, Knut Lindtner, klarte ikke å dy seg og vil gi et bidrag til et mer riktig bilde av den britiske imperialismen og dets overhode: «Personen Elisabeth er uviktig siden nesten ingen kjente henne. Men den institusjonen hun ledet er meget viktig. Den oversees helt i mediene.»
Knut Lindtner:
Jeg klarer ikke å dy meg, men er fristet å gi et lite bidrag til alle spaltemeterne med hyllest til den avdøde dronningen av Storbritannia. Som forventet gjør en dette om til et spørsmål om personen Elisabeth som døde i en alder av 96 år. Hun hadde fått seg langt mer av den tildelte tiden vi har her på jorden, langt mer enn mange andre rundt om i verden som lever under helt andre betingelser.
Det som imidlertid ikke blir et tema for mye av hylling-journalismen er hva hun representerte som leder for den britiske imperialismen. Den har vært verre enn en pest for milliarder mennesker her på jorden. Den har ført til død og forferdelse for mange av menneskene i de britiske koloniene som skulle velsignes med den britiske sivilisasjonen.
De store mediene er behendig «glemske» om akkurat denne siden av historien. Og det er ikke uten grunn. Den britiske imperialismen har spredt død og elendighet overalt i verden hvor den festet grepet. Hensikten har ikke vært å spre velferd eller sivilisasjon, men det motsatte. Det var for å berike bl.a det britiske kongehuset, britiske forretningsfolk osv. gjennom plyndring av koloniene som de regnet som sin eiendom sammen med alle som bodde der.
Personen Elisabeth har liten interesse men fremheves til de grader når hun er død av våre store medier. Og hensikten er naturligvis å dekke over institusjonen «den britiske Imperialismen» som hun var den offentlige lederen av. For å gi en liten smakebit av hva dette systemet representerte gjengir vi diktet til Rudolf Nilsen, den norske arbeiderdikteren som døde så alt for ung.
En vise om Kinabarna
Før fanden får på sine sko
må barna stå opp i Shanghai,
fordi deres fattige blod
skal mette den rovgriske hai
Europa, som lurer i mak og i ro
på bytte ved byens kai.
ved grytenes kokende vann
og rense kokonger, de små
langt borte i Himmelens land,
så engelske ladies kan gå
med kjoler som klær deres stand.
lille sørgmodige mø,
hvem aldri en moderlig sang
har vugget på søvnens sjø
og henger du i til du segner en gang
skal aldri Europa dø!
Personen Elisabeth er død og fred over henne! Men institusjonen «Imperialismen» lever i beste velgående som «den rovgriske hai» den fortsatt er.
Framheva tegning: Fra Marvel Comics, # 30, september 1954.
