Elitenes sirkulerende fellesskap: Politikk som springbrett

I mange år på Stortinget var Marianne Marthinsen Arbeiderpartiets ledende finanspolitiker. Fra nå skal hun jobbe for Norsk Finans. Tilsynelatende Aps finanspolitiske motstander for sosial likhet. Men det uttrykker både at Aps finanspolitikk er like god høyrepolitikk som Høyres, at eliten sirkulerer i fellesskapet sitt og at politikk bare er et springbrett for videre karriere.
På samme måten skjuler politikerne sannheten om strømprisen, sammen med mediene som også er en del av elitesirkuleringa.

IMG_3385
Arendalsuka, blå makts høytid

Sjelden har det vært så mange unge på Stortinget og i regjeringa. Men målet er ikke å bli gjenvalgt stortingsrepresentant eller komme i regjering for å sitte der. Nei, det er å komme videre til høyt lønna toppstillinger i Norge eller i utlandet. Det er jo ikke aktuelt for tidligere politikere å gå tilbake til dreiebenken, kateteret eller å vaske pleiepasienter, aller minst ungdommer som har levd hele livet sitt i kollokviegrupper og i politikken. Det samme gjelder for dem som har hatt byrådsverv i kommunene, sånne verv er også viktige trinn i karrieren. De trives i denne eliten.
Det dreier seg om en politisk samfunnsstruktur. Det blir lureri når politikerne bruker politiske verv som springbrett og med en politikk som alltid passer til det som lønner seg for dem.

Red. Politikus.

Marianne Marthinsen er tidligere stortingsrepresentant i 16 år og Aps finanspolitiske talskvinne på Stortinget. I dag blei det kjent at hun blir direktør i Finans Norge. Finans Norge er medlems- og arbeidsgiverorganisasjon for banker, forsikringsforetak og andre finansforetak og blir fra årsskiftet en landsforening i NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon. Der treffer hun mange partifeller.

Politiske verv som springbrett og sirkuleringa i det akteliten sirkulerende fellesskap, har jeg tidligere behandla på politikus, i 2009 og 2017, og tåler en gjengivelse her. Først det siste innlegget:

Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett:

For en norsk nordmann er det ikke lenger ærerikt nok, og viktig nok, å være utenriksminister. Toppsjef og president for den internasjonale kapitalens «sentralkomite», Verdens økonomiske forum, World Economic Forum, er viktigere for Børge Brende. SVs Bård Vegard Solhjell, 45 år,  og Snorre Valen, 33 år, har begge vært lenge nok på Stortinget til å kvalifisere seg til det viktigste: en viktigere og høyere lønna stilling enn en blant 169 representantene. Torbjørn Røe Isaksen, 39 år, hadde heller ikke lenger lyst til å være stortingsrepresentant. Oslo Aps stortingsrepresentant, Håkon Haugli, 48 år, ikke akkurat en typisk proletarsliter, kvalifiserte seg til Stortinget som tidligere konsulent og med direktørstillinger i Gjensidige. Og ga seg etter én periode på Stortinget i 2013 for å bli administrerende direktør i NHOs teknologiselskap Abelia, etter den tidligere superradikale Paul Chaffey, tidligere stortingsrepresentant for SV og nå statssekretær for Høyre.

Espen Bart Eide kom til Norge fra en direktørstilling i WEF med forventningen om å bli utenriksminister i Norge. Helt sikkert for å bruke ministerposten for minst å bli assisterende generalsekretær i FN. Men så tapte jo Ap-valget, og støyen rundt Giske gjorde at han ikke engang kunne bli leder i utenrikskomiteen på Stortinget.

Sjelden har det vært så mange unge på Stortinget og i regjeringa. Men målet er ikke å bli gjenvalgt stortingsrepresentant eller komme i regjering for å sitte der. Nei, det er å komme videre til høyt lønna toppstillinger i Norge eller i utlandet. Det er jo ikke aktuelt for tidligere politikere å gå tilbake til dreiebenken, kateteret eller å vaske pleiepasienter, aller minst ungdommer som har levd hele livet sitt i politikken og i kollokviegrupper. Stillinger de unge derimot kan regne med å få med et stortingsmandat eller statsrådpost på CVen, er flere millioner i årslønn pluss goder verdt like mye. Konsernsjefen i OBOS tjener 5 millioner i året, bankdirektører rundt 10 millioner, og det finnes mange mellomlederstillinger med millioner i årslønn med god mulighet til å dyrke sitt ego og egen makt. Ikke minst i statlige og halvstatlige etater. Håkon Haugli i Oslo Ap fortsetter oppover i det økonomiske klassehierarkiet. Får du som Jagland, Stoltenberg og Brende jobb i internasjonale organisasjoner, er lønna sinnssvak høy — og ofte skattefri.

At disse karrieristene får høy lønn og posisjon etter å brukt det politiske vervet for å få disse godene, er ikke det viktigste. Det er at det er et godt eksempel på politikkens retrett,  at politikerne ikke lenger vedtar politikk, hvordan et samfunn skal styres, slik folket i valg har ønsket at det skal være. Det ligger ikke lenger viktig nok makt i Stortinget og regjeringa. Den ligger i EU-kommisjonen og i internasjonale økonomiske sammenslutninger som World Economic Forum, der Børge Brende nå går tilbake til. Der de styrer etter lover de føydale institusjonene som EU-kommisjonen på føydalt vis påtvinger verden. Den siste maktutredninga omtaler også rettsliggjøring av politikken. Reelt er rettsliggjøring et uttrykk for ikke bare politikkens retrett, men et uttrykk for kraftig svekking av demokratiet.

Trusselen fra folkets vilje fjernes slik. Styringa av samfunnet overlates til de «kompetente», de som sitter på pengene. Makta fra Stortinget og regjeringa tømmes med ambisiøs ungdom som vil ut dit hvor makta finnes, der deres ideer med makt kan settes ut i livet — og der lommeboka fylles.

Elitenes fellesskap:
image
Klassekampen 07.11.09

I Klassekampen 07.11.2009 hadde jeg på trykk dette innlegget som ble gjengitt på Politikus 08.09.2009:

Bjarne Håkon Hanssens overgang til rådgivningsbransjen for å gjøre noe mer interessant, og ikke minst innbringende, har skapt mye støy. Klassekampens spaltist Paul Bjerke trekker fram NHOs visepresident, Lisbeth Berg-Hansen, sin inntreden i regjeringa. Karita Bekkemellem [fra statsråd til sjef for medisinprodusentene] og Grete Faremos tilsynelatende rolleskifter hører også med i bildet. Samt statssekretær og mediedirektør Jan-Erik Larsen, og de tidligere politikerne Kjell Opseth og Grete Knudsen. Hva tidligere Microsoft-direktør Faremo får å si for statens fortsatte motstand mot bruk av Apple- og Linux-systemene i staten og samfunnet, har jeg ikke sett noen har problematisert. Med i bildet hører også administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen. Han sitter som kommunestyremedlem i Nedre Eiker kommune for Arbeiderpartiet, og gikk for få dager siden ut i Klassekampen og ville ha reduserte arbeiderlønninger.

NOU 2003 19 MaktutrednDette dreier seg selvfølgelig ikke om enkelttilfeller, men om et system. I sluttrapporten for maktutredninga fra 2003, (NOU 2003:19), står det på side 60 følgende: «[Det formes] ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partiet, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt … I næringslivet finner vi tette nettverk i form av overlappende styreverv, der nære bekjente gir generøse lederlønninger og opsjonsavtaler til hverandre. Den norske modellen …er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester». Spørsmålet er ikke bare om næringslivsmakt gir mulighet til regjeringsplass, men faktisk om politisk arbeid er redusert til en plattform for et mektigere og mer innbringende yrke.

IMG_4167I 1995 utga amerikaneren Christopher Lasch boka «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet». I dette bildet kommer også «tenketankene» inn: «Tenketankene har vært en måte å konvertere pengemakt til ideologisk makt», hevder Magnus Marsdal i Klassekampen 05.11.09. I 2006 skreiv Kåre Willoch i det konservative tidsskriftet Minerva «at deler av vår tids egen overklasse nå undergraver de samfunn de burde tjene». I en kommentar til Willoch peker Bjørgulv Braanen 19.12.06 i «Systemets banemenn» på at «det er først og fremst arbeiderbevegelsens organiserte kamp som har sørget for kapitalismens «sivilisatoriske» sider

Men det var sånn det var. Det er under regjeringssamarbeidet med Sosialistisk Venstreparti at arbeiderbevegelsens organisatoriske kamp i sterkere grad har blitt svekket, og næringslivskontrollen med regjeringa og statsapparatet har aksellerert.

Framheva bilde: Illustrasjon av Gerd Altmann fra Pixabay

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s