I dag kan Politikus presentere et eget intervju* med statsministeren. Og som alle som har fått den ekstraordinære tillatelsen til å intervjue Jonas Gahr Støre, begynner vi med å forsikre han om at vi er han evig takknemlig og beundrende for alt han har gjort og vil fortsette med. Sånn ivaretar vi og presiserer vår kritiske fagetikk. Nederst mer om hvor og når intervjuet ble gjennomført.
Handlekraftig mot EU — ringer og ringer
Statsministeren vår er ikke bare de prikkfrie eksamensbesvarelsenes mann, han er også en handlingens mann. I aller høyeste potens! Han forteller oss at han er så handlingskraftig at han ringer og ringer til EU-kommisjonen, i ett sett. Sjøl når de ikke svarer han. Men når EU-kommisjonen uforståelig nok ikke ringer opp igjen, er jo svaret klinkende klart fra hans side som alltid: Jeg kan ikke gjøre noe! I beundring kan vi ikke medgi annet enn «Selvfølgelig — åpenbart!». For som han sier:
— Alle statene i EU tenker bare på seg sjøl, og da tar det seg ikke ut at også vi i Norge gjør det. Norge som et verdensberømt ledende foregangsland må gå i spissen for å ikke tenke på oss sjøl. Når vi i Norge lar være å tenke på oss, og gir fra oss strømmen, slutter jo alle andre land straks opp om Norges linje. Det viser jo erfaringa mer enn de siste 50 åra. Som at straks er alle verdens 1,5 milliarder biler blitt elbiler etter vårt eksempel. Før det har jo Norge utvikla alle stater i Afrika til å bli velferdssamfunn som hos oss. Det er ikke for ingenting at vi er Peer Gynts land!
Støre understreker dette med å si at vi ligger an til å bli det første æresmedlemmet i EU. — Det er stort, det! Sier Støre forventningsfullt stolt. For det er jo åpenbart urimelig at vi som har så mye miljøvennlig produsert elektrisitet, skal prioritere denne bare på oss sjøl når vi kan hjelpe andre og gi den bort.
– Hva er det du vil snakke med EU om?
– Som alt nevnt, jeg vil tilby enda mer strøm — gratis og permanent — til EU. Vi i Norge er så rike at vi ikke trenger strøm. Alle skal med, det betyr at de rikeste i EU og i verden også må få billig strøm. Det er urettferdig at vi skal ha det bare fordi vi er født i et land med de mulighetene. Ingen andre stater har tenkt så egoistisk på seg sjøl som vi har gjort før vi endelig fikk Acer og utenlandskablene. Da kom endelig alle med!
– Kanskje ringer EU, men mest kanskje ikke, sier Støre tydelig og klart. Vi går en vanskelig tid i møte, sier han like klart. Det er vanskelig, legger han til for å utdype hva han mener.
Støre åpner for at han kan dra ned til EU siden de ikke tar telefonen. Han veit at han har noe å bidra med. Han veit at mange i kommisjonen ofte får støv på lakkskoa sine, og med sin skirensererfaring sier Støre at han tror han har noe å bidra med i en fortløpende støvrensejobb på lakkskoa. Mellom fotoseansene for kommisjonen. Han mumler, nærmest hvisker, svakt og med triste øyne at de seansene får jo Norge ellers ikke være med på. Ikke foreløpig …… før øya lyser opp i en slags hemmelig forventning som et barn på julaften.
Med utgangspunkt i vanskelighetene vi har foran oss, medgir Støre at det kan bli vanskelig for han også. Men han har arvtakeren klar, opplagt er det Espen Barth Eide. Eides forsikringer om lavere strømpriser med Acer og utenlandskablene var så perfekt at det ikke finnes noen bedre kandidat som stemmesanker av statsmannsdimensjoner. Gode forbindelser i Davos-ledelsen har han også. Sjøl vil Støre da pensjonere seg, og ta pensjonistjobb som koffertbærer. Noe han var så god til før, smiler han beskjedent skjevt. Han kom også inn på den nødvendige partisammenslåinga med Høyre, men det hadde han ikke tid til å gå nøyere inn på nå.
— For nå må du gå — kanskje ringer Norsk Tipping… eh, jeg mener EU-kommisjonen.
*OBS! OBS! Red.s etterord:
* Dette er bare et tenkt intervju. Det har aldri funnet sted,
og Støre har ikke sagt noe av det som han blir tillagt her,
og ville helt sikkert ikke sagt dette om han hadde blitt intervjua.
Enhver får sjøl vurdere hvor langt fra virkeligheten
disse tenkte uttalelsene han er tillagt er
når en ser på det Støre faktisk sier og gjør.
Ove Bengt Berg,
red. Politikus