Tilhengerne av den økende krafteksporten fra Sør-Norge til Europa, håner motstanderne av denne krafteksporten og minner om at elektrisitetsverkene er offentlig eid når de unnskylder eksporten og de derfor høye prisene. De har rett i at e-verkene er offentlig eid, det vil si hele det norske folkets eiendom gjennom kommunale og fylkeskommunale organer. Men innbyggerne har null innflytelse på hva de folkevalgte i disse styrene bestemmer. De folkevalgte styrene bryr seg overhodet ikke om interessene til dem de representerer. I innlegget «Det pluralistiske demokratiet» er dette utdypa.
Strømeksporten og de høye prisene er nok et eksempel på det demokratiske underskuddet i Norge. De styrende gjør hva de vil ut fra den blankofullmakten de får hvert fjerde år, og blir eventuelt etterfulgt av noen som kloner den samme politikken.
På Facebook skreiv Arne Birger Heli et innlegg på sida si der han stilte spørsmål om «den demokratiske æra er over». Et betimelig spørsmål som er gjengitt her. 

Av Ove Bengt Berg

Arne Birger Heli skreiv 10.07.21, gjengitt her med hans tillatelse:

Man begynner å tenke – er den demokratiske æra over? Finansministeren kan ikke gjøre noe med renta eller bensinprisene, enegriministeren kan ikke gjøre noe med strømprisene, matministeren kan ikke gjøre noe med matprisene. På nær sagt alle områder som egentlig burde vært politisk styrt ser vi at politikere har foretatt avgjørelser der de har overført makt fra demokratiske institusjoner til profesjonelle aktører underlagt markedene eller er en del av overnasjonale organer der den nasjonale sjølråderetten er betydelig innskrenka. Og man kan jo undres hvorfor politikere har vingeklippet seg selv så totalt? Det er en farlig vandring om folk begynner å miste trua på at politikere faktisk kan gjøre en forskjell. Nå ser vi at folk rømte fra den borgerlige regjeringa fordi de ønsket endring. Lite endring skjer og folk strømmer tilbake til dem som heller ikke har løsninger. Og etterhvert gidder vi ikke å stemme, det hjelper ikke allikevel. Eller man begynner å lete etter andre løsninger, kanskje løsninger fra en annen tid vi ikke vil se igjen.

Ikke noe nytt:
Velgerne har ingen innflytelse på den politikken som føres, ikke i noe land
Heli har helt rett i det han skriver. Det er ikke noe nytt, men den udemokratiske tendensen blir tydeligere.

Statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud definerer demokrati generelt med at det er «en politisk styreform med alminnelig stemmerett der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg». Sånn er det jo i Norge og i mange land. Men hvor viktig er det? Østerud mener at det må være sånn at «friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet er jevnt fordelt». Og sånn er det jo ikke. Heller ikke er det sånn at det «ikke finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten», alle sitatene fra Østerud i artikkelen hans Demokrati, rettsstat og rettsliggjøring i boka Demokrati, Historie og ideene.

Verden sett under ett er det neppe noe bedre land å bo i enn Norge når det gjelder mulighet for politisk påvirkning. Vi er likevel langt unna, tiår eller hundreår, til at vi kan si at at vi har et styre der ikke bare en elite, men nær alle innbyggere aktivt og mer eller mindre daglig deltar i samfunnsstyringa.

Løsninga: Hyppigere folkeavstemninger og velgernes tilbakekallingsrett
Et reelt demokrati forutsetter samfunnsmessig, det vil si flertallets konkrete kontroll, med samfunnsøkonomien i stort og utenrikspolitikken.
Viktigst er at hyppige årlige landsomfattende folkeavstemninger må gjennomføres. Det vil åpenbart svekke de få personenes styre og makt. Da kan de ikke sitte i bøttekort og diskutere med andre eliter om hva som skal gjennomføres.
Som et første skritt mot et reelt demokrati må det straks innføres en lov om at et visst antall underskrifter skal utløse en folkeavstemning, for eksempel 150 000 underskrifter. Så må denne loven pålegge alle medier, ikke bare de statsstøtta, at begge sider i en folkeavstemning skal gis like muligheter til å legge fram sitt syn. Noe må fellesskapet få igjen for at vi dels betaler, dels sterkt subsidierer mediene.
Det må også innføres en tilbakekallingsrett av valgte kommune- og stortingsrepresentanter. Initiert av velgerne, ikke av at et flertall i kommune- eller Stortinget kan kreve nyvalg.

0,59 % oppslutning = én stortingsrepresentant
Ingen partier kan få flere representanter enn de har stemmer til. Når vi har 169 stortingsrepresentanter, betyr det at alle partier skal få én stortingsrepresentant per 0,59 prosents oppslutning. Ved stortingsvalget i 2017 ville 22 200 stemmer gitt ett mandat.
Det finnes ikke noe som helst demokratisk i at noen partier skal de få flere representanter enn de har oppslutning til på bekostning av andre partier — og andre velgere.

Framheva bilde:
Fra en folkeavstemning på et torg i Sveits. Foto: wikipedia.

Sist oppdatert 13.07.22 kl 18.18