Viktig journalistisk mål: Ja, jeg er lojal mot makta

Det er sjeldent at journalister klart avslører sin ukritiske maktunderdanighet. Sånn som statens NRK-journalist Philippe Bédos Ulvin gjorde i oppsummeringa av det franske valget av nasjonalforsamlinga 20. juni.
Ulvin skreiv at «Ytre høyre-partiet Nasjonal samling er nå landets største parti, med 89 av 577 seter. Aldri har partiet, som ble delvis grunnlagt av nyfascistiske grupperinger, fått så mange representanter.»
Hvor relevant er det å framheve det med «delvis grunnlagt av nyfascistiske grupperinger»? Var det avgjørende for årets valgresultat? Åpenbart ikke. Og er det faktisk tilfellet at partiet blei grunnlagt, «delvis», av nyfascister? Verken wikipedia eller Store norske leksikon hevder det.
Andre med god kjennskap til fransk politikk, sier at Macrons politikk er at han «stjal» Le Pens sosiale politikk etter gjenvalget som president. Da skulle vel Ulvin mene at Macron støtter fascister?
Det er sjølsagt ikke tvil om hva som er Ulvins hensikt med den innskutte setninga, nemlig å signalisere at han har de aksepterte politiske meningene som er helt nødvendige til å kunne gjøre mediekarriere. Ulvin er overhodet ikke på de utstøttes side, som ingen gode etablerte journalister er. Kjente og viktige meningskontrollører som norgeshistoriens mest markedsførte malersvenn, Jonas Bals, og hans utallige statsfinansierte meningsfeller i mediene og det humanitærpolitiske komplekset er det viktig å vise underdanighet overfor.
Ulvins bisetning som han fant nødvendig å bruke, er et signal om at han er absolutt lojal — og ukritisk. Som en som vil fram i verden.

Av Ove Bengt Berg

I Norge har staten en egen kanal for politiske nyheter og debatt og staten betaler dessuten alle de største og mest enige mediene flere hundre millioner kroner hvert år for å sikre et meningsmangfold som er helt fraværende. Andre stater som gjør det samme, med like ensretta medier, høster ikke mange godord fra de norske helfinansierte statstilsatte og de andre mediearbeiderne som «bare» er statsubsidierte.

Macron — fascist når han fører Le Pens politikk?
I Dag og Tid nr 25 fra 24. juni kommenterer Bjørn Kvalsvik Nicolaysen det samme valget Ulvin kommenterte. Nicolaysen skreiv:

«Det nytta ikkje lenger å skremme veljarane attende i falden ved å truge med partiet til Marine Le Pen, Nasjonal Samling (RN).

Skremsla fordunsta då Macron «stal kleda til Marine», for å bruke eit uttrykk frå norske valkampar. I presidentvalkampen hadde han hevda at illegal innvandring er eit hovudproblem. Det er berre delvis sant, stormengda er urettmessige asylsøkjarar som byråkrati og politi ikkje klarar å kaste ut.

I hast skrudde Macron og regjeringa saman ein plan for å styrkje kjøpekrafta. Dette var i heile valkampen ei hovudsak for RN, Macron avviste krast før attvalet at staten kunne gjere stort med det. No, derimot, ville han auke den absolutte minsteløna (SMIC), regulere låge løner især i kvinneyrkene etter den, og senke avgifter på drivstoff, slik han har gjort med straum.»

Når Le Pens politikk kan bare forstås ut fra at den baserer seg på Ulvins «delvis nyfascistiske grupperinger», og når Macron, til Ulvins uvitenhet, baserer seg på Le Pens politikk, så er det vel naturlig for Ulvin at også Macrons politikk baserer seg på «delvis nyfascistiske grupperinger»? Men det skriver han ikke. Fordi sjøl Ulvin innser at det er for drøyt? Om en som står for «den eneste mulige politikken».

Ulvins «delvis nyfascistiske grupperinger» finnes ikke på wikipedia eller snl.no
Leser en om faren til Marine Le Pen på wikipedia og om partiet han stifta, Front national, står det ikke noe om Ulvins påståtte delvise eller bare nyfascistiske grupperinger der. Jean Le Pen kom til andre valgomgang ved presidentvalget i 2002. Men hva har han med de politiske spørsmåla i årets nasjonalforsamlingsvalg å gjøre, mer enn Macrons politikk — etter Ulvins mening? Heller ikke i Store norske leksikon er Ulvins «nyfascistiske grupperinger», helt eller delvis, nevnt.

Å kaste fram påstand om fascisme er alltid vinn-vinn

image
Dagsavisen 03.03.2019

Philippe Bédos Ulvin framstår som en dreven retoriker. Han veit at det er vinn-vinn å kaste fram en påstand om at noen er styrt av nyfascistiske grupperinger. For hvis noen tar til motmæle mot en sånn påstand, kan det sjølsagt bare bety at en avslører seg sjøl som en fascist. Det står en hel hær av ideologiske meningsbærere klar til å støtte Ulvin i en sånn demonisering. Som alle får sine innlegg på trykk i de statssubsidierte mediene. Sånn er det politiske debattklimaet blitt nå.

Ulvin viser at han er til å stole på
Ulvin har nok lest Bjørneboes dikt om en ung mann som vil fram i verden. Han underordner seg lærevillig statskanalen og alle de ledende ideologene i samfunnet. Hans framtid er nok lys. Det er verst for dem som rammes av denne politikken.

Framheva bilde:
Tekstutdrag med bisetninga utheva av politikus.no

Sist oppdatert 07.07.22 kl 23.35

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s