Sven Røgeberg: Putin er ikke Hitler

Denne artikkelen av lektor og skribent Sven Røgeberg fra Drammen, har vært lagt ut på Nettavisen og er gjengitt her med hans tillatelse. Mellomtitler merket P er satt inn av Politikus.

Sven Røgeberg:

Det som interesserer meg er ikke at Vladimir Putin står i en historisk lang russisk tradisjon av eneveldig maktutøvelse med aggresjon utad og represjon innad, men hvorfor det ikke lyktes å bryte denne historiske forbannelsen på 90-tallet.
At Vladimir Putin har vært en populær diktator, må forstås på bakgrunn av den nasjonale ydmykelsen Russland opplevde på 1990-tallet.

Når krigen i Ukraina nå raser, er spørsmålet tilsynelatende enkelt: Støtter vi prinsippet om at alle nasjoner bør få bestemme sin utenriks- og sikkerhetspolitiske orientering uten innblanding fra fremmede makter, eller ikke?
Formulert slikt – abstrakt og apriorisk – er det selvfølgelig bare mulig å svare ja.

Sven Røgeberg
Sven Røgeberg. Foto: Privat

Spørsmålet henter sitt øyensynlig riktige moralske svar fra en analogi med individenes frihet og selvbestemmelse i et liberalt, borgerlig samfunn, der filosofen Immanuel Kant påpekte at republikken som styreform er den eneste som forener alles frihet under en allmenn, med tvangsmakt opprettholdt, lov. I et slikt samfunn kan ingen påtvinges en fremmed vilje.

Verdenssamfunnet er et anarki der de sterkeste kan gjøre hva de vil [P]
Forholdet mellom stater kan imidlertid ikke sammenlignes med forholdet mellom individer i en rettsstat. Internasjonal politikk er et anarki, her gjelder alles frihet og den sterkestes makt. Små stater er derfor i sine internasjonale forbindelser ikke like suverene og autonome som borgerne i en liberal stat.

Fordi det ikke eksisterer en internasjonal rettsorden, må de fleste mindre stater – avhengig av hvor de ligger og hvem de grenser til – søke beskyttelse fra stormakter mot andre stormakter. Fraværet av en kollektiv tvangsmakt, som håndhever en internasjonal rettsorden, fremtvinger allianser. Stormakter følger internasjonale regler bare så lenge de lar seg forene med deres strategiske interesser. Derfor er det problematisk å overføre rettsmoralske begreper om rettigheter og plikter til internasjonale forhold.

Økt vestlig innflytelse
Krigen i Ukraina er den blodige resten fra den perioden, da USA (og EU) trodde at de kunne overvinne stormaktspolitikkens logikk ved selv å agere som stormakter. Ja, USA trodde endatil at det hadde blitt en global hegemon, som kunne håndheve en liberal verdensorden.

Ukraina ble lokket til å tro at landet, som en borger i en liberal stat, fritt kunne inngå forbindelser og allianser med hvem de ville.

Den av USA ledede vestlige strategien overfor Russland, etter slutten på den kalde krigen, hadde tre elementer:

    • for det første en utvidelse av Nato østover, ved at tidligere medlemmer av Warszawapakten ble tatt opp i alliansen.
    • for det andre en EU-utvidelse, også østover.
    • for det tredje en støtte til såkalte fargerevolusjoner og regimeskifter.

Fordi Nato-medlemskap gikk forut for EU-medlemskap for de tidligere Warszawapaktlandene, kunne Putin fremstille Vestens strategi som aggressiv, og en militant nasjonalisme fra Russlands side som det eneste riktige svaret. Og da en avtale om et strategisk partnerskap mellom USA og Ukraina i desember 2021 stadfestet at Ukraina var i ferd med å bli et de facto medlem av Nato, var dette noe som fra Putins ståsted med alle midler måtte forhindres.

Det er sannsynlig at reaksjonene til Putin på økt vestlig innflytelse først og fremst skyldes frykten for at den russiske befolkningen skal bli smittet av de politiske frihetsverdiene i Vesten.

Demokrati i det dekadente Vesten er én ting, det er en helt annen trussel mot Putin om et slavisk broderfolk i Ukraina skulle vise russerne at de får det til.

Nasjonal ydmykelse
Samtidig synes jeg det er grunn til å stille spørsmålet om ikke strategien overfor det postkommunistiske Russland kunne vært enn annen, slik at vi hadde unngått å havne i den mest alvorlige internasjonale situasjonen siden slutten på den andre verdenskrigen.

Det som interesserer meg er ikke at Putin står i en historisk lang russisk tradisjon av eneveldig maktutøvelse med aggresjon utad og represjon innad, men hvorfor det ikke lyktes å bryte denne historiske forbannelsen på 90-tallet.

Som etter 1. verdenskrig, også etter 1991: Fornedrelse [P]
Behandlingen av det slagne Sovjet og det nye Russland kan sammenlignes med behandlingen av det krigstrøtte Tyskland i den første verdenskrigen: Løftebruddene til den siste sovjetledelsen om at Nato ikke ville rykke østover, skapte i likhet med i Weimarrepublikken mistillit til alt diplomati. Utsatt for en økonomisk sjokkterapi, forordnet av USA og IMF, opplevde Russland en hyperinflasjon. Pensjoner og sparepenger mistet sin verdi. Menn drakk seg ihjel og levealderen sank.

Hensikten bak den amerikanske strategien overfor Russland var, som overfor Tyskland etter den første verdenskrigen, å hindre at landet skulle kunne reise seg til fordums storhet og igjen nære ambisjoner om å bli en stormakt.

I begge tilfeller ble imidlertid resultatet nettopp det man ville forhindre.

Eget oppsett putinoverskriften
En overskrift i Dagbladet 06.03.22

Putin er ikke Hitler, men at han ble president i 2000, og at han i lange perioder har vært en populær diktator, må forstås på bakgrunn av den nasjonale ydmykelsen Russland opplevde på 1990-tallet.

Russland ble et kleptokrati
Det er først i tilbakeblikk man ser at en bedre strategi for å sikre fred og velstand i Europa etter den kalde krigen, kunne vært at hele Øst-Europa hadde blitt en nøytral og demilitarisert buffersone.

Fraværet av militær opprustning kunne allokert store ressurser til produktive investeringer. Handel og kulturutveksling mellom vest og øst kunne ha medvirket til andre samfunnsendringer i Russland enn de som ble resultatene av den måten økonomien i landet på 90-tallet ble liberalisert på. Da førte den sjokkartede privatiseringen til at statseiendom ble ranet av oligarkiske forbrytersyndikater – landet ble et kleptokrati, som så muterte til Putins personalistiske diktatur.

En historisk mulighet gikk tapt
Hva om en slik alternativ nyordning i Europa hadde blitt forhandlet om i sluttfasen av den kalde krigen? Dette spørsmålet er relevant, ettersom det på et toppmøte i Paris i 1990 mellom de fleste europeiske stater, i tillegg til Canada, USA og Sovjetunionen, ble vedtatt en paneuropeisk sikkerhetsavtale (Paris Charter).

Charteret ble etablert på grunnlag av Helsingfors-avtalen og ble ytterligere endret i charteret for europeisk sikkerhet fra 1999. Til sammen danner disse dokumentene grunnlaget for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.

Alle parter forpliktet seg i dokumentene til å «ikke styrke egen sikkerhet på bekostning av sikkerheten til andre stater». På 1990-tallet ble imidlertid dette avtaleverket for en felleseuropeisk sikkerhet undergravd av Nato, med argumentet at det lot Russland begrense friheten til sine naboland, som – nå som medlemmer i alliansen – ønsket stridsstyrker og våpensystemer fra Nato utplassert på sitt territorium.

Den historiske muligheten til å inkludere Russland i en alleuropeisk sikkerhets- og fredsordning gikk tapt.

Urettferdig fred eller rettferdig krig?
Dette er én viktig bakenforliggende årsak til at vi i dag står overfor dilemmaet mellom en urettferdig fred eller en rettferdig krig. Fred vil belønne russisk aggresjon, fordi Russlands territorielle krav på Krim og Donbass må oppfylles, likeså kravet om Ukrainas nøytrale status.

Alternativet er å støtte Ukraina til den siste ukrainske soldaten er død med faren for at en hardt presset Putin klatrer ytterligere opp eskaleringsstigen og utløser et atomært ragnarok.

Framheva foto av Dimitro Sevastopol, pixabay.

1 tanke om “Sven Røgeberg: Putin er ikke Hitler”

  1. Nils Petter Mikkelsen
    Interessant med store mengder detaljer. Når WR skriver dette, faller mye sammen : «Hensikten bak den amerikanske strategien overfor Russland var, som overfor Tyskland etter den første verdenskrigen, å hindre at landet skulle kunne reise seg til fordums storhet og igjen nære ambisjoner om å bli en stormakt. I begge tilfeller ble imidlertid resultatet nettopp det man ville forhindre. Putin er ikke Hitler, men at han ble president i 2000, og at han i lange perioder har vært en populær diktator, må forstås på bakgrunn av den nasjonale ydmykelsen Russland opplevde på 1990-tallet.» ‘Fordums storhet’ var bygget på kvikkleire. Kommunistdiktaturet Russland var et økonomisk vrak som klappet sammen sent åttitall. Vi vet ikke nøyaktig hvor mye av produksjonen i landet ble brukt til militære formål, men det var mer enn nok til at landet ikke var ‘bærekraftig’ i dagens språkdrakt. Det som WR kaller en ‘nasjonal ydmykelse’ var en faktisk en mulighet som ble borte når eneveldet kom tilbake etter tusenårsskiftet. Nå lever Russland på energisalg til vesten – enn så lenge. Krigen mot friheten og Ukraina vil tappe Russland kraftig for ressurser og politisk kapital (mer enn det afganske eventyret) – og når vesten kutter sine innkjøp av fossilbrensel blir det smalhans i øst, atter engang. Russlands historie er rekker av enevelder – russerne må ut av de, før de kan leve et normalt liv. Revolusjoner kommer når brødhyllene er tomme. Metaforisk , for å fylle de må kornet få gro i fred (og frihet) i Ukraina. Det blir ikke mye brød av skyte bonden og bakeren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s