Å betale bidrag til felles oppgaver — etter evne — er noe som alle kjente samfunn praktiserer. Vi trenger mat og bolig, helsevesen, skoler og felles omsorg og en grunnleggende infrastruktur. I Norge betaler vi i tillegg for en mengde andre velferdstiltak, som til fysisk fostring gjennom idrettsbevegelsen. Noen få av disse som får offentlig støtte til tilrettelegging av idrett, blir nasjonale og internasjonale helter som vi ser opp til. Det er en kombinasjon av offentlig tilrettelegging, frivillig gratis dugnad, biologiske forutsetninger og psykisk evne til konsentrasjon og egeninnsats som bidrar til slike stjerner. Vi har hatt mange idrettsstjerner som har vært takknemlig for den fellesinnsatsen som har lagt til grunn for deres egen innsats og suksess. Bjørn Dæhlie hører ikke til dem.
I tillegg er det viktig å nevne at det bare er en mindre del av statens skatteinntekter som kommer fra skatt vi betaler av lønn og pensjoner, som betales etter evne; progressiv skatt. Rundt 70 prosent av all statlig skatteinntekt kommer fra indirekte skatter som moms og avgifter. Sånn skatt betales likt av alle, enten vi er fattige eller rike. Jo mindre inntekt vi har, jo mer brukes på skatt. At rikingene klager på formuesskatten er frastøtelig. De har likevel svimlende mye mer penger til disposisjon enn vanlige folk.
Som Helge Leonhardsen skriver på Facebook:
«Det er det norske fellesskapet som har vært med og hjulpet fram bl.a. Bjørn Dæhlie. Det er både usolidarisk og æresløst det han gjør, når han nå flytter til Sveits, fordi han ikke vil bidra til det norske fellesskapet. Ferdig snakka!»
Rødts stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson skriver på Facebook«– Det finnes to typer mennesker: De som tror de har klart alt de har gjort helt selv, og de som er kloke nok til å forstå at uten fellesskapet så er man ingenting. Bjørn Dæhlie tilhører dessverre første, og dermed også siste sort. God tur til Sveits, kom aldri tilbake!» 
Mats Kvaløy-Bjørbakk, rådgiver i Fagforbundet, leder i byutviklingskomiteen for Arbeiderpartiet i Bydel Gamle Oslo og sentralstyremedlem for Kristne Arbeidere, la ut denne kommentaren til Bjørn Dæhlie 02.02.22, og er her gjengitt med hans tillatelse. 

Politikus.no, red.

Mats Kvaløy-Bjørbekk:

I dag skal eg hugse Bjørn Dæhlie i kveldsbøna. Tenk så lite vi har elska han her på berget som har meint at han bør betale skatt på lik linje med alle andre. Ingenting er vel meir urettferdig. Ingenting har vi forstått om at han er spesiell, og bør få særbehandling.

Han sjølv har jo aldri fått noko av fellesskapet Noreg.

Vi betalte jo trass alt ikkje for alt frå skolen han gjekk på til alle bane- og idrettsanlegga han dreiv ymse idrett på i ungdommen. Og VM i Trondheim og OL på Lillehammer, der han fekk skine på heimebane, det kosta jo for eksempel ikkje ei krone for norske skattebetalarar.

Nei, og ingenting har vel den sosialdemokratiske samfunnsordninga, som er eit samfunn der det er stor grad av tillit mellom folk, trygt å investere og satse på business, betydd for hans moglegheiter til å tene seg søkkrik. Dei meir enn 400 millionene kronene som Dæhlie no er god for. Dei har jo berre grunna Bjørn Dæhlies eigne mirakuløse evner, blitt til samtidig som vi har hatt formueskatt og anna skatt som Dæhlie har måtta betale.

Bjørn Dæhlie bygde sjølv skolene han gjekk på, og han sjølv reiste, preppa og heldt ved like alle banene han spelte fotball på, alle bakkene der han hoppa på ski og alle anlegga og løypene han gjekk langrenn i. Han sjølv finansierte OL på Lillehammer, og VM i Trondheim. Staten bruka ikkje 9,4 millardar kroner (i 2004-verdiar) på OL i 1994, og det var ingen som la ned tallause timar som frivillige for at vi fekk ein arena på heimebane der Dæhlie kunne konkurrere om verdas gjevaste medaljar. Og aldri fekk vel Dæhlie nyte godt av treningsopplegg og fasilitetar, trenarar, støtteapparat og reiser finansiert av den norske idrettsfellesskapen. Nei. Og alt dette hadde jo i alle fall slettes ingenting å seie for Dæhlies status og personlege marknadsverdi, som han har kunna veksle inn i personleg økonomisk gevinst.

Det er ingen tvil om at det krevst ein enorm eigeninnsats, vilje og sjølvdisiplin, i kombinasjon med medfødte anlegg og flaks, for å levere dei idrettsprestasjonane Dæhlie gjorde. Og det er nok ikkje noko vi alle kunne fått til. Men samtidig er det også like sant at Bjørn Dæhlie gjennom heile livet har nytt enormt godt av statens skattekroner og tusenvis av menneskes frivillige innsats, ja, kanskje meir enn dei fleste av oss. Men hos Dæhlie kan det verke det som det ikkje er rom for nokon slik innsikt. Hos Bjørn Dæhlie er det rett og slett ikkje plass til så mykje anna enn Bjørn Dæhlie.

Han er olympiar, og derfor skal han no til skattesnyteriets svar på Olympen i den sveitsiske fjellheimen. Der han kan få den særbehandlinga han sjølv synest han fortener. Med opptrekt stige, og enormt oppblåst sjølvbilete. Han som ikkje er ein av oss, men overmenneske, og meir lik gudane enn oss andre.

Framheva bilde:
Bjørn Dæhlie i OL 1992 i d’Alberville.
Henta fra wikipedia, tatt av Wayne77

Oppdatert 06.02.22 kl 17.13