Helge Lurås, Resett: Grensene for Vestens ekspansjon

Helge Lurås
Fra Resett.no

Helge Lurås og Resett hører til dem som det ikke skal lyttes til, men utstøtes og foraktes. Mener utstøtingskulturens aktivister: De som mener de har absolutt monopol på den eneste mulige sannheten. Men alle som har noe fornuftig å melde, bør slippe til orde. Noen ganger også dem med synspunkter som det er grunn til å være sterkt uenig i.
Lurås har bakgrunn som utenrikspolitisk kommentator. Politikus var til stede på et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 24.10.2011 der Lurås og Erling Borgen debatterte mot Aps Espen Barth Eide om norsk deltaking i krigen mot Afghanistan. Lurås var imot. Han er også imot den vestlige «strategisk[e] arroganse med militær intervensjon på Balkan, i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og andre mindre områder, samt en ekspansjon av NATO østover mot Russlands grenser». Kommentaren til Lurås fra 25.01.2022 er en motvekt mot den vestlige Nato-fortellinga og er gjengitt her med tilltalese fra Lurås.


                                                                                                                                                  Red. politikus.

Helge Lurås:
Det er ettervirkningen av Vestens overmot, naivitet og idealisme etter den kalde krigens slutt og det militær-industrielle kompleks’ grådighet som nå tydeliggjør seg i Putins rasling med sablene langs Ukrainas grenser.

«Historiens slutt» er Francis Fukuyamas kjente utsagn fra tidlig på 1990-tallet. Mange akademikere og politikere trodde det liberale demokratiet i en kapitalistisk kappe hadde vist sin overlegenhet til alle med «seieren» over kommunismen. Det var bare et spørsmål om tid før alle adopterte samfunnssystemer etter vestlig modell.

Utdrag 26.10.2011
politikus.no

Med på lasset fulgte en strategisk arroganse med militær intervensjon på Balkan, i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og andre mindre områder, samt en ekspansjon av NATO østover mot Russlands grenser. Putin protesterte, men det ble avfeid med enøyde påstander og floskler om at alle land sto fritt til å velge sine alliansepartnere selv. Man hadde vestlige politikere som innbilte seg at geopolitikk, interessesfærer, historie og kultur ikke lenger spilte noen rolle. Alle ville bli som oss, del av en stor global og liberal familie av venner. De realpolitiske anlagte av oss her i Vesten kunne ikke annet enn å fortvile over det vi så.

Lurås, Hva truer Norge nå?

For min del ga den frustrasjonen over vår egen sfæres nærsynthet seg utslag i boken Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen (Cappelen Damm Akademisk, 2015).

Og med NATOs ekspansjon, økte spenningene og behovet for å skifte ut og anskaffe amerikanskprodusert forsvarsmateriell.

Det viste seg vanskeligere enn idealistene trodde å omdanne multietniske og tradisjonelle, religiøse samfunn til liberale demokratier. Kollapsen til det vestlig innsatte regimet i Kabul i august 2021 er bare det tydeligste symbolet på denne feilslåtte vestlige intervensjonismen og ekspansjonismen de siste tre tiår.

Russland var svakt på 1990-tallet og i første halvdel av 2000-tallet. Men da vestlige ledere etter en kraftig ekspansjon av NATO til Baltikum og Romania erklærte at også Ukraina og Georgia hadde rett til å søke medlemskap i NATO, var grensen for Putins ettergivenhet slutt. Han manøvrerte militært mot Georgia i 2008, og mot Ukraina i 2014. I løpet av de siste femten årene er det russiske militære reformert og effektivisert. De er overlegne i sin egen region.

Det hjelper lite i realpolitikkens verden å fordømme Putin på moralsk grunn. Han opererer i et landskap av trusler og maktbruk, slik NATO også strengt tatt gjør når man bare tillater seg å tenke etter. Ekspansjonen av NATO østover og utvidelsen av ulike nominelle sikkerhetsgarantier viser seg som tomme ord hvis det ikke faktisk er noe på spill som man er villig til å gå til krig for.

Og ingen land i den tidligere atlantiske kjerne av NATO er villige til å vurdere å risikere krig med Russland over ukrainsk jord og selvstendighet. Det betyr mye mer for Russlands egen opplevelse av sikkerhet å ha kontroll og innflytelse i sine grensetrakter enn det gangner oss å ha en så offensiv fot langt fra oss selv i Vest-Europa, for ikke å snakke om for USA på et helt annet kontinent.

Putins ambisjoner når det gjelder Ukraina er ikke helt rett fram å forstå. En fullskala invasjon og okkupasjon er han neppe desperat nok til å engang vurdere. I ambisjonene under dette er det flere mulige mål han kan ha, for eksempel en landkorridor til Krim-halvøya. Kanskje er det i hovedsak å vise at Ukraina er under hans kontroll og skremme både naboer og mulige utenlandske investorer, samt tydeliggjøre den amerikanske maktesløsheten. Dermed blir det kanskje begrenset hva de militære styrkene på grensen kommer til å gjøre.

Det var aldri noen god idé å holde døren åpen for NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Russland har sin egen sfære som de vil forsvare med nebb og klør. Forhåpentligvis kan diplomatiet denne gang vinne, men det er fare for, som Biden antydet, at Putin uansett må gjøre «noe».

Og samtidig sitter kineserne og observerer nøye det som skjer. De har sitt eget strategiske omland som de ønsker å presse USA vekk fra. Det Russland for sin del krever av og om Ukraina, krever Kina i enda større grad når det gjelder Taiwan.

Og Kina er en mye større trussel på sikt for USA enn Russland i fremtiden kommer til å bli. Det må nok også ukrainerne innse først som sist. Ikke en sabel kommer til å bli løftet av en NATO-soldat for å forsvare ukrainsk jord.

Og godt er det.

Framheva bilde: Foto: stayerimpact Pixabay

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s