Kongsberg-drapene: Menneskerettighetsideologien mot tvang kosta fem mennesker livet

Det er nå klart at det verken var en hvit norsk terrorist eller en muslim «terrorisert av nordmenn til nødvendigvis å måtte drepe» som stod bak drapene på Kongsberg. Drapene har likevel en politisk årsak. Drapsmannen er en kjenning av politiet, og hadde i åresvis gjort helt ville ting som nrk gjenga fra hans venner. Hvorfor blei han ikke tatt inn til behandling? Nei, det er fordi norsk politikk har som mål at færrest mulig skal tvinges til behandling, heller ikke når både vedkommende og samfunnet har stor nytte av det. Den nyliberale menneskerettighetstenkinga styres av folk fjernt fra menneskesinnets mørke destruktive og dødelige raseri. Den styres av overklassens frykt for at deres livsfjerne syn på menneskets vesen skal bli motarbeida. De klarte til og med å gjøre det enda vanskeligere med tvangsinnleggelser etter 2017, trass i at det var vanskelig nok tidligere.

Av Ove Bengt Berg

Tvang og menneskerettigheter sett fra det livsfjerne internasjonale nyliberale sjiktet
Drapsmannen har vel neppe reelt konvertert til islam, men moskeen der han søkte har muligens, under sterkt tvil, godkjent han som medlem. Det er liten grunn til å tro at det var særlig gjennomtenkt fra drapsmannens side. Han kan neppe ha visst at det er dødsstraff i islam for å trekke tilbake konverteringa.

Men kanskje har han skjønt noe likevel: Som norsk konvertitt til islam ville det knapt vært et kvinnelig sosionomhjerte i Norge som ikke hadde tapt litervis med tårer i beundrende omsorg for han. En omsorg som alt tyder på at han ikke har fått noen gang.

Ideologien RosenquistLangt fra den virkelige verden, høyt opp i lukka miljøer nasjonalt og internasjonalt utformes det ideologier basert på teorier som Stortinget sluker ukritisk. Det er ikke alle de med konkrete lidelser i det virkelige livet som dette livsfjerne overklassesjiktet med internasjonale topplønninger utformer sine teorier på grunnlag av. Den norske advokaten Gro Hillestad Thune kan stå som representant for denne retninga som ikke har pasientens og samfunnets beste som mål. Hun var medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjonen fra 1983 til 1998, og vararepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1977-1981. Hun har vært aktiv i å få til lovgivninga som reduserer mulighetene for å hjelpe pasienter med tvang.

Rettspsykiater Randi Rosenqvist: Ja, ideologien er feil:

– Den ideologien som har vært de siste tjue årene, om at tvang i psykiatrien er fælt og at alt skal være frivillig, det har vært ødeleggende for en del mennesker som ikke har autonomi til samtykke for sin egen utredning og behandling. Vi har på en måte sviktet de dårligst fungerende, sier Rosenqvist.

Sa hun til sier til nrk.no 15.10.21.

Seier for menneskerettighetsaktivistene i 2017
I 2017 vedtok Stortinget at det skulle bli enda vanskeligere å tvangsinnlegge noen. Alle som har vært i nærheten av å forsøke å hjelpe noen med tvangsinnleggelser før 2017, har regna det som svært vanskelig da. Etter 2017 er døra nærmest lukka. Hvem tjener på det? De som kan sole seg i framgang for menneskerettighetene, ikke dem som blir dytta utfor stupet og dem som drepes av svært sjuke mennesker.

Innskrenkingene i 2017 fra Folkehelseinstituttet:

«Tvungen helsehjelp er et alvorlig inngripen i pasientenes liv. Målet om redusert tvang i de psykiske helsetjenestene er mange ganger gjentatt både i nasjonale strategidokumenter og i styringsdokumenter og i styringssignaler og måltall for de regionale helseforetakene. Med virkning fra 1. september 2017 ble psykisk helsevernloven revidert med formål om å øke pasientenes selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet.»

Lite hjelp til dem der hjelpen ville nytta
Sjølsagt har dette med penger å gjøre, også. Mye. Men det er underordna det livsfjerne nyliberale teoretiske menneskesynet som de mange velutdanna utvikler i sine lukka kamre støtta av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsaktivister.

Det brukes en del penger på å behandle de aller tyngste, i all hovedsak forgjeves, men likevel riktig bruk. Det viktigste er at det brukes altfor lite tvang og midler på dem som kunne trengt litt tvang en kort periode som en hjelpende hånd og som det er mye større muligheter for å hjelpe til å komme tilbake til arbeidslivet og deretter et fungerende sosialt liv.

Lenge før innskjerpinga i 2017 kom

Å bruke tvang oppleves som meget vanskelig. Det eneste som er enda vanskeligere, er om det ikke blir gjort,

sa Tor Jacob Moe. En fornuftig uttalelse.

«Ideologien er at du skal ha frihet til å gå til helvete»
Psykolog Pål Grøndahl avviser i vg.no i dag alle påstander om at helsevesenet er for dårlige til å registrere og gjøre noe for dem som strever.

– Problemet er at vi har hevet terskelen for når psykisk helsevern kan gripe inn overfor mennesker som vi mener har behov for akutt helsehjelp. Dermed har vi ikke alltid mulighet til å gi nødvendig og adekvat behandling, målt opp mot hvor alvorlig situasjonen kan være i enkelte tilfeller, sier psykologen.

Grøndahl viser til den innskrenkende lovendringa i for muligheten til å bruke tvang i 2017. Det var for strengt allerede før det, og mye helsepersonell praktiserte og den tidligere loven strengere enn det var grunn for. Når vi får sånne tilfeller som dette «da sier politikerne at vi skal vurdere disse systemene, men de tør ikke å gå imot den trenden som går mot mindre tvang og mer frivillighet, hevder psykologspesialisten». Siterer VG han på. Grøndahl avslutter:

Vi har innført en ideologi hvor det skal basere seg på frivillighet, og kanskje det er der pendelen har svingt litt langt. Det er ikke populært å si i mange miljøer.

Det kommer ingen klager fra den europeiske menneskerettighetskommisjonen om at helsevesenet i Kongsberg burde ha gripi inn tidligere og at Norge burde hatt andre lover. Mer sannsynlig krav om enda mer frislepp og forbud mot tvang. Hensynet til menneskerettighetsteorier er viktigere enn livets virkelighet for dem med politisk makt. En sånn teori måtte fem mennesker i Kongsberg bøte med livet for.

Framheva bilde: Foto av brilleduk med motivet Skrik, kjøpt på Munchmuseet. Foto: OBB