Hvilken ny regjering blir minst håpløs? Vi får ingen ny regjering som bryter med Norges nye rolle som «humanitær» «fredsbevarende» bombestat og som sier nei til flere norske deltakinger i imperialistiske røverkriger som Vestens stormakter ber oss om. Kanskje kan det bremses noe på farta for den nyliberale økonomiske politikken. Globalismen, den nye felles ideologien for både høyre- og venstreretningene, er den seirende politiske ideologien nå. Som heldigvis er på vikende front og møter  økende motstand. Uttrykt som «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen». Som De gule vestene i Frankrike og «populistiske» partier.
I Norge er det Senterpartiet som er det største partiet for denne opposisjonen mot det folkefjerne sjiktet som overtar styringa i stadig flere land fra de formelle statsorganene. Senterpartiets årelange innsats har brått tvingi Ap bort fra den kursen som ligger den nåværende Ap-ledelsens ryggmarg nærmest. I ei regjering med Ap og SV vil det bli umulig for Senterpartiet å få gjennomslag for folkelig jordnær politikk. I SV veit de knapt hva jord er, mens det i Aps omland, LO, kan finnes noen som har tatt i en skiftenøkkel eller sitti bak et kassaapparat. Et dårlig utgangspunkt for en sosial regjering. Den antiglobalistiske kampen blir svekka i ei regjering mellom Ap og Sp, og er helt utelukka med universitetspartiet SV i tillegg.

Av Ove Bengt Berg

Ei flertallsregjering driver interne forhandlinger og avgjør politikken før Stortinget strør sand på regjeringas vedtak. Med ei flertallsregjering er det formelt sett unødvendig med noe Storting. Det er derfor ei flertallsregjering sees på som en fordel. Det er knapt nødvendig å møte opp på Stortinget for stortingsrepresentantene når vi har en flertallsregjering. Det eneste de kan bidra med er å hjelpe journalistene til å prøve å rettferdiggjøre den høye lønna deres med å gjøre en fjær til 500 uvesentlige høns.
Ei regjering som ikke kan være sikker på at Stortinget sier ja til alt, gir Stortinget større innflytelse og åpner derfor for mer folkelig innflytelse. Det blir offentlig kamp om regjeringas forslag som Stortinget har mulighet til å omgjøre og stortingsvedtaka får et bedre demokratisk grunnlag. 

«Klima»endring ga ikke uttelling
Årets valg ga ikke det resultatet mediene ga inntrykk av. Det blei bare liten framgang for «klima»partiene, langt unna det spådde medieskapte resultatet. Det samme skjedde ved valget i Tyskland på søndag. De grønne gikk fram på meningsmålingene der som i Norge, men endte langt under meningsmålingenes spådommer. I Norge kom MDG ikke en gang over den sperregrensa som de trodde da valglokalene stengte og som de først var så overlykkelige for før de punkterte. Verken SV eller Venstre gikk spesielt fram, mens Rødt gikk mest fram etter Senterpartiet etter å ha markert seg i valgkampen med økonomiske krav, og krav om sosial rettferdighet i gjennomføring av all «klima»politikk.

Sp fikk heller ikke så stor oppslutning som i januar i år, men mer enn meningsmålingene viste før valget. Sps framgang i vinter tvang Ap til å endre politikken sin skarpt bort fra Høyre-samarbeidet de siste to stortingsperiodene og over til å bli mer imøtekommende overfor Sps politikk. Det er derfor helt rett som Senterpartiet sier:

Det er Senterpartiet som gjør det mulig for Støre å bli statsminister
Ap gikk tilbake med ett mandat, mens Senterpartiet gikk fram med ni mandater til 28. SV gikk fram med to mandater, under meningsmålingenes spådommer. Ap + SV gir 61 representanter. Langt bak flertallskravet på 85. Ap + SV + MDG gir 64 representanter. Med tillegg for Rødt, som ikke vil inn i regjering, ville det heller ikke blitt flertall: Bare 72.

Det er Senterpartiets framgang som gjør det mulig for Arbeiderpartiet,
som gikk tilbake med ett mandat, å komme i regjeringsposisjon.

Med Senterpartiets store framgang kommer Ap + SV + Sp i flertall; med 89 representanter.

Den makta det gir Sp, gir Sp virkelig fra seg den?

For at SVerne fra universitetene skal komme i regjering for at nordmenn skal ta belastninga for å endre været på Sydpolen, i India og Kina med å øke de norske drivstoff- og strømprisene, utdanne flere sosialantropologer, oppfinne flere biologiske kjønn, legge til rette for parallellsamfunn og åpne grensene for mange innvandrere som vanskelig kan bidra til å øke produktiviteten i Norge?

Da bryter Senterpartiet med all tradisjon og erfaring som et nasjonalt forhandlings- og handlingdyktig parti. Sjøl om det er på riksplan, hvorfor bryte denne lokale og godt innarbeida praksisen når Sp sitter med alle essene og jokerne? Overfor en skoleflink nerd som støtta Høyre-regjeringa i de første åra og som har brukt mange år før det på å legge til rette for den høyrepolitikken i Ap som han brått forkasta i løpet av den fine kalde og snørike vinteren vi hadde i år? Det virker for Sp som et uforståelig knefall som er helt unødvendig. Senterparti-kjempen Jon Leirfall ville nok kalt dagens Sp-ledelse for en gjeng «knehøner» hvis det skjer og han fortsatt hadde levd. (Leirfall brukte ordet knehøner fra Stortingets talerstol, og blei kraftig klubba ned av stortingspresidenten. Udokumentert, etter husken.)

Hva krever Sp, og hva får de?
Det er uforståelig om ikke Sp selger seg dyrt hvis det blir en regjering Ap/Sp/SV. Da må vel kravet være

• at regjeringserklæringa skal ta sikte på å si opp EØS-avtalen og inngå en handelsavtale? 
• Tilslutninga til EUs fjerde jernbanepakke må oppheves straks regjeringa tiltrer. Støre må sendes til Brussel og trekke den personlig tilbake?
• Alle tvangssammenslåinger av kommuner og fylker må oppheves fra dag én uten utredninger?
• Det reelle nærpolitiet må gjenopprettes, ikke nyordet nærpoliti for det som er et fjernpoliti?
• Ullevål sjukehus må bevares ved fornying?
• Elbilfordelene må oppheves?
• Utenlandskablene kuttes og med det stans av tømming av vannmagasinene for å tjene på strømsalg i Europa for den strømmen vi sjøl trenger i vårt kalde land?
• Drivstoffavgiftene settes ned?
• Kraftig nedskjæring av prate- og meningsfag på universitetene, ekspensiv økning av praktisk fagutdanning?

Og med slike Sp-gjennomslag blir det vel uaktuelt for SVs medlemmer å stemme for å være med i regjeringa? Når det ikke blir mer tannhelse, flere elbiler, vindmøller, flere innvandrere og flere religiøse rettigheter på bekostning av menneskerettighetene?

Hvem blir ministre?
Skal Ap styre regjeringa, ha flertall? Hvor sentral skal Aps Espen Barth Eide bli for regjeringas energipolitikk, en utsending fra den kapitalistiske internasjonale sentralkomiteen World Economic Forum i Davos i Sveits? Vil Støre godta Aps tidligere justispolitiske talsperson Jan Bøhler som justisminister? Eller gardbruker Per Olav Lundteigen som landbruksminister eller miljøvernminister? Vil Støre provosere AUF med sitt eget partis innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani som innvandringsminister? Eller vil Støre godta SVs Karin Andersen som innvandringsminister så alle grensekontrollører kan sies opp og omskoleres til sosialantropologer? Vil Sp også det, asylmottak som et distriktspolitisk næringstiltak?

Uklar politisk situasjon
Valgresultatet er klart på hva flertallet av norske innbyggere ønsker. Og det er ikke det medieskapte klimabrølet. Men en helt annen økonomisk politikk og der avstanden mellom de valgte og velgerne reduseres kraftig. På bekostning av tiltaka i det globalistiske ideologiske programmet. Valgresultatet er også i Norge i 2021 er et resultat av de fortrengtes tilbakekomst. Som Donald Trump i USA og Boris Johnson i Storbritannia var et eksempel på. For valget blei ingen framgang av betydning for SV og MDG. Og Ap gikk tilbake. Det resultatet bør den nye regjeringa avspeile.

 

Framheva bilde: Forsida på Senterpartiets nettside.

Oppdatert 28.09.2021 med lenke til
Globalismen, den nye felles ideologien for både høyre- og venstreretningene