Den politiske retninga er ikke på valg, men vi kan sende et hint

Av og til er det riktig å minne om noe sjølsagt: Den politiske retninga er ikke på valg ved stortingsvalget. Det er ikke mulig med en ny retning, det er ikke en gang et tema nå. Norge skal i økende grad krige for USA, underkaste seg EU enda mer med økt privatisering i den kommende stortingsperioden. Ytringsrommet vil fortsatt innskrenkes fordi graden av akseptabel uenighet reduseres når stadig flere skal utstøtes som påståtte rasister, høyreekstreme populister og konspirasjonsteoretikere. Men en protest kan vi gi, og bør vi gi.
Det er likevel det daglige langsiktige og organiserte politiske arbeidet som gir resultater og som kan stanse det politiske godstogets drivkraft fra USA og EU.

Av Ove Bengt Berg

Ei ikke-sak: Mot krig og imperialisme

IMG_8094
SUF-jenter mot Nato, juni 1967. Foto: Edith Waage.

 

IMG_3362
Klassekampen 21.05.2011

USA blir stadig mer aggressiv militært og politisk. Danmark og Norge har deltatt i mange kriger sammen med eller på vegne av USA etter at fredsavtalen etter den andre verdenskrig gikk i oppløsning med Sovjetunionens fall. Antiimperialistisk motstand og antikrigsmarkeringeringer er totalt fraværende. I stedet er vestlig venstreside, særlig deler av den nye «klimagenerasjonen», opptatt av å starte kriger, særlig De grønne i Tyskland. I menneskerettighenenes navn. Utrolig hvilke kriger en kan starte bare en finner en smart begrunnelse. I Norge er SV et ivrig krigsparti. 

Lysbakken og krigKrigens uutholdelige letthetImperialisme og krig — er heva over tvil — den største trusselen mot menneskeheten og alt liv på jorda. Men det er rett og slett ei ikke-sak på den vanlige politiske dagsorden og den mediestyrte valgkampen. Det er et fantastisk politisk kupp i den vestlige verden, og dokumenterer tydelig at den universitetsutdanna vestlige venstresida i praksis er utmanøvrert som antiimperialistisk og antikrigskraft med trylleordet «kamp for menneskerettighetene».  

Også svekka økonomisk kamp
Politikken er prega av fraværet av arbeid for en grunnleggende økonomisk alternativ politikk. Det er i Norge en kamp mot privatisering av velferdstjenester, en del motstand mot EU-medlemskapsavtalen EØS (EØS er ikke en handelsavtale, men en medlemsskapsavtale) og en del mindre økonomiske krav som tannhelsestøtte. En sosial boligpolitikk kommer ikke forbi stadiet med gode ord. Det er bra at det fortsatt føres politiske kamper om økonomi, men økonomi som antiimperialisme er svekka av den nye motsetninga fra kampen for flerkulturelle samfunn, økt innvandring fra den fattige verden til Europa og USA som løsning på økonomiske problemer i mange land og kamp mot selektiv rasisme. I Norge styrkes denne tendensen gjennom det oljestatsfinansierte humanitærpolitiske komplekset, et politisk alternativ til Stortinget befolka av stort sett unge mennesker som aldri har hatt et ordinært offentlig eller privat arbeid, og er prega av de felles synspunktene de får gjennom å bytte hverandres jobber helt utafor det ordinære samfunnsnyttige — og samfunnsnødvendige arbeidslivet. 

Kamp for «klima», men lite kamp for naturvern, energisparing og gjenbruk. 

F140C55B-83CB-46BD-BF62-79B27FF67854_1_201_a
Fra Arbeiderbladet, nå Dagsavisen.

FNs klimapanel sin rapport med nok en advarsel om at menneskeheten nå igjen står ved stupet, kom beleilig på forsommeren for dem som mener at verden er i ferd med å gå under — og at hva vi gjør i Norge er avgjørende for hva som skjer med været over hele jordkloden. Mediearbeiderne fikk inspirerende katastrofer å skrive om, og flere partier tror at valgresultatet skal gi dem mulighet til å lede en nasjonal næringspolitisk samfunnsomveltning. Det ser ikke sånn ut heldigvis.

Innskrenka ytringsrett, utstøting og kriminalisering av de umoralske
Hele det humanitærpolitiske komplekset er opptatt av den absolutt rene ideale fordring, der alt uønska skal feies vekk og knebles. Som påståtte rasister, høyreekstreme populister og konspirasjonsteoretikereBegrepet «uenighet» med en toneangivende og dominerende mening kan ikke lenger godtas og er i ferd med å bli erstatta av «uønska» og «kriminelle politiske meninger». Det går mot ensretting uten et fritt offentlig ordskifte i frihetens, demokratiets og menneskerettighetenes navn. En ledende politiker i et beundra parti sier ja til å delta i debatter bare for å gå fra den hvis en utstøtt deltar, og kaller andre politikere offentlig for «rasshøl». Og blir en politisk helt for det. Et eksempel på et tidstypisk trekk.

Finnes det partier verdt å stemme på?
Når så lite kommer til å bli endra, er det da vits i å stemme? Vi har likevel en mulighet til å kunne gi et hint, og bidra til noe positivt. Det kan bli mange saker på «vippen» med det antatte resultatet, og det kan bli en sentrum-høyre regjering. Da kan en stemme for en motstand mot en sånn politikk få betydning.

Med så mye vilt som det er kommi fram i denne valgkampen, kunne det vært fristende å stemme på Arbeiderpartiet, under forutsetning av at dette partiet fortsatt har «føttene i bakken». Men Ap er ikke lenger en ørn blant partiene, har liten partiorganisering og har brukt mesteparten av de to siste stortingsperiode til å si ja til Høyres økonomiske strukturendringer. Det lyder falskt å snu og si at en ikke lenger er for kommunesammenslåingene og «nær»politireformen, som bare har vært en naturlig fortsettelse av den felles nyliberale sosialdemokratiske politikken i hele Europa, og av politikken til statsministrene deres i Norge; Brundtland og Stoltenberg. 

Senterpartiet er neppe et pålitelig parti med den svært konservative nestlederen Moe, og som et grunneierparti framfor et bondeparti, og som i lokalpolitikken er mer opptatt av posisjoner enn av politikk. Sp er et svært USA-underdanig parti, i tillegg sterkt kristelig.

SV, krigspartiet, må være utenkelig å stemme på. Generelt løse i fisken, bortsett fra når de ivrer for drepende bomber og sanksjoner. MDG framstiller seg som et arrogant parti med urealistisk og asosial politikk.

Rødt har nå sjansen til å komme inn med ei gruppe. Rødt er mot krigene og legger vekt på omfordeling i økonomiske spørsmål. På siste landsmøte i vår blei innvandringsentusiasmen dempa og også havvindssatsinga fra ledelsen tapte. Også Rødt har ekstremistiske kneblere som er aktive i partiet. Hittil det mest pålitelige Nei til EØS-partiet.
Rødt har alltid gjort det brukbart på meningsmålinger, men støtten har før om åra forsvinni i valglokalet. Nå har så mange uttalt sin støtte til partiet så lenge, at det er sannsynlig at mange av dem nå følger opp i valglokalet også. Det ville vært betryggende med ei stor gruppe på Stortinget som går mot krigene, vektlegger økonomisk politikk og ikke støtter «klimatiltak» som ikke tar sosiale hensyn.

Kommer partiet Pasientfokus i Finnmark inn med én representant, og kommer på vippen som det «85. mandat» kan det bli mye god politikk ut av den situasjonen. Hvis ikke et flertall av andre partier, les Ap og Høyre, slår seg sammen og blir enige om å nulle ut det partiets eventuelle vippeposisjon. 

I løpet av den kommende stortingsperioden kan det også skje at Ap og Høyre går inn i samarbeid. Fordi de ser at velgerne ikke lenger kjøper illusjonen om den store politiske forskjellen mellom Ap og Høyre og derfor like godt kan forlate arbeidet for illusjonen. 

Framhevet bilde av Stortinget: «Foto:Stortinget».
Teksten «Enig og tro til alt fra EØS» er satt inn av politikus.

Oppdatert 11.09.21 kl 14.59 med at Rødt er det mest pålitelige Nei til EØS-partiet.  

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s