Toje: «Nederlaget var åpenbart alt i 2009». Norge fulgte underdanig USA i ydmykelsen

Den vestligstøtta regjeringa i Kabul falt som et korthus 15. august. Hva tenkte fredsengelen Kjell Magne Bondevik i Oslosenteret for fred, demokrati og menneskerettigheter da, han som norsk statsminister som vinka norske krigsfly lykke til i Afghanistan 25.09.2002? Vestens «regjering» i Kabul med 300 000 vestligstøtta velutrusta soldater blei feid vekk av Talibans 75 000 mann. Angrepet på Afghansitan var enda et imperialistisk norsk røvertokt under merkelappen «fred, demokrati og menneskerettigheter». I alt 9 000 norske soldater ble sendt for å slåss for USA, og flere kom hjem i kister.
Demonstrasjonene i Europa mot de USA-bestemte invasjonene i Afghanistan og Irak på begynnelsen av 2000-tallet, representerte samtidig slutten for en anti-imperialistisk europeisk venstreside. Siden har det dreid seg om kamp for «humanitære» «fredsinvasjoner» og «identiteter» med kamp for minoriteter, innvandring, flerkultur og kamp for gjenreising av de religiøse verdiene som tapte for opplysningstidas verdier. 

caisson at Arlington
Foto: keithpix. iStock.

De militære angrepene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria er imperialistiske røvertokt som er åpenbare brudd på internasjonal fredelig orden. De viser samtidig at de vestlige imperialistmaktene, ikke minst inkludert deres krypende smiskere i Stortinget, ikke har den den politiske innsikt og kløkt til å gjøre seg nytte av sin militære overmakt. Norge burde aldri ha deltatt i krigen og burde ha trekt seg ut alt i 2007, men de visste nok godt på Stortinget at det ville ikke USA godta.

Utenrikspolitisk forsker og kommentator, og medlem av Stortingets utnevnte Nobelkomite for fredsprisen, Asle Toje, skreiv alt i august i 2009 i tidsskriftet Norges Forsvar en lengre artikkel om mulighetene for seier fra flere aktører. 

Med denne innledninga fra politikus.no gjengis Asle Tojes artikkel i fra Norges Forsvar nr 7 fra 2009. 

Asle Toje:

I dag [15.08.2021] falt Kabul. NATO mente regimet ville holde ut i minst 90 dager. Det var for tre uke siden. I den anledning vil jeg dele en sak jeg skrev for Norges Forsvar Nr 7 – 2009 for 12 år siden, der jeg forutså denne dagen: 

«Kvitt eller Dobbelt i Afghanistan»
Afghanistanoppdraget er trolig et siste hurra for liberal internasjonalisme.
USA er i tenkeboksen. Spørsmålet er om landet skal sende flere soldater til Afghanistan, 40 000 om den militære ledelsen får det som de vil. Alternativet er å redusere den militære innsatsen i Afghanistan til en ren antiterroroperasjon.
Bakteppet er at, etter åtte år i felt, går ikke ting etter planen. Dette gjelder ikke bare i sør, hvor alliansen står foran de største utfordringene. Taliban er på frammarsj – Nord, Sør, Øst og Vest. Er Afghanistan en tapt sak, eller kan situasjonen snus ved hjelp av et «oppsving» av samme type som brøt trenden i Irak?
2007 vil bli stående som et vendepunkt. Da snudde opinionen. Det ble det en flertallsmening at konflikten ikke er vinnbar. Siden har fremgangen som ble oppnådd etter Taliban-regimets fall i 2001, gått opp i linningen.
Øverste leder for den britiske hæren, general Sir David Richards, varslet nylig at offentligheten måtte «våkne opp» til den skremmende muligheten for at vi kan lide militært nederlag i Afghanistan.
Det synes stadig tydeligere at dette vil ende i exit med helikopter fra taket. Det er spesielt uro vekkende at militære ledere har startet på refrenget om at krigen var vinnbar, men at de blir nektet tilstrekkelig ressurser av politikerne. Som tapende generaler før dem.
 
Tre bøker, tre farer
Det afghanske problem har tre hoveddimensjoner, hver tema for en ny bok. For det første mangler sentralregjeringen under president Hamid Karzai legitimitet. Seth Jones beskriver i «In the Graveyard of Empires» at hærens lojalitet og kampvilje er høyst usikker.
Vesten står som garantist for en mann som mange anser å jukset seg til valgseier og som driver offentlig praksis til privat vinning. Hva vi før i tiden kalte en korrupt despot.
Den andre store utfordringen er heroin. Gretchen Peters anslår i boka «Seeds of Terror » handelen til å være verdt over 6 milliarder dollar. Opium er for Afghansk økonomi hva olje er for Norge—men uten at staten beskatter og omfordeler rikdommen.
Peters hevder at å se mellom fingrene med opiumen har vært en strategisk blunder. Det har gjort narkotikabaronene til en viktig politisk maktfaktor i landet.
Den, i min ringe mening, beste boka fra kampene så langt er «Desperate Glory», av Sam Kiley. Han beskriver det tredje og mest presserende problemet, nemlig at Taliban igjen er på fremmarsj.
Taliban har valgt en taktikk der de angriper gjenoppbygd infrastruktur for å få koalisjonsstyrkene til å framstå som maktesløse.
Skyggespillet sliter på kasernesoldatene. I Helmand er det ekte krig. Kiley hevder mennene som får gå i krigen nesten uten unntak «elsker å spille det farligste spillet noensinne oppfunnet – den opprinnelige sporten … følelsen av å være der historien skapes».
 
Ny strategi
Stan McChrystal, som nylig tok kommandoen over de allierte styrkene, har gjenåpnet strategidebatten. NATO de siste fem årene snakket mye om å integrere sivile og militære virkemidler. Dette har ikke avfødt de ventede resultatene, og har også vært en bekvem unnskyldning for allierte til å la være å sende flere soldater.
I alt snakket om at «det ikke finnes noen militær løsning» glemmes det at bistand heller ikke har levert. Det er en avgrunn mellom bistandsreklamens kumbaya og hva de faktisk har fått til.
Dette øker presset på Norge for å bidra mer. Som Gahr Støre uttrykte det etter Obamas tale til FN «Obamas budskap kommer til å forme norsk utenrikspolitikk. Nå er det opp til oss.
Når vi er enige i budskapet, må vi engasjere oss». Og det er trolig alt hva Obama vil få fra Norge – engasjement. Kanskje litt «interkulturell dialog» eller enda mer bistand. Men ingen kamptropper. For amerikanerne er det som å ha bedt om lapskausen og i stedet bli sendt saltet.
Mangelen på kampstyrker er prekær. Våre spesialsoldater i Kabul, bøter det bare delvis på inntrykket av Norge som en alliansepartner som unndrar seg – som finner på unnskyldninger for å slippe å ta sin del av de verste kampene vestlige soldater har vært involvert i siden Koreakrigen.
Ingen i Nederland eller Canada kjøper retorikken om at det kan være «vel så farlig» å delta i nord. Begge har kunngjort at de trekker seg ut i henholdsvis 2010 og 1011. De har betalt for returbilletten i blod og svette. Helhjertet deltakelse er også en exit-strategi.
 
Koalisjon av uvillige
De NATO-allierte befinner seg dermed i et dilemma, hvor økt troppeinnsats øker sjansen for å bli murt inne i en stadig mer barbarisk krig. Snikopptrapping er alt et faktum.
I dag er det i overkant av 110.000 utenlandske soldater i Afghanistan. ISAF-styrken har nesten doblet seg fra 32,800 i 2006 til 64,500 soldater i dag. Obama har alt sendt 34 000 nye tropper til landet i 2009. Det koster å bidra der det trengs mest.
Frankrike økte i mars 2008 sitt styrkebidrag med 1000 mann som en del av sin tilbakevending til NATOs integrerte militær struktur. I august ble 10 av deres soldater drept i et enkelt bakholdsangrep.
Hvis Amerikanerne bestemmer seg får å øke styrkebidraget, vil de trolig være alene om det. Norge er ikke alene i motviljen mot å sende flere.
En kilde nær NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen beskriver desperasjonen over at land etter land vrir seg unna troppebidrag, men tilbyr meninger: «Det virker som om størrelsen på forsvaret er omvendt proporsjonal med tiltroen til egne strategiske evner».
Det er liten tvil om at taktikken de allierte har bruk for å stabilisere Afghanistan så langt har vært mangelfull. Det kan virke som om det «sivilmilitære» fokuset har bidratt til å øke antallet «myke» mål for opprørerne.
Regjeringer ivrige etter å skape balanse mellom militære og «sivile» virkemidler har latt bistand regne ned over landet. Det har – ifølge en rekke evalueringer – bidratt til å skape korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og forderve demokratiet.
 
Uten bilbelte
Det er likevel større grunn til å frykte de langsiktige virkningene for Norge dersom NATO skulle mislykkes i Afghanistan. NATO kjører uten bilbelte i denne operasjonen.
Hvis oppdraget mislykkes så står alliansens fremtid på spill. NATO kan gå fra å være en militær allianse til å bli enda et diskusjonsforum, enda et OSSE. I USA ønsker sterke stemmer å redusere sitt ansvar.
Norge er, på grunn av vår utsatte geografiske posisjon, nedbygde forsvar og mangel på alternativer til NATO, et av de landene som har mest å tape på en slik utvikling.
Afghanistan er viktig på grunn av hva oppdraget representerer for NATO. Oppdraget er trolig også et siste hurra for liberal internasjonalisme.
Amerikansk neokonservatisme og norsk engasjementspolitikk var del av samme tankestrøm hvor Vesten mente seg å ha moralsk mandat og nødvendig kunnskap til å gripe inn i andre land for å gjøre dem mer som oss.
I Afghanistan har det vist seg at dette arbeidet ikke bare vil ta lang tid og koste penger og blod – de færreste tror nå at målene vil lykkes.
Det er derfor allianselederne nå flakker med blikket. Ingen snakker lenger om statsbygging, bare om hvordan oppdraget kan avsluttes uten statskollaps. Obamas valg vil si mye om han som øverstkommanderende.
Vil han gå dypere inn slik general McChrystal ber om – eller vil han lytte til visepresident Biden, trekke seg ut og fokusere på Al-Qaeda? Et tredje alternativ er at Obama viser seg å ha samme programvare som Bill Clinton, og forsøker å gjøre begge deler samtidig.
 
Framhvet bilde: ArmyAmber, pixabay
 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s