«Me må slutte å snakke og begynne å handle», er et viktig slagord nå.
Regjeringa har lagt fram sitt politiske program for hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser; Klimakur 2030. Da må det være forutsetninga at i det minste disse foreslåtte handlingstiltaka kan diskuteres, det vil si at det åpnes for litt «snakk».
Vekst som før? Da: Glem klimakuren!

Det store spørsmålet er: Kan vi fortsette stort sett som før, bare med andre energiformer som er dyrere? Den samme regjeringa som la fram denne kuren satser jo all sin prestisje på ny åttefelts veg mellom Asker og Oslo for at flere skal kunne kjøre privatbil til Oslo. I tillegg til atskillige nye fire felts motorveger. Pluss, pluss. Så det er ingen grunn til å kritisere miljøvernministeren for at regjeringa hans ikke handler.

En av dem som har lest klimakuren til regjeringa, er tidligere leder og æresmedlem i Naturvernforbundet, Erik Solheim. Som fast skribent i ukeavisa Dag og Tid har han en kommentar i Dag og Tid 28. februar i år. Han mener planen verken er gjennomførbar eller til fordel for klimaet. Vi vil gå oss fast, «havne i eit skorfeste», mener han og oppsummerer:

«Drivkrafta … bak veksten i all moderne økonomi, har vore billeg, fossil energi. Ideen om å halde det gåande på same måten med andre, dyrare og langt meir avgrensa energiformer, er ein vegvisar til skorfeste.»

Av Ove Bengt Berg

Klimakurens mål
Vi skal halvere halvparten av CO₂-utslippet vårt, det som er ikke kvotepliktig så som transport, jordbruk, oppvarming, avfall pluss noen mindre kilder. Det er klimakurens mål. Det er utslipp nær 25 millioner tonn CO_2, karbondioksyd, som skal bort. Elektrifisering av transport skal rense 34 prosent av disse tonna med CO₂.

Enorme kostnader
Disse tiltaka blir veldig dyre, det koster masse for hvert tonn spart utslipp av CO₂. Kyotoprotokollen bygger på at ethvert land bare har ansvar for egne utslipp. Norsk olje og gass som brukes i utlandet, blir ført opp med null utslipp i Norge. Men atmosfæren bryr seg ikke om statsgrenser. Og vi kan stryke utslipp hvis vi bruker vannkraft til framdrift som i elbiler. Solheim beskriver:

«Men den store osen — for det meste av kol — som kjem av å framstille batteria, må produsentlandet svare for. Og vi kan ikkje venta at andre land dempar sine utslepp når det er våre kjøp som driv dei opp. Slik sirkulerer gassane av kol og olje i den globale økonomien. Og dei veks stadig.»

Atmosfæren og kjemien bryr seg ikke om avtaler og statsgrenser
Kjemien lar seg ikke styre av avtaler, minner Solheim om. Diesel produsert av trevirke gir fra seg like mye CO₂ som diesel produsert fra råolje, kanskje mer. Og det tar hundre år før ny skog tar opp like mye CO₂ som går med i treproduksjonen av diesel. Hevder Solheim.

Teknologi, nye maskiner og mindre kjøttspising

Solheim refererer fra Klimakur 2030 som forutsetter at Klimakuren krever «ei rask utvikling av ny teknologi, at dei nye maskinene vert billege nok og at viljen til å ta nyskapningane i bruk, er stor.» Klimakuren har sju underrapporter, fire av dem handler om mat. Ingen om motstridende økonomiske og politiske interesser. Om å endre matkulturen, bort fra å spise kjøtt fra grasspisende husdyr til å spise planter, kommenterer Solheim:
«Noko liknande fekk kristenkongane vanskar med då dei ville nekte trønderane å ete hestekjøt, endå mennene med sverd i neven den gongen hadde meir hardvorne maktmiddel enn regjeringane kan ty til i dag.»

All kjent samfunnsutvikling og ambisjoner om et liv med reiser og variert fritid  må endres — rike slipper?

Det er ikke alltid lett å se sammenhengen med alle de gjøremåla vi utøver i løpet av en dag og virkninga alt dette har på miljøet. Med klær, hjelpemidler av all verdens slag, alt som knytta til arbeidsforholdet og utstyr for helt forskjellige aktiviter og det at energidrevne transportmidler har gjort at vi enklere kan oppheve avstandens begrensning. Kjører du privatbil til jobb i byene belønnes du med skattefradrag. Tenk bare på idrett: haller, allverdens utstyr og idrettsredskaper og reiser til regionale og internasjonale konkurranser. Hytteområder brer seg ut i stort omfang, og et betydelig antall kommuner lokker byfolk til å bygge hytter i sin uberørte natur  — og snart følger motorvegene etter. Dette livet vi lever er enormt ressurskrevende. Det blir ikke lett å erstatte den energien — som i hele verden for 68 prosents del er produsert av fossile ressurser — med annen energi til all denne aktiviteten. Fornybar energi som vindmøller, oppdemte elver og vann er heller ikke typisk miljøvennlig. Vannkraft utgjør 2,3 prosent av verdens energiproduksjon. Milliarder over hele verden drømmer om å oppnå det livet vi lever og som vi nå skal gi avkall på. Og vi blir stadig flere milliarder på jorda.

Skjønt, det er vanskelig å innse at livet på Aker brygge, på Bygdøy, i Holmenkollåsen og i Kalfarlien (Bergen) og på Byåsen i Trondheim skal bli særlig annerledes, eller med deres hytter på fjell og strand. Det blir nok bare i Groruddalen og i Fyllingsdalen at vi får tilpasse oss nye krav. Ikke mange utenom Rødts leder Bjørnar Moxnes krever av planen at «Vi [må] kutte på en sosialt rettferdig måte. Og der vi må innføre avgifter, må [vi] ta hensyn til økonomi, miljøbelastning og distriktshensyn». Rødts andre nestleder Silje Kjosbakken krever «Ikke send regninga for klimakuttene til de som har minst fra før».

«Prekær politikk»: Tiltak uten økonomiske og politiske konflikter — svært mistenkelig: Hva skjules?
Tidligere lærte elever i videregående utdanning at «Politikk er striden om fordelinga av goder og byrder». Det er ikke én kapitteloverskrift i Klimakur 2030 som nevner sosiale, økonomiske og politiske konflikter. Som om «Dette er bare noe som vi alle er enige om — halleluja!». Når et regjeringsvedtak beregna på oppfølgende vedtak i Stortinget framstilles uten en eneste kommentar om hvilke goder og byrder som skal fordeles, sier all historisk og politisk erfaring at det er grunn til å spørre: Hva er det under teppet? Sjelden kommer det fram at tyskerne vil ha sine vindmøller i Norge — ikke i Bayern.

I boka Prekær politikk redigert av Raino Malnes, professor i statsvitenskap, omtaler han prekær politikk når noen prøver å få til noe stort. De tar en stor risiko, skriver Malnes:

«Vidtrekkende reformer har en lei tendens til å gjøre større skade enn gagn. Hvis det er snakk om å utrydde undertrykkelse, kan resultatet bli mer undertrykkelse. Hvis målet er å avverge en krise med uprøvde virkemidler, kan innsatsen vise seg utilstrekkelig og bortkastet. Initiativ som fordrer storstilt samarbeid mellom individer eller stater, løper lett ut i sanden.»

«Det er klimaendringene»
Utopier kan skape vilje og finne gode virkemidler, mener en av forfatterne i boka. Som den fine utopien om den grønne utslippsfrie verden. I dagens offentlige samtale bruker «folk flest», svært mange, ethvert daglig vær og værfenomen som eksempel på klimakrisen, også eksempler som neppe er dokumentasjon på det.  Så omfattende brukes frasen «det er klimaendringene» at det nok må være noe som er en viktig del av tidsånden nå. To tidligere (og ikke-angrende) medlemmer av sentralkomiteen i AKP skriver i Malnes si bok et vurderende tilbakeblikk i artikkelen «Å ville det helt store». Det innebar for disse to forestillinger og sikkert for mange andre om at «alt er mulig», også å oppføre seg som en trur at det er mulig å sykle på vannet. «Hva er mer meningsfullt enn å forandre verden i fornuftig retning?» for «de få som forvalter sannheten», spør de to. For dem som vil noe STORT. Å ville det helt STORE for kreftene i jordas atmosfære og verdensrommet og betydelig endre det daglige livet — å skape en revolusjon. Utenom spørsmålet om det er mulig — er det lurt? Malnes skriver: «Hvis målet er å avverge en krise med uprøvde virkemidler, kan innsatsen vise seg utilstrekkelig og bortkastet.» Det STORE står høyt på den politiske dagsorden for myndighetene nå, ikke bare blant opposisjonelle. Det er neppe et godt varsel.

Elite mot utstøtte og klimakrise mot klimahysteri
Regjeringsforslaga om miljøtiltak treffer tendenser i tida dobbelt. Som motstridende påstander om klimakrise mot klimahysteri, og som store uforsonlige og sterkt splittende konflikter mellom innbyggerne i den vestlige verden. Mellom en sjølsikker, stadig bedre organisert og foraktende elite overfor annerledes menende. Om eliten i det hele tatt tiltror sine motstandere evnen til å tenke. Slik Hillary Clinton foraktet de «forkastelige»; de elendige, håpløse og forferdelige. Diskusjonen om årsaken til klimaendringer begynte aldri og er ikke ønska. Går det sånn med diskusjonen om tiltaka også?

Solheim oppsummerer: «Vi kan trygt hevde at oppskrifta ikkje er gjennomførleg.»
Været som menneskene tidligere mente at gudene skapte, mener FN nå at menneskene sjøl skaper. Et ugunstig vær som menneskene er skyld i, og som de samme menneskene nå må endre. Det blir ikke lett når de omfattende sosiale endringene skal gjennomføres av Norges mest arrogante politikere i spissen og med de rikestes interesser som forutsetning. Lett blir det heller ikke med økende kunnskap om at Kina, USA, Russland og Afrika med stor sannsynlighet ikke vil følge opp med like kraftige tiltak som i Norge. Bare tiltak som statslederne i de landa mener tjener deres lands interesser. Og når nordmenn oppdager at jordas atmosfære ikke tilpasser seg Norges tiltak.

Erik Solheim treffer kjernen i utfordringene når han skyter ned drømmen om de tekniske løsningenes «uutholdelige letthet»:

«Drivkrafta … bak veksten i all moderne økonomi, har vore billeg, fossil energi. Ideen om å halde det gåande på same måten med andre, dyrare og langt meir avgrensa energiformer, er ein vegvisar til skorfeste. Teknikken kan ikkje utrette alt som klimakuren vil ha gjort. Vi kan trygt hevde at oppskrifta ikkje er gjennomførleg. Oppgåva er for stor, og ho krev mykje meir enn nye maskiner og biodiesel. Men ho er ikkje større enn draumen om nye, tekniske under.» [Utheva av politikus.no]

Innlegget har også stått på politikus 04.03.2020

Framhevet bilde, foto: OBB