FNs klimapanel: Et politisk framforhandla dokument

Mandag 9. august kl 11.30 i Oslo mottar klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn FNs siste klimarapport. Fra Miljødirektoratet på et møte arrangert av Miljødirektoratet, Cicero Senter for klimaforskning, Bjerknessenteret for klimaforskning, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Oslo. Det er litt merkelig at det skal være en rapportoverrekking 9. august, når mediene har fått en gjennomgang av innholdet i rapportene fra Miljødirektoratet allerede 16. juni i år. Kan det ha noe med valgkampen å gjøre? Det har vært ekstra oppmerksomhet om katastrofer i mediene etter seminaret for dem i juni.
Klima- og miljøvernministeren snakker på norsk om en rapport som ingen regjering har villet utgi på norsk.
Uavhengig av hva som sies i rapporten og hvordan den tolkes, er det viktig å være klar over at det som gjøres kjent som «Summary for Policymakers» og som nå kalles «synteserapport» på fint norsk, ikke er et vitenskapelig dokument basert på vitenskapelige metoder, men et politisk framforhandla dokument av representanter fra nesten alle verdens stater. Det politiske forhandlingsresultatet kan i neste omgang føre til endringer i dokumentene med vitenskapelige ambisjoner.

Av Ove Bengt Berg

Et politisk framforhandla dokument
Magnus Blakar intervjua 21.07.2017 på nettstedet klikk.no fysikeren Stein Bergsmark, tidligere seniorforsker ved Universitetet i Agder og medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. I intervjuet svarer Bergsmark at  FNs klimapanelets rapport «Summary for Policymakers», «som er den korte sammenfattede oppsummeringen fra IPCCs tusenvis av sider, er et politisk fremforhandlet dokument» [Utheva av OBB]. For, som han sier:

– Det er slik at forskerne har laget rapporter på mange tusen sider, som skal konsentreres til 20-30 sider som skal være lesbart for politikere. Disse utkastene går til en stor plenumsforsamling med delegater fra over 100 land. Der sitter de og går gjennom hvert enkelt avsnitt. Land X vil ha med ditt, og land Y vil ha med datt. Og når alle er enige, så tar de neste avsnitt – og slik fortsetter det.

IPCC plenum
Bildet fra en av IPCCs plenumsforhandlinger der avsnitt for avsnitt om forskningsresultater forhandles om på en storskjerm. Foto: (IISD)

 Bergmark svarer og Blakar spør:
– Og til slutt er man ferdig, men da er det blitt så mye endringer at da må man gå tilbake og endre den underliggende dokumentasjonen for at den skal stemme med sammendraget.

– Er dette dokumentert?

– Vi har en kilde, Donna Laframbiose, har skrevet en bok om dette og har kilder på dette, og har også fått interne dokumenter på dette. Hun har mange kilder i boka si, og vi velger å tro på henne.

– Dessuten sa tidligere IPCC-sjef Rajedra Pachauri, i et intervju at ‘etter at sammendraget er ferdig fremforhandlet, så går vi tilbake og endrer i dokumentasjonen slik at det skal være konformitet mellom sammendraget og underliggende.

– Hvis det er bevisst manipulasjon av data som ligger til grunn, hvorfor og hvem?

– Jeg vil ikke si at det er bevisst manipulering. Klimapanelet er en politisk organisasjon, og når de som sitter i plenum og gjør denne politiske fremforhandlingen, så gjør de det som skjer i alle FN-fora: Det skal være politisk fremforhandlet, fordi det skal være grunnlaget for klimapolitikk i alle land, og da må alle være enig. At man da går tilbake og endrer er antakelig også normalt.

– Det er ingen som sier at disse klimaforskerne fusker, det er ikke tilfelle, men det er måten en håndterer og formidle usikkerheter som er problemet. Der har jeg et sitat fra avdøde professor Stephen Schneider, som er en av alarmistene, sier at «for å få frem budskapet, må man ha masse pressedekning, og for å få det så må man komme med skremmende scenarier og vi må si minst mulig om den tvil vi måtte ha».

Utvelgelsen av klimapanelets medlemmer — og prosessen i  arbeidet

FB450B03-3B49-4FDC-9625-8F90085747A5
Prosesstegning fra Miljødirektoratet

Det er mange interessante opplysninger om FNs klimapanel i denne plansjen fra Miljødirektoratet om klimapanelets prosesser. Jeg er ikke så profesjonell journalist at jeg kan skryte på meg å være «kritisk», men sjøl jeg kan peke på noe jeg ikke har registrert nevnt i mediene:

Hva skjuler seg bak «Disposisjon og utvelgelse av forfattere»? Hvem velger ut hvem på hvilket grunnlag? Finnes det noen som stiller spørsmål om sammenhengen mellom CO2-utslipp og gjennomsnittstemperaturen på hele kloden? Å få vite det er viktig for å avklare om det drives fri forskning eller forskning for å bekrefte et politisk mål. De utvalgte norske forskerne virker som å ha et 100 prosent klart ufravikelig syn på hva som har ført til de mange klimaendringene i jordas mange millioner år gamle eksistens. 

Så kan en hoppe over mye interessant til å gå rett over til siste utkast og godkjenning. Både siste høringsutkast og godkjenninga skal godkjennes av myndigheter. Når påstanden er høyt vitenskapelig nivå, har virkelig da USAs presidenter, Kinas og Erna Solberg eventuelt Sveinung Rotevatn sånne faglige kunnskaper at de kan forbedre forskernes konklusjoner? Nordmenn godtar ordinært ydmykt alle andre lands ønsker, (det er lenge siden kong Sverres dager), men verken Biden eller Xi, eller Indias leder, vil godta faglige konklusjoner som påfører deres stat ekstra byrder. Hvis noen av de mektige må gi seg på formuleringer, forutsetter de bare at dette ikke er noe som de kommer til å bry seg om. Det er jo sånn uforpliktende resolusjoner fungerer.

Klimapanelets rapport ikke på norsk: Nordmenn trenger ikke lese den: Bare stol på oss
Lenge talte prestene i kirkene på latin fra prekestolen. Heller ikke FNs klimapanels rapporter og særlig sluttrapporten, som er sjølve fundamentet ikke bare for miljøpolitikken, men svært mye annet av norsk politikk, finnes på norsk.

Jeg har spurt statsråd Rotevatn om dette, og fikk dette svaret 04.08.21 fra en av hans departementsavdelinger:

Det har flere ganger vært diskutert om FNs klimapanels rapporter bør oversettes til norsk. Oppsummeringen for beslutningstakere (Summary for Policymakers) er en oppsummering av alle kapitler i en slik rapport. Det har vært foreslått å oversette oppsummeringen for beslutningstakere i sin helhet. Det er flere argumenter både for og imot. Først og fremst er det svært viktig for regjeringen at innholdet i rapportene når ut til den norske befolkningen i alle aldre. Argumentet imot en oversettelse av større deler av rapporten kommer fra forskere og andre som skal utføre en slik oversettelse. Det er nemlig svært krevende å oversette rapportene ordrett, samtidig som den engelske rapporten er den offisielle rapporten som alle land har gitt sitt samtykke til. Samtykke gis etter flere uker med godkjenningsmøter hvor innholdet og hva som skal vektlegges i oppsummeringen for beslutningstakere blir bestemt. I tillegg er det tidskrevende både å oversette og å få oversettelsen kvalitetssikret.

Bibelen finnes på norsk, som svært mye annet viktig. Men altså ikke dette som er så viktig for all politikk i Norge. Tankegangen må være: Vi trenger ikke lese det sjøl på vårt eget språk, for vi kan bare stole på det som kommer fra regjeringene og myndighetene?

Et subjektivt politisk dokument
Det kan reises mange vitenskapelige innvendinger til den dominerende forklaringa av årsaken til endringene av klimaet og de tiltaka som denne årsaken gjør nødvendig. Det som er heva over tvil, er at sluttrapportens forslag til tiltak er et reint politisk dokument. Det bekrefter også departementet foran her.

Politiske vedtak er ingen fasit, de er fatta på et subjektivt grunnlag, og dermed kan en også reise subjektive innvendinger til det subjektive vedtaket.