14. juli skreiv Asle Toje i Dagens Næringslivs globale spalte om Norges tilbaketrekking fra Afghanistan og diskuterte hva vi kan lære av denne fiaskoen for å unngå en tilsvarende. Han foreslår at det må bli offentlig parlamentarisk dekning for nye vedtak om krig, og at en bør forhøre seg med militære lederes vurdering før angrepet vedtas. Tojes skriver tydelig om misbruket av Natos solidatitetsbestemmelse: «Men det var ikke en forsvarsoperasjon, det var ikke ‘kollektivt forsvar’. Den eneste gang Artikkel 5 i Atlanterhavspakten har blitt satt i spill, var det for å angripe et land som ikke hadde angrepet oss.» Samme dag som kronikken stod på trykk, vedtok regjeringa å sende norske soldater til Mali for å hjelpe de forhatte franske okkupantene der — med Arbeiderpartiets støtte. Den norske krigsdeltakinga for det tapende Frankrike har ikke engasjert norske politikere og venstreorienterte «humanister».
Dagens Næringsliv valgte overskriften «Krig er for viktig til å overlates til politikerne». Tojes egen overskrift var «Ikke bare «enda en mislykket intervensjon». Hvordan kan Norge unngå å gjenta Afghanistan-operasjonen igjen og igjen og igjen?» Kronikken gjengis her med Tojes tillatelse. 

Asle Toje:

Imperienes gravplass. Ingen vet hvem det var som først ga Afghanistan navnet. Det kan ha vært sovjeterne, britene eller kanskje  mogulene? Alle knakk de hoggtennene sine her.
Det er derfor poetisk at USAs imperieprosjekt skulle briste akkurat her. 20 års forsøk på statsbygging ender i disse dager krigen med at amerikanerne sniker seg ut, som en tinder-tyv i natten.
USA har satt den symboltunge datoen 11. september som frist, men har slik bråhast med å evakuere at de ga opp sitt hovedsete, Bagram, uten å gi afghanske myndigheter beskjed.
De vestlige lederne sendte ut deklarasjoner. Måtte det gjennomkorrupte regimet i Kabul få et langt liv (det vil det ikke). Alle var de enige om at de tjue årene var verdt innsatsen (det var ikke det).
Det som begynner med en løgn, ender ofte i løgner. Slik er det i krig, som ellers i livet. ISAF-operasjonen startet med at NATO erklærte at angrepene 11. september 2001 som ‘Artikkel 5’.
Men det var ikke en forsvarsoperasjon, det var ikke ‘kollektivt forsvar’. Den eneste gang Artikkel 5 i Atlanterhavspakten har blitt satt i spill, var det for å angripe et land som ikke hadde angrepet oss.
En gruppe amerikanske intellektuelle brukte terrorangrepene til å erobre utposter i et nytt amerikansk imperium. Historiker Stephen Wertheim beskriver hvordan i boka Tomorrow the World (2020).
Dette var ikke et metaforisk imperium. Ambisjonen var omsette seieren i Den kalde krigen i global dominans. Derfor brukte USA mer penger på våpenmakt enn de neste syv stater på listen til sammen.
Og siste akt avsluttes med en kjedet NRK-journalist som holder mikrofon for statsministeren. Hun utfordrer ikke logiske brister,  for ingen venter sannhet – ikke når det kommer til Afghanistan.
Et eksempel. Donald Trump forsøkte gang på gang å trekke USA ut av Afghanistan. Den demokratledede kongressen vedtok lover for å stoppe dette. For å verne om de sivile, må vite.
Jens Stolenberg tagg Trump om å la være. Dagbladet refererte til forsøket på tilbaketrekningen som et bevis for at Trump var en «Trussel mot verdensfreden». Du kunne ikke funnet det på.
Da Biden slo av lyset, mindre enn ett år senere, har motforestillingene forduftet. Bak alle usannheter vi fortalte oss selv er et ydmykende nederlag for amerikansk våpenmakt, for amerikansk prestisje.
«Det er dessverre langt fra å være en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Vi må erkjenne at statsbygging er en krevende oppgave så lenge det pågår konflikt», konkluderte Erna Solberg.
Men det visste vi for 18 år siden. Hvorfor ble Norge stående med soldater på fremmed jord i minst ti år etter at alle visste at det ikke fantes målsetninger som norsk våpenmakt kunne oppnå?
Norske journalister tar sjelden Norges side. Krigen er dem uvesentlig, den virkelige journalistikken er emosjonell utpressing for at Norge må ta imot taperne som asylsøkere. Jeg mener deg, Aftenposten.
La meg derfor prøve å ta vår side av saken. Afghanistan er ikke bare ‘enda en mislykket intervensjon’ -det er en dom: over et utenrikspolitisk sinnelag; over en måte å kommandere  forsvaret på.
Vi vil snart se om vi liter mest på våre narrativ eller på våre egne erfaringer. Sistnevnte er å foretrekke. Erfaring viser med all tydelighet at militært gruppearbeid ikke fungerer i praksis.
Lærdommen er at forsvaret av Norge for enhver pris ikke må planlegges som ‘alle-skal-med’. Tett trening med USA og Storbritannia er å foretrekke fremfor enhver tenkelig NATO-koalisjon.
Satt på spissen, der står det seg ofte best: En dag i ikke altfor fjern fremtid vil det være Europeerne som våkner opp og finner at amerikanerne har reist.
Harvard-professoren Stephen Walt skriver i siste nummer av Foreign Policy «Hvor skulle USA redusere sine forpliktelser noe sted i verden, om ikke i Europa?»
Erfaring tilsier at Stortinget ikke bør gå med på utenlandsoperasjoner uten sluttdato. To ganger er nok. Vi stod også i Libanon i tjue år (1978-1998), lenge etter enhver tenkelig nytte var oppnådd.
Vi kjemper endeløse kriger fordi politikerne ikke gir krigerne oppnåelige målsetninger. Utenriks- og forsvarskomiteen fungerer ikke godt nok til å gi slike målsetninger.

Derfor bør Stortinget vedta en lov som krever at det settes sluttdato for når mandatet går ut som et premiss for enhver fremtidig utenlandsoperasjon.

Erfaring tilsier at krig er for viktig til å overlates til politikerne. Hundrevis av liv og milliarder av kroner gikk tapt fordi det hadde en politisk pris å gjøre det rette.
Norge ‘bombet mest og best’ da Libya ble en ‘failed state’. Den gang ble beslutning fattet per SMS. Vi har et ansvar – også for stakkarene i landet det gripes inn i: det holder ikke at vi mente det godt.

Generalene bør i fremtiden få innflytelse på bruk av militærmakt. Forsvarsjefens fagmilitære råd kan være en egnet møteplass. Rådene bør  gjøres offentlig innen 12 måneder, fordi vi er et demokrati.
I sum: Norge bør ikke gå til krig i fremmede land (uavhengig om dagens eufemisme er ‘intervensjon’ eller ‘fredsopprettende oppdrag’) uten et informert parlamentarisk mandat og uten fagmilitært råd.

Framhevet bilde:
Omslaget av boka til Ola Tunander om Libyakrigen fra 2012
Celanders förlag,