De fleste innlegga om tiårsmarkeringa for Breiviks terror argumenterer for at det er måten de som er uenig i dagens innvandringspolitikk har argumentert på som har inspirert Breivik og Manshaus til å begå sine drap. Uten disse motargumentene og deres form ville det ikke vært grunnlag for Breivik og Manshaus til å utføre disse forbrytelsene, går refrenget på. Det finnes ingen slik sammenheng mellom ord og handling som påstått, for da skulle det vært svært mange flere terroraksjoner gitt så mange som blir anklaga for rasistisk og annen uønska kritikk. Påstanden om den sammenhengen er bare et forsøk på å slippe motforestillinger mot at dagens innvandringspolitikk er både nødvendig og en suksess. Debatten legges best død  med å sette likhetstegn mellom enhver kritikk av hele innvandringspolitikken og holdninga til islamske politiske krav. Det er et dominerende trekk ved all samfunnsdebatt i vår tid: Å demoralisere motstandere uten argumenter.
En fri meningsutveksling i et samfunn kan ikke styres av hvordan tilfeldige galninger måtte oppfatte hvem som sier hva. Det er ikke en gang sikkert at disse bryr seg om hva som sies i samfunnsdebatten. 

Ufattelig bestialitet basert på politisk naivitet
Massedrapene 22. juli 2011 i Oslo og særlig på Utøya med sin personlige bestialitet er nesten ikke til å forstå i all sin grusomme ufølsomhet. Som søskendrapet til Manshaus. Ugjerningenes politiske begrunnelse for de to må ha vært at de med å drepe nær 100 mennesker i Norge, om aldri så bestialsk, skulle blir spiren som skulle «frelse Norge» og her og i hele Europa føre til en gjennomgripende politisk endring med seirende opprør mot innvandring og forholdet til islam og flerkultur. Men enkelthandlinger fra enkeltindivider kan ikke endre politikken. Det burde jo være opplagt for alle, politikere som vanlige samfunnsmedlemmer.

Påstanden: Ord, hat og ekstreme holdninger fører til ekstreme handlinger: vold og terror
I Morgenbladet 21.10.2018 skreiv leder i Tankesmia Agenda, Trygve Svensson: «Mitt hovedpoeng er følgende: ord er handling.» (Utheva av Svensson»). Agendalederen står for det ultimate angrepet på ytringsfriheten. Svenssons poeng kan ikke forståes på annen måte enn at politiske påstander som hvem som helst kommer med blir fulgt opp med vold fra dem som føler at de har et visst samsvar med de framsatte meningene. MDG-politiker Øyvind Strømmen som kaller seg ekspert på terror og ekstremisme, får 13.08.2019 slippe til i NRK Ytring og si om terrorangrepet i Bærum: «Det er eit produkt av eit breiare, meir folkeleg muslimhat. Eit muslimhat som ikkje skyt seg inn i moskear eller hyller terror, men som er farleg på sine eigne måtar.» «Farleg på sine eigne måtar» er en utspekulert og giftig anklage. Hvem kan forsvare seg mot en slik anklage? Professor Sturla Stålsett fulgte i Dagbladet 05.09.2019 opp med anklagen «Vi visste det godt; vi har sett det igjen: Ekstreme holdninger kan føre til ekstreme handlinger. Handlinger som påfører andre skade og ufrihet, og voldelig død». Kommentaren skreiv Stålsett fordi regjeringa i 2019 ikke ville ta imot så mange innvandrere som han ville.

Fasit: Ingen sammenheng mellom rasistiske utsagn fra hundretusener og antall drapsmenn og drap
Hva er dokumentasjonen for at hets og rasisme fører til terror?
Sitatene fra Svensson, Strømmen og Stålsett er representative for alle påstandene om sammenhengen mellom negative ord om innvandring og vold og terror mot innvandrere. Men det er altså bare to personer som har gått til slike drastiske skritt de siste ti åra i Norge. Om en legger til drapet av Arve Beheim Karlsen i 1999 og Benjamin Hermansen i 2001 er det likevel ikke nok til å begrunne påstanden om at alle de rasistiske utsagna som ytres i Norge fører voldelige drap. Dumme og hetsende utsagn mot innvandring og islam, som minst hundretusener påståes å stå for, fører verken til vold eller væpning fra disses side i det omfanget som ville vært konsekvensen om påstanden om sammenhengen mellom ord og handling hadde eksistert. Påstandene er karakteriserende kriminalisering uten argumenter — for å slippe å argumentere. Sammenhengen framsettes mest for å begrunne søknader om offentlig støtte til seg sjøl. Som en av propagandaseksjonene på Institutt for statsvitenskap i ved Universitetet i Oslo, C-Rex, som bruker muligheten i disse dager til å kreve mer statsstøtte.

Det finnes ingen væpna organisering for en annen innvandringspolitikk i Norge
Noen forsøker å mane fram at vi er på nippet til at hundretusener vil følge opp drapene som to har utført, og at en væpna fascistisk hær er i ferd med å oppstå hvis ikke hele Norge slår samla tilbake mot kritikken.

Hvorfor blei AUF angripi?
Breivik mente å angripe innvandringspolitikken og dem som stod for den. Det er stortingsflertallet som vedtar den mens regjeringa gjennomfører den. Derfor bomba han regjeringskvartalet fordi regjeringen vedtar og gjennomfører politikken. At han angrep AUF er merkelig. AUF er ungdomspartiet til Arbeiderpartiet som er det største partiet i Norge og ikke er det mest innvandringsentusiastiske partiet. AUF var heller ikke den fremste organisasjonen i kampen for den mest grenseløse innvandringspolitikken, den mest islamvennlige integreringspolitikken og for flerkulturen. Ikke partipolitisk og ikke som viktig samfunnsaktør. Rødt, SV, MDG, Venstre og KrF er som partiorganisasjoner mye viktigere enn AUF for denne politikken, og alle organisasjonene i det humanitærpolitiske komplekset som Røde Kors, Antirasistisk Senter, NOAS med utallig flere er også viktigere enn AUF for denne politikken.

Breivik bygde sannsynligvis et AUF-hat på en gammel politisk myte om at Arbeiderpartiet er det farligste av de venstreorienterte partiene i Norge. En myte som har vært mest populær i Oslos vestlige bydeler blant høyresidas sosiale rikmannsklubber fra 1920-tallet og som en skulle tru opphørte lenge før 1970.

AUF er ingen venstreradikal eller sosialistisk organisasjon. AUF er den viktigste skolen for utklekking av ledende statsstyrende politikere basert på fullstendig underkastelse av USA og EU og til en offensiv asosial markedsøkonomisk politikk. Ungdom lokkes til AUF med radikal politikk for å omskolere dem til å bli de nye høyreorienterte statslederne i radikal innpakning.

Terrorens utholdelige letthet:
Terror i Norge, i Europa og krigens og sanksjonenes terror
85 prosent av all høyreterror i Europa er utført av to nordmenn. For hvert offer for høyreterror i Europa er seks mennesker drept av personer som begrunner sine drap med påbud i Koranen. De høyreekstreme mener å gå etter å drepe politiske motstandere, mens Koranens støttespillere går etter «ikke-troende»: Vanlige folk på fortau, torg og på kulturelle samlinger, som disse terroristene påstår oppfører seg i strid med Koranens påbud.

Mens de høyreinspirerte påstås å bli oppmuntra til terror av innvandrings- og islamkritiske uttalelser, er Koranens påbud om drap av vantro et ikke-tema. Muslimsk inspirert  terror forsvares med at de få av muslimene som griper til vold, gjør det fordi de blir krenka av innvandrings- og islamkritiske uttalelser. Islam- og innvandringskritikerne får dermed skylda for all terror!

Den terroren som de vestlige statene iverksetter med sanksjoner, bombing og statsødelegging til alt og alle som står i vegen for vestlige interesser, har drept, skada og plaga mange flere enn alle terroristene kalt høyreekstreme og islamkrigere i Europa. De dreper ikke enkeltmennesker med macheter, skudd og med mindre bomber. De sitter bak et skrivebord og undertegner militære angrep eller taster sin død over andre på telefonen sin. Som norske politikere som sender soldater til kriger i Jugoslavia, i Afghanistan, i Libya og i Syria og innfører dødelige sanksjoner for områder som ikke kontrollert av de vestlige stormaktene. De som snakker høyest om at ord resulterer i terror og drap, støtter fullt opp om de politiske vedtaka om reell krig og sanksjoner. Som organisasjonene i det humanitærpolitiske komplekset. Med hvilken rett kan de anklage andre for å støtte opp om vold og terror?

Framhevet bilde er tatt av UnratedStudio fra Pixabay

Oppdatert 19.07.21 kl 22.09
med at KrF er lagt til som viktigere politisk parti enn AUF,
og at bildeteksten Hvem skal vi bombe i dag, har fått tillegget
«Det er Mali denne gang».