8. mai 1945 er dagen det tyske naziregimet måtte undertegne en full kapitulasjon. Det blei heller ikke noe av ønsket deres om å beholde Norge for Nazi-Tyskland, der regimet hadde mange hundre tusen soldater. 8. mai er virkelig en dag å minnes, «Fremad og aldri glemme». Men tida går og Norge er blitt en av Europas mest krigerske nasjoner, med aktiv angrepskrig i Jugoslavia, Afghanistan, Libya og med indirekte støtte til den vestlige krigen mot Syria. Disse krigene er forsøkt gitt et godt formål med å knytte feiringa av disse krigene og deres soldater til samme dag som markeringa av verdens markering av en verden fri for tysk nazistisk krig og okkupasjon. Den norske Stoltenberg-regjeringa, inkludert «fredspartiet» SV, innførte i 2010 «Veterandagen» for å hedre de soldatene som Norge har sendt i angrepskrig på vegne av norsk og norskstøtta vestlig imperialisme. Det er et hån av frigjøringsdagens formål.

Av Ove Bengt Berg

 

I innlegget 7. mai i fjor skreiv jeg om 8. mai-dagen: Fra feiring av fred til feiring av imperialistiske kriger. Der blei journalist i Bergens Tidende, Olav Kobbeltveit i 2012 sitert på «…når eg heiser flagget 8. mai, vil eg ikkje bli teken til inntekt for norsk åtakskrig i utlandet — i hovudsak på amerikansk kommando». Samme år skreiv Hedda Langmyr i Utsyn — forum for utenriks og sikkerhet i Dagsavisen 07.05.12 at «Ved å legge disse markeringene til en og samme dag skaper man implisitt sammenlikninger mellom kampen mot okkupasjonen av Norge og innsatsen norske soldater legger ned i å okkupere andre land». 

Politikus.no er imot norske angrepskriger og forsøk på å gjøre norsk okkupasjon til noe godt ved å sammenlikne dem med norsk okkupasjonsmotstand under siste verdenskrig. Det markeres med å hedres norske okkupasjonsmotstandere som blei henretta av den tyske okkupasjonsmakta. Her med bilder fra minnesmerkene i nærheten av fangeleiren Grini i Bærumsmarka.

 

Foto: OBB