Den store smitten og antallet innlagte av korona blant innvandrere, trenger en forklaring. For dem som forsvarer innvandrerne som et nødvendig tiltak for å utvikle Norge: Innvandrerne kan det ikke være noe galt med. Når så mange av dem blir innlagte, kan det bare skyldes at de er ofre for hvit strukturell rasisme. Når det framlegges forskning på at det er negativ korrelasjon mellom trangboddhet og smitte og sjukdom, avvises det fortsatt.
Lars Gule skriver at når smitte- og sjukdomsutbredelsen ikke kan forklares med sosioøkonomiske forhold, må vi også se på kulturelle og religiøse forhold og i så fall kritisere det. Jon Hustad utdyper det med helse og manglende tillit til det norske samfunnet. Så får noen bare holde seg til den forklaringa de politisk ønsker seg, at innvandrerne er ofre for strukturell rasisme. 

Av Ove Bengt Berg

Den 20. april la jeg ut innlegget Innvandernes kulturelle valg gjør dem koronasjuke — ikke fattigdom, trangboddhet og yrke. Koronaen avslører fiaskoen for det flerkulturelle parallellsamfunnet. Der la jeg fram fire undersøkelser, fra 2011 til mars i år, om at det var negativ sammenheng mellom trangboddhet og smitte og sjukdom for innvandrerne. Pluss en undersøkelse fra Storbritannia som bekrefta resultatene. Likevel var mange av reaksjonene på Facebook likevel: Det er trangboddhet – basta! Og fattigdom og at de hadde yrker der måtte omgås mange som er smitta. En påstand jeg skreiv om ikke kunne dokumenteres og sannsynliggjøres. Samme dag hadde en rekke medisinere en kronikk i Aftenposten der budskapet nettopp var at vi ikke veit, og at det gjelder å finne forskning som ikke kritiserer innvandrerne på noen som helst måte. Blant dem presten og legeetikkprofessoren Jan Helge Solbakk som i Klassekampen 18. februar i år kritiserte informasjonen til innvandrerne for å være «blendahvit».

Lars Gule:
Smitte i innvandrermiljøer: Religiøse og kulturelle faktorer må belyses – og kritiseres

Lars Gule har på sin Facebook-side, sitert i bladet Utrop, og deretter gjengitt på Nettavisen, skrivi en artikkelom smitte der religiøse og kulturelle på ingen måte kan sees bort fra. Hans forutsetning er: «Hvis sosioøkonomiske faktorer alene ikke er nok til å forklare mye smitte i innvandringstette bydeler, må vi se på andre mulige forklaringer.» Og legger til:

Nei, det er ikke fremmedfiendtlig eller rasistisk å peke på kulturelle og religiøse faktorers betydning i menneskers adferd. Tvert imot. Det er å ta kultur og religion på alvor som sentrale faktorer i menneskers liv. Det er også derfor de både kan og må belyses – og kritiseres.
…
De nye undersøkelsene er imidlertid gjennomført med statistiske verktøy og analyser som har gjort det mulig å si noe om betydningen av ulike variabler. Det mest interessante resultatet er da at de faktorene som hittil er tillagt vekt, slett ikke er tilstrekkelig til å forklare overrepresentasjonen.
…
Religiøse markeringer er viktige og innebærer hyppigere samling av relativt mange mennesker. Gudstjeneste, kollektiv bønn, begravelser og mange religiøse høytidsdager krever deltakelse av mange og innebærer ofte brudd på smittevernregler. 
Dette er også observert blant konservative-fundamentalistisk religiøse i andre land, ikke minst blant ortodokse jøder i Israel, hvor også forestillinger om Guds vilje kan være involvert. Her kan det ligge betydelige utfordringer under ramadan og under id al-fitr («fastebrytingens fest») etterpå. 

Det er da en rekke andre muligheter å ta fatt i. Han skriver at det er mange hypoteser som ikke nå kan fastslås som fasitsvar.

Jon Hustad: Helse som sukkersjuke er en viktig årsak
Hustad skriver i en lengre artikkel i Dag og Tid 23. april i år om smitten og sjukdommen som gjør forskjell på folk. Han viser til den store forskjellen i smitte og innleggelser mellom noen innvandrergrupper og nordmenn, noe som han skriver åpenbart skyldes ulik helse. Han skriver også mer om den manglende tilliten til myndighetene som innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika har med seg fra hjemlandet til Norge. Litt merkelig når mange av dem får penger fra disse myndighetene.

Hustad siterer Mette Engebretsen fra Dagens Medisin:
En undersøkelse fra 2003 viste at innvandrere har fem ganger så mye diabetes som resten av befolkningen. En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at 20 prosent av mennene og 24 prosent av kvinnene i aldersgruppen 30–59 år fra Pakistan og Sri Lanka hadde kjent eller nyoppdaget diabetes, mot 6 og 3 prosent i den øvrige befolkningen.

Sammenlikna med en eldre nordmann:
Ein gjennomsnittleg norsk 75-åring vert medisinert for litt under tre tilstandar, og diagnosane stig i takt med at du vert eldre. Sagt i klartekst: Held du deg slank og trenar mykje, og dimed har lågt blodtrykk og god hjartehelse, er risikoen for å døy av covid-19 særs låg.

FHI opplyser at 898 personer av 100 000 født i Pakistan har vært innlagt på sjukehus, mot 37 nordmenn av 100 000. Og fordi nesten alle pakistanere har A-hus som sitt lokalsjukehus, forklarer det hvorfor A-hus i praksis «er det einaste sjukehuset i Noreg som konsekvent har måtte senda pasientar vidare på grunn av kapasitetsmangel.»

God eller dårlig helse er i et samfunnsperspektiv noe som må sees på som et sosialt og økonomisk problem. Slike forskjeller i helsesituasjon som pakistaneres høye forekomst av sukkersjuke, kan ikke forklares med dårligere sosiale og økonomiske forhold som det bør være en offentlig oppgave å gjøre noe med. Pakistanere velger sjøl som gruppe, i motsetning til andre grupper, et kosthold som utvikler sukkersjuke. Begrunna i kulturelle og sosiale forhold. Pakistanere flest er heller ikke blant dem med dårligst råd i Norge.

Hustad trekker inn forskning om generell samfunnstillit:

… smitten fordeler seg nokså tydeleg etter internasjonale statistikkar for såkalla high trust og low trust-land, eller høg- og lågtillitssamfunn. Kjem du frå eit lågtillitssamfunn med ein svak stat og høg grad av organisering etter klan- og slektsliner, har du som regel mykje større sosial kontakt. Til dømes viser undersøkingar for heile Europa mellom menn at tyrkiske menn, som er fem gonger så mykje smitta som nordmenn i FHI-statistikken, bruker nesten heile fritida si på å vedlikehalda og knyta sosiale band.
Forklaringa på dette er truleg at sidan dei ikkje lit på staten, må dei skapa personlege band for å få hjelp til ulike problem, som til dømes byggjesøknader eller helseproblem. Norske menn er den gruppa i Europa som bruker minst av fritida på sosial kontakt og knyting av band utanfor familien. Norske menn lit på staten, og det gjer sjølvsagt også norske kvinner.
Det er også ei forklaring som FHI er litt inne på: «Fra tidligere forskning på migrasjon og innvandring vet vi at det i mange innvandrergrupper er tette sosiale bånd både gjennom slektskap, ekteskap, vennskap og felles sosiale møtearenaer.» I tillegg nemner FHI at familierelasjonar er sterkt vektlagde i ein del innvandrargrupper: «Innvandrerne som var med i en SSB-undersøkelse fra 2016 oppga også at de hadde hyppigere kontakt med voksne barn og egne søsken enn det som er vanlig i befolkningen for øvrig.»

Det er altså ikke mulig å begrunne overrepresentasjonen av innleggelser og smitte blant innvandrere med sosioøkonomiske årsaker. Det er ikke hvit strukturell rasisme som fører til at ulike innvandrergrupper rammes så sterkt av korona. Når det gjelder eventuell manglende tillit til det norske samfunnet, kan en lure på hvorfor de har det inntrykket og at de må ta i bruk medbrakte tradisjoner for å løse sosiale problemer.

Drømmene om at innvandrerne blir sjuke av sosiale årsaker påført dem av norsk politikk som hvit strukturell rasisme, er fjernt fra virkeligheten. 

Hustad avslutter med «Hadde vi visst det vi veit no, for eitt år sidan, hadde nok koronatiltaka vorte utforma på eit anna vis enn dei vart.». Ja, kanskje at det ikke hadde vært nødvendig å stenge restaurantene og skjenkinga i Oslo? Eller alle butikkene? At vi kunne hatt oppe her som på Gjøvik, Hamar og Lillehammer? Der de ikke har så mange innbyggere med så dårlig helse at de blir smitta og må innlegges.

 

Framheva bilde: Foto: Mohamed Hassan fra Pixabay