Under Arbeiderpartiets landsmøte passer det svært godt å konkretisere prinsippene i den politikken Arbeiderpartiet står for. Aps leder Jonas Gahr Støre var stabsleder for gjennomføringa av den ekstreme høyrepolitikken Jens Stoltenberg satte i gang med i mars 2000 med pensjonsnedskjæringer og innføring av statlig virksomhet som kapitalistiske konserner. Det er organisatorisk umulig for Ap å snu denne politikken, full av ledende medlemmer som bare er ute etter å bruke medlemskapet til å sikre seg godt lønna stillinger. Aps velgeroppslutning, tross sterkt synkende, baserer seg på illusjonen om Ap som et politisk alternativ til Høyre. Særlig nyttig er det å lese Sven Røgebergs artikkel i Vardøger 26. Derfor passer det å gjengi et innlegg på politikus fra 12.11.20:

Over hele Europa taper sosialdemokratene oppslutning. Sosialdemokratene vender seg bort fra arbeiderklassen og de lavest lønte, og over til de mer velstående og velutdanna. Den arbeidende klassen har ingen rolle i partiet, og partimedlemskap er bare en karriereplattform til landets best lønna og politisk ledende stillinger. Sosialdemokratiets fall henger sammen med den nyliberale kontrarevolusjonen fra slutten av 1960-tallet, og sosialdemokratenes tilslutning til denne nyliberalistiske politikken.

Av Ove Bengt Berg

Det klareste eksemplet på denne tilslutninga til nyliberalismen, er Arbeiderpartiets rolle som spydspiss i fjerning av pensjonene som en statlig finansiering og over til privat finansiering, basert på framtidige usikre aksjeverdier. Særegent for Norge er at Arbeiderpartiet går i spissen for en aggressiv militaristisk utenrikspolitikk på USAs vegne, og kaster bort oljefondet på usikre papirverdier framfor varig nasjonal infrastruktur.

Det er dette partiet Magnus Marsdal med sin lobbyorganisasjon Manifest vil at skal ta regjeringsmakt for å redde velferden i Norge. Dette bildet av Aps politikk er falskt. Over hele den vestlige verden har kapitalkreftene brutt opp fra den politikken de blei tvingi til å føre rett etter siste verdenskrig, og krevde en stadig mindre regulert økonomisk politikk og over til mer og mer friere markedskrefter. Det er samfunnskontrakten mellom arbeid og kapital som er oppløst, den som kapitalen ble pålagt etter siste verdenskrigs slutt. Dermed er de rikeste er blitt enda rikere, på bekostning av en omfordelingspolitikk for bedre velferd. Dette er en politisk endring sosialdemokratene har slutta fullt opp om, i Norge som i Norden som i hele Europa. Særlig viktig er tilslutninga til EU, der sosialdemokratisk økonomisk politikk som blei ført rett før og rett etter verdenskrigen, i praksis er kriminalisert.

Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck skreiv i 2012 boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratisk kapitalismen.» Boka er interessant nok ikke oversatt til norsk. Sven Røgeberg har i Vardøger nr 36 fra 2016 gjengitt hovedtrekka i boka til Streeck.

Wolfgang Streecks teorier og statistiske dokumentasjon fortjener en egen omtale. Nå bare hovedtrekkene i hans historiske gjennomgang av kapitalismen: Rundt 1960-tallet kom det til et punkt hvor realøkonomien ikke produserte nok til å bruke på velferdsordninger og høyere lønninger. Samtidig ville kapitalen ut av det samarbeidet som nå hindret kapitalistisk utvikling og akkumulasjon. Dette blei først forsøkt løst gjennom å ta opp statlige lån på reelle verdier som ikke fantes. Det førte til en uakseptabel inflasjon for kapitalen. Inflasjon er å svekke långiverne på bekostning av låntakerne. Dermed blei det, og tøffest og raskest av Ronald Reagan og Margareth Thatcher, nedskjæringer av den statlige gjelda. Fulgt opp av president Bill Clinton. Følgen av de statlige nedskjæringene blei at offentlig velferd og lønnsøkninger måtte skrinlegges. I stedet økte den private gjelda. Velferdstiltaka blei privatisert. Ikke bare Reagan og Thatcher oppnådde fagforeningsknusing og praktisk opphør av streik som ekstragevinst med denne politikken. I Tyskland gikk sosialdemokratene med Gerhard Schröder i spissen for sosiale nedskjæringer, slik Ap i Norge gjør med pensjonene. I Storbritannia går den «radikale» sosialdemokratiske lederen, Jeremy Corbyen, i spissen for å holde landet i EUs jerngrep.

…

Thorbjørn Jagland sa om et svært så dårlig valg for Ap, at det ikke kunne gå annerledes når Stoltenberg gikk til valg på å redusere sjukelønna. Men Jagland blei fjerna på grunn av slike riktige politiske uttalelser. I stedet blei pensjonene rasert.

Den reelle politiske og økonomiske retninga holdes skjult ved at Arbeiderpartiet får gjennomslag for å framstille seg som en parti for sosial rettferd i motsetning til Frp, Høyre, KrF og Venstres politikk. NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand sin analyse av Aps politikk i sin kommentar i ytring.no 4. april, tar heller ikke utgangspunkt i den grunnleggende økonomien. Sand viser til «statsvitere i Europa» som snakker om andre konfliktlinjer enn dem som baserer seg på et økonomisk grunnlag, høyre-venstre aksen. Det hevdes å være to nye konfliktlinjer. En retning som er Grønn, Alternativ og for Liberal globalisering, GAL. Opp mot partier som er Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalt orienterte, TAN. (Merk den negative karakteristikken autoritær mot alternativ for det motsatte).

Det som vi ser i Europa nå er at de gamle partiene ikke griper tak i de følgene denne politikken får for folk. Valgdeltakinga går ned, for det finnes få alternativer til dagens politikk på valg. Partiene har alt slutta å drive i valgkamp i de fattige områdene der behovet for omfordeling er størst, for de gidder likevel ikke å stemme. De protesterende tar til gata der alle revolusjoner begynner. Det finnes ingen organiserte politiske motkrefter, for de gamle partiene, inkludert de nye grønne, ser bare det som er «den eneste mulige politikken». Det går mot et kræsj, også sjøl om de skulle klare å holde Storbritannia i EU. Kanskje særlig da.