Med Hans Ebbings innlegg i Klassekampen om SVs og Rødts holdning til Libya-krigen 8. april, ser det ut som om debatten mellom han og Arnljot Ask fra Rødt ebber ut. Ebbings siste innlegg i Klassekampen gjengis her. 
Ebbing har reist en viktig debatt. Muligens har Ask rett i at Ebbing var ute etter å forsvare SV-ledelsen mot kritikk ved å peke på Rødts egen holdning i starten som ikke bare var krigshissersk, men en naiv støtte til imperialistisk overgrep.
Sjøl om Rødt korrigerte uttalelsen sin fra 10. mars 2011 etter en ukes tid uttrykker den likevel interne uenigheter og ryggmarksreflekser innad i Rødt som også viser seg i holdninga til det vestlige angrepet på Syria. Verken Rødt eller SV ser på imperialisme og krigsfare som et viktig politikkområde. Som åpenbart heller ikke deres velgere og sympatisører gjør. De organiserer og mobiliserer ikke for anti-imperialistisk kamp. Rødt og SV slutter opp om begrunnelsen for de vestlige invasjonene, at det alltid dreier seg om et humanitært rettferdig menneskerettighetsopprør mot en «despot» eller «tyrann». Det er bare dem som står i veien for vestlige økonomiske interesser som blir utnevnt til «despoter». Å godta en sånn begrunnelse viser at SV og Rødt  ikke har noen anti-imperialistisk politikk.

Av Ove Bengt Berg

Hans Ebbing: Felles krigsforvirring

I et innlegg 31. mars pekte jeg på SVs og Rødts forvirring om Nato-krigen mot Libya 2011, der Rødt 10. mars først gikk inn for å støtte opprøret mot Gaddafi «politisk og militært» for at landets rike ressurser kunne føres tilbake til folket, mens SV som regjeringsparti gikk på Jens Stoltenbergs manøvre over mobiltelefon for å få alle regjeringspartienes og dermed nei-til-Nato-partiet SVs tilslutning til Natos bombekrig. Arnljot Ask, som var leder av Rødts internasjonale utvalg våren 2011, går i et innlegg 7. april gjennom utviklingen i Rødts syn på krigen. Han har selvsagt rett i at Rødt endret syn på krigen. Rødt gikk i nye uttalelser mot bombingen da SV hadde låst seg til resultatet av Stoltenbergs manøvre over mobiltelefon uten å kreve at saken skulle legges fram for behandling i åpent storting slik partiets program krevde. Slik falt SVs ministre og parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, SVs medlemmer og sentrale organisasjonsledd i ryggen. Solhjell hadde lenge vært uttalt tilhenger av norsk medlemskap i Nato, og fikk like fullt oppdraget som SVs talsmann i Stortinget i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker. Ask kan derfor ha rett i at forvirringen var minst like stor i SVs ledelse som i Rødt siden den varte lenger i regjeringspartiet SV enn i Rødt som befant seg utenfor både storting og regjering.

Hans Ebbing

 

Kommentar OBB:
Arnljot Ask skriver til slutt i sin kommentar at «Rødt er ikke ute etter å grave grøfter mot SV i dagens freds- og antikrigsarbeid, men ønsker samarbeid for at Norge ikke skal trekkes tettere inn i den nye kaldkrigspolitikken som USA presser oss til å være med på. Og for at vi ved neste korsvei kan stå sammen mot å bli trekt inn i nye «Libya-kriger».» Det er en god politikk som jeg skulle ønske SV og Rødt kan lykkes med. Men det er dessverre lite realistisk å tro. Nye «Libya-kriger» er jo nettopp dagens norske krig mot Syria, hvor det er vanskelig å forstå at verken SV eller Rødt står for en anti-imperialistisk anti-krigslinje. 

Krigsivrige imperialistiske SV
Det er å slå inn åpne dører å kritisere SV for å være et imperialistisk og krigsstøttende parti. Det SV som har utgangspunkt i Sosialistisk Folkepartis antikrigsholdning, mot kriger og mot Nato og for et tredje alternativ mellom Sovjet og vestmaktene, er i dag blitt et parti som ikke bare lydig, men som offensivt følger opp USAs og de andre vestmaktenes krigsordrer. Fra støtten til bombinga av Jugoslavia. Utviklinga fra ytterste venstre med den skarpeste opposisjonen til ikke bare sentrum, men trygt i høyrefolden, er ingen uvanlig partipolitisk utvikling.

En kan også diskutere hvor viktig det er for SV å framstille seg som et antikrigsparti. Ikke gjør de noe særlig for det. De har ikke giddi å svare Ebbing i Klassekampen. Tvert imot har både Lysbakken og Solhjell stolt framheva at det var riktig å krige i Libya, og de ville gjort det igjen som Aps partileder Støre har sagt at han vil.

28. mai 2011 gikk stortingsrepresentant Hallgeir Langeland ut i Klassekampen og trekker seg fra støtten til SVs regimeendringspolitikk i Libya:

SV-nestlederne Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell var tidlig ute og markerte støtte til det norske bidraget i Libya. Langeland understreker at betingelsen for SVs støtte har vært at bombinga skjer i tråd med FN-mandatet om å beskytte sivilbefolkningen.
— Men vi har sett at USA, Storbritannia og Frankrike gir blaffen i mandatet, og de sier mer og mer tydelig at målet er å ramme Gaddafi og styrte regimet. Dermed forsvinner grunnlaget for SVs støtte til den norske krigsdeltakelsen, sier han.

SV har heller ikke medlemmer og velgere som er særlig opptatt av antiimperialisme. De er først og fremst opptatt av at «menneskerettighetene», hva nå de er, at de følges over hele verden, særlig i stater Vesten rivaliserer med. Trenger vestmaktene det, er det bare å trå til med først økonomiske sanksjoner, og militære angrep hvis sanksjoner ikke er nok. Alt for at den «absolutte reine fordring» skal gjenopprettes, slik USA og vestmaktenes definerer det med støtte av det internasjonale humanitærpolitiske komplekset. Det er tydelig at det for SV og deres medlemmer og velgere er viktigere med antirasisme, tilrettelegging for mer innvandring, forsvar for religiøse særrettigheter og tiltak mot klimaendringer.  

Rødt vakler fra Libya-eufori til Syria-eufori og kurdiske drømmer
Rødt har et problem SV ikke har. Rødt er slått sammen med den trotskistiske organisasjonen Internasjonale Sosialister, IS. Det var ingen stor organisasjon, men den markerte seg sterkt i alle offentlige sammenhenger. Vel så mye markering av «Her er vi» som politikken deres. Var det en offentlig markering med 100 personer av folk med ulik politisk holdning, var det alltid 110 plakater med paroler på refrenget «Støtt IS» («Her er vi, verdens frelsere»). IS er en organisert fraksjon i Rødt og finnes fortsatt med egen nettside der de i programmet avslutter med kjernen for sitt politiske mål: «Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting av folk på grunnlag av nasjonalitet. Følgelig er vi for åpne grenser og mot all innvandringskontroll, som alltid fungerer rasistisk.» Det var en stor politisk seier for IS at de kom inn i varmen hos Rødt og fikk posisjoner (kvoterte?) og fikk sine tydelige politiske gjennomslag der. Med inn i Rødt sammen med IS fulgte også andre trotskistisk inspirerte politikere.

Når Rødts internasjonale utvalg 10.03.2011 omtalte «det rettferdige opprøret» mot Libyas regjering for «å ta kontroll over landets rike ressurser», så skriver Ask at «Rødt [i 2011] var påvirka av euforien i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt denne våren». Påvirka av rus, altså. Men fylla har ikke alltid skylda. Den rusen lukter det IS av. Det var svært positivt at Rødt i motsetning til SV raskt korrigerte politikken, men Rødts politiske reflekser blei avslørt. Og det er manglende forståelse av betydninga av stormaktsrivaliseringa, av imperialismens krigsiver. 

For det var og er ikke noe bedre med krigen mot Syria heller. I en kommentar til en kronikk i Klassekampen om Syria-krigen av partileder Bjørnar Moxnes 13.04.2018 skreiv jeg 15.04.2018 i Klassekampen om hva Rødt mente om Syria-krigen i 2012: «Medlem av arbeidsutvalget i Rødt, Vegard Velle, finner i Klassekampen 7. juni det nødvendig å bekjentgjøre at Rødt mener «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet» (avisas overskrift). Rødt sitt medlem i arbeidsutvalget beklager manglende hjelp til opprørerne, og fortsetter: «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon …» Igjen kan en se sporene av IS.

Når det gjelder Syria, så nevnte ikke Moxnes i landsmøtetalen sin i 2017 med ett ord Norges krig mot Syria. Pål Steigan kommenterte: «Dette er naturligvis ikke en glipp. Bjørnar Moxnes er en så proff politiker at han velger helt bevisst hva han skal snakke om og hva han ikke skal snakke om. Og han synes altså åpenbart ikke at Rødt foran valget i 2017 skal profilere seg som antikrigsparti eller gå i strupen på Norges deltakelse i USAs og NATOs krigsprosjekter.» 

Fra Libya til Syria: Ikke forvirring, men feil analyse og politikk

Under Vietnam-krigen på 1960-tallet var det strid i Norge om hva som var riktig solidaritetspolitikk for Vietnam. Mindretallet i Ap, de som ikke støtta USA, sammen med NKPere og andre «frie» venstreorienterte, kjempa for parolen «Alle fremmede tropper ut». Noe som kunne forene alle syn, i det parolen også blei oppfatta som et angrep på Nord-Vietnam og frigjøringsbevegelsen FNL. Den eneste riktige parolen var den som solidaritetsbevegelsen for Vietnam krevde: «Seier for FNL». Å ønske demokratiske reformer i Syria nå, mens vestlige tropper og hjelpeorganisasjoner okkuperer landet, 400 000 er drept under angrepet og millioner drivi på flukt, er meningsløst. Jeg skreiv 15. april 2018:

Den beste politikken mot Norges, USAs, Israels, de andre statenes og Natos krig, er å jobbe for militær seier for Assad-regimet — nå straks. Norske soldater, sendt av norske regjeringer i strid med folkeretten, må komme hjem som tapere, som løslatte krigsfanger. Støtten til Assad-regimets militære seier innebærer også et viktig oppsving for folkeretten, for det fredelige ikke-innblandingsprinsippet. 

Å støtte de 25-30 millioner kurderes kamp for sjølstyre i en egen sjølstendig nasjon er viktig. En mer enn hundreårig foreløpig mislykka kamp. Men kurderne er i dag splitta i fraksjoner og lar seg bruke av Vesten i kampen for å skape et underdanig vestlig styre for hele Syria.

Så lenge Rødt — og SV — ikke organiserer eller slutter seg til den organiserte motstanden mot den vestlige militære invasjonen i Syria og krever «Seier for Assad» nå, så er de ikke «forvirra». De står for en feil politikk. Opprørere med en politikk som kan samle folk i en stat til mer sosialt rettferdig samfunn og etterhvert til et militært opprør om nødvendig, trenger ikke annen støtte enn motstand mot utenlandske angripere — fra angripernes eget bakland. Det betyr å arbeide for å gjøre det politisk umulig for den norske regjeringa og drive alle disse «humanitære» krigene vi er med i.

Også Rødt slutter opp om de norske regjeringenes og de andre vestmaktenes begrunnelse, at det alltid dreier seg om et humanitært rettferdig menneskerettighetsopprør mot en despot eller tyrann. Det er bare dem som står i vegen for vestlige økonomiske interesser som blir utnevnt til «despoter» og «tyranner». Med en sånn begrunnelse har ikke Rødt noen anti-imperialistisk politikk. En annen begrunnelse kan Rødt heller ikke ha. Fører de en anti-imperialistisk politikk, støter de sine velutdanna velgere fra seg — fulle av humanitær idealisme basert på ideologien til alle organisasjonene i det humanitærpolitiske komplekset som de er. Forfatteren Edvard Hoem kan stå som eksempel på den venstreorienterte krigs- og bombeiveren, da han til Klassekampens 1.mai-nummer den 30.04.2011 svarte på spørsmål om det var riktig å bombe i Libya:

«Ja, kva seier dei som i vekes- og månadsvis har kjempa mot tyrannen i Libya? Er dei i tvil om ja eller nei? Spørsmålet er typisk for den forvirring som den såkalla venstresida av og til kan rote seg inn i. Ein tar standpunkt i lause lufta, og spør ikkje korleis det kjennest for dei som står i skotlinja.»

 

Krigens uutholdelige letthet. Sånn endte Kjærleikens ferjereiser. 

 

Framhevet bilde: Krigsgravlund i Flandern fra 1. verdenskrig.
Foto: NakNakNak pixabay.