Boykott av fotball-VM: Starten på en ny moralsk idrettsbevegelse, eller på en mer aktiv rolle i kampen mellom statene?

Da Eero Mäntyranta en gang ikke vant et langrenn, sa han «Det er ju bara sport» om det å tape. Men sport er ikke bare sport, særlig ikke internasjonalt. Sport og idrett var først vel så mye politikk og nasjonsbygging som fredelig kappestrid mellom folk og nasjoner. Nå er idrett en stor omfattende kommersiell industrigrein. Og ingen internasjonal næringsgrein er mer prega av korrupsjon enn idrettsnæringa.
Det er ikke lite å ta fatt i i idrettsindustrien. Men hva skal en begynne med, og hvordan jobbe for forbedring? Jo sterkere politisk markering og opprydding, jo mer splittelse fra topp til nederst. Når idretten i Norge dras tettere inn i det humanitærpolitiske komplekset, og adopterer den internasjonale rivaliseringas krigsbegreper som «autoritært styresett» og «menneskerettigheter», definert av USA, EU og Saudi Arabia, må noen ut av idretten, fra de minste klubbene til de internasjonale kommersielle lederne. Da blir idrettsindustrien et viktig våpen i den internasjonale politiske rivaliseringa mellom stater om råvarer og markeder. Da tar idretten plass i bombeflya i de kommende norske angrepskrigene. 

Av Ove Bengt Berg

Det var de korrupte internasjonale fotballederne som ga oljestaten Qatar fotball-VM. Redaktør Svein Gjerdåker skriver i lederen i Dag og Tid 19.03.20 treffende om det kommende VM-et:

Qatar skulle aldri ha fått VM i fyrste omgang, både på grunn av styresettet i landet og på grunn av den ubehageleg måten dei handterer gjestearbeidarane sine på. Det var ei skandaløs avgjerd gjort av FIFA. Dessutan er det for varmt å spela fotball i Qatar om sommaren, slik at arrangementet måtte flyttast til november og desember.
Det er i det heile provoserande å sjå korleis desse reaksjonære golfstatane profilerer seg og gjer seg lekre gjennom den internasjonale idretten. Og fotballindustrien har ingen hemningar, men lèt seg gjerne bruka. At til dømes ærverdige Highbury, fotballstadionet til London-klubben Arsenal, no heiter Emirates Stadium, er berre trist.

Gjerdåker mener at om boykotten sprer seg til andre kan det «ha noko for seg». «Eit trugsmål om ein større boikott frå fleire land kan såleis påverka Qatar i positiv retning».

«Å mime politisk engasjement»
18.03.21 hadde Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk ved Høyskolen i Kristiania et debattinnlegg i Aftenposten under overskriften «VM-boikott er å mime politisk engasjement». Han er bekymra for at boykott bare blir «en symbolsk handling for å redusere dårlig samvittighet». Ringdal mener at det er to mulige veger å gå:

Det ene er å samles rundt den rungende enigheten vi har om at man bør jobbe politisk og systemisk for å endre forholdene i Qatar. Det kan gjøres ved for eksempel å støtte Amnestys arbeid for å bedre forholdene. Ringdal mener at en bør melde alle fotballklubber inn i Amnesty for å gi sin økonomiske støtte, og begynne med

«høringer, debatter, vise filmer og presse myndighetene før, under og etter arrangementet. Eller man kan gjøre det enkle: boikotte. Og deretter sette seg tung og «ren» ned i stolen for å følge kampene i taushet.»

 Gjerdåker viser til at LO-forbundet for industriarbeiderne i Norge, Fellesforbundet, mener at boykott ikke er svaret. Det

 «argumenterer med at ein boikott utan ein klar strategi for korleis han skal fyljast opp, har lite for seg. Vedtaket om boikott vert såleis berre ei markering. Forbundet vil heller påverka arbeidstilhøva i landet.»

Aksjonere der det nytter

baseball-field-1149153_1920
Foto: Pixabay.

Av all uretten, undertrykkinga og korrupsjonen som idretten hittil har godtatt internasjonalt, kan en ikke bekjempe alt samtidig. Det som det kan skapes oppslutning om får en bare hive seg på. Men det spørs om det er motstanden mot Qatar-VM er det som vil skape den store oppslutninga rundt om i verden for verdens mest populære idrett der millioner lenge har vært sultefora på fotballkamper under nedstenginger. Og så er det jo heller ikke sånn at verden tier og lytter når «fotballstormakten Norge» med alle sine fotballseire snakker. Vi blir nok avvist med at vi bare boykotter fordi vi uansett nesten aldri klarer å kvalifisere oss til å være med i et VM-sluttspill.

Norge — verdensmestre i verdensfrelse
I Norge oppfatter vi oss som viktigst i verden på menneskerettigheter, fred og humanitet. I andre stater takker de bare for pengene de får av oss for å le av oss bak ryggen vår. Som når vi betaler Tadsjikistan for å stemme på oss for en plass i Sikkerhetsrådet og stemmer på Saudi Arabia som medlem i FNs kvinnekommisjon — av samme grunn.

Dessuten: Vi bidrar med olje i verden som forurenser, og vi lever godt på å sørge for at kriger kan holde det gående ved at nordmenn tjener godt på å levere våpen og ammunisjon til krigslederne til å kunne starte krigene og holde dem i gang. Noen av krigerne, de største, gir vi ofte Nobels fredspris til også.

Lille Norge underlagt en gjeng sjølutnevnte kongelige pamper
Norsk idrett er ikke bare underlagt det internasjonale fotballforbundet som en liten nullitet. All norsk idrett utenom fotball er underlagt den mest korrupte og udemokratiske idrettsorganisasjonen i verden, Den internasjonale olympiske komite, forkorta til IOC på norsk. De som bestemmer alt i idretts-Norge har ikke Norge noen innflytelse på hvem er. Det er feil å kalle organisasjonen for norsk idrett for Norges idrettsforbund. Den korrekte betegnelsen er Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Som Store norske leksikon skriver: «IOC velger selv sine medlemmer, uavhengig av nasjonale idrettsorganisasjoner.» Det er blitt en bedring i IOC. Men det er likevel sløve monarker, høvdinger og allverdens avdanka overklassefolk som snylter på bekostning av idretten, og som den norske idretten har sagt ja til å bli underkasta. Det kan og bør sies mye om hva det korrupte FIFA, det internasjonale fotballforbundet, arrangøren av Qatar-VM, står for. Men FIFA har i det minste sagt nei til å bli styrt av de sjøloppnevnte slitne aristokratene i den internasjonale olympiske komiteen, norsk idretts ordregivere.

Det norske frelsende bidraget
Mot all denne problematiske internasjonale industrigreinen ser norske fotballspillere, fotballklubber og fotballtilskuere seg kallet til å arbeide for en mer moralsk idrett — med en reinere sjel. Som Ringdal skriver om Norge, i tillegg til våpen- og ammunisjonsproduksjonen vår:

For ikke å snakke om landets klimatruende produksjon av olje. Landet er storforbruker av importerte og lavtlønte arbeidere, au pairer og andre som tilbys minimumslønninger. Og det er en kjent sak at landet satte inn en gruppe diplomater på rundreise til blant annet det diktatoriske og udemokratiske landet Tadsjikistan for å sikre seg plass i FNs sikkerhetsråd. Kanskje skal vi ta med FN også i boikotten i samme slengen.
Og sånn kan vi holde på med å peke på ulike land og tilstander vi burde boikotte. Kan vi for eksempel støtte norsk OL-deltagelse i Kinas Beijing neste år, og hva gjør vi om Bodø-Glimt skal spille kamper i det diktatoriske Russland?

tour-de-france-244348_1920
Bildet er tatt av Hilmar Buschow fra Pixabay

Hva gjør vi med norske syklister i oljestaten Emiratene?
Så må vi ikke glemme at en av verdens beste landevegssyklister, en nordmann, sammen med to andre landsmenn, får levebrødet sitt betalt av laget til Qatars nabostat De arabiske emirater. En rik oljestat der halvparten av innbyggerne er arbeidsinnvandrere og der det ikke finnes stemmerett. Store norske leksikon: «De økonomiske forbindelsene er sammensatt, og et stort antall norske selskap er etablert i emiratene, blant dem Aker SolutionsDNV GLEquinorHydroJotun, Marlink, NammoNorconsultOdfjellSeadrill og Wilh. Wilhelmsen. Det er norsk sjømannskirke i Dubai.» Hvilken betydning får fotballforbundets eventuelle boykott for de norske syklistene som sykler for statslaget til Emiratene? Blir de tvingi til å si opp avtalen med Emiratene?

Det humanitærpolitiske komplekset utvider virkeområdet sitt til idretten
I boka Det internasjonale gjennombruddet lanserte Terje Tvedt det begrepet han kaller det humanitærpolitiske kompleks. Han beskriver dette kompleksets virkemåte som «å forstå fremveksten av et mektig, komplekst og globalt system som har formet og påvirker hvordan det tenkes om fattigdom, økonomi, politikk og utvikling over hele verden, og i Norge, » Tvedt skriver i en debattartikkel at «utviklingen av dette politikkfeltet i Norge er at det gradvis kom til å omfatte hele organisasjonslandskapet, …» Og så nevner Tvedt som eksempler advokatenes, journalistenes og kunstners interesser.  Men han nevner ikke idrettsbevegelsen i Norge, med sine 2,1 millioner medlemmer med enorm kommersiell betydning. Med det omfanget kravet om boykott av Qatar-VM fra organisasjonslederne og særlig de organiserte tribunetilhengerne til fotballklubbene som har kasta seg på boykottbevegelsen har fått, melder idretten seg inn i dette komplekset. Dermed er idrettsbevegelsen ikke bare med i den korrupte internasjonale idrettsindustrien, men nå også i det norske statsfinansierte humantitærpolitiske komplekset — i humanitetsteateret som Jan Hårstad kaller det.

I det humanitærpolitiske komplekset er det strenge regler for hvilken politikk som kan aksepteres og ytres. Statuer står for fall hvis de kan uttrykke «feil» politikk og «etikk». Ned til enhver klubb vil medlemmenes politiske meninger bli etterspurt, og for noen vil medlemskap og idrettsdeltaking komme til en slutt.

Ved å ta i bruk vestlige krigsfremmende begrep, blir idretten en krigsaktør
I fotballklubbene nøyer en seg ikke med boykott av Qatar-VM. Naturlig nok. Når idretten tar sete i det humanitærpolitiske komplekset. Minst en fotballklubb har nå vedtatt å ikke reise på treningsleire eller delta i konkurranser i stater der det kan dokumenteres at det begås systematiske og grove brudd på menneskerettighetene, eller sponsoravtaler med firmaer styrt av autoritære og undertrykkende regimer. Det skal opprettes en detaljert etikk ut over Idrettsforbundets nåværende generelle mål. Hvis fotballklubbene klarer å presse dette gjennom til norsk offisiell idrettspolitikk, blir det ikke mye internasjonal deltaking igjen. Ikke OL-deltaking i Beijing til neste år og neppe noe vinter-VM noen gang mer. For da kan en ikke delta i og med regimer som vi har hatt idrettslig samkvem med siden tidlig på 1950-tallet. Skjønt, det er egentlig ikke så streng vurdering av hvilke stater som regnes som autoritære og menneskerettsfiendtlige. Det egentlige skillet er hvem som er den vestlige verdens venner, og hvem som ikke er det, bestemt av USA. Altså at idretten skal brukes i den internasjonale økonomiske rivaliseringa om råvarer og markeder, før våpnene i stort omfang igjen tas i bruk for å kåre rivaliseringas vinnere og tapere. Med idretten fremst i bombeflya.

Framhevet bilde er fotballandslagets innmarsj til kamp i Magdeburg i 1933, beskytta av nazistene.
Foto fra boka På vakt i Norges mål utgitt av Aschehoug i 1941. Fotograf ikke oppgitt.

Oppdatert 21.03.21 kl 21.38 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s