Asle Toje om den nye kulturrevolusjonen: Dyrker svakhet, og offerstatus gir prestisje

Asle Toje, er utenrikspolitisk forsker og kommentator og er valgt av Frp som deres representant i Nobelkomiteen. Lørdag 13. mars hadde han denne kronikken på trykk i Dagens Næringsliv. Med hans tillatelse gjengis den her:

Jeg har en onkel som nesten gikk med i kulturrevolusjonen. Båten han var styrmann på, dokket i Shanghai i 1968. Rødegardister klistret den nymalte skuta med plakater og onkel Leiv rev dem ned. Det endte med tvangskyssing av Maos Lille Røde med pistol i nakken.

Kulturrevolusjoner fremstår ofte som overdrevne, sett utenfra. Slik er det også med bølgene av identitetspolitikk som bringer inn en dyptgripende endring i vestlig kultur. Dagens unge er like ulike sine foresatte som hva 68-erne var.

Denne kulturrevolusjonen representerer et kollektivistisk motsvar på individualisme. Individet sees nå først og fremst som representant for en gruppe. Det går en rød tråd fra multikulturalisme, via historisk revisjonisme, til #Metoo og #blacklivesmatter.

Kompensasjon til dem som ikke har opplevd uretten, fra dem som ikke har begått den. Det er hvordan kritikere ser på vår tids progressive. Andre, som filosofen John Rawls, peker på de lange ettervirkningene av historisk urett.

Problemet er at mye av dette tankegodset rettferdiggjøres av annenrangs historikere og akademiske aktivister fra samfunnsvitenskapene, som reduserer kompleksitet til enkle dikotomier.

Kulturrevolusjonen springer ut av universitetene. Eric Kaufmann la nylig frem en studie fra USA, Canada og Storbritannia, som viser at sjokkerende en av tre konservative akademikere er blitt disiplinert, eller truet med disiplinære reaksjoner for sine meningers skyld.

Dette sammenfaller med funn fra Jonathan Haidt, som viser at amerikanske samfunnsvitere er overveldende venstreliberale. Ifølge hans data har andelen konservative falt fra en overordnet ratio på 12:1 tidlig på 1990-tallet, til 60:1 i dag.

Dette er et oppsiktsvekkende fall, gitt at andelen konservative i samfunnet har vært konstant, eller voksende. En ønskelig oppmerksomhet på mangfold synes å ledsages av en tilsvarende reduksjon i meningsmangfold.

Dette er relevant, siden det ofte faller på konservative å konfrontere pseudovitenskap, som da Janne Haaland Matlary med flere tok luften ut av kravet om å «avkolonisere» forskningen, ved å dømme vitenskapelige bidrags relevans etter opphavsmannens hudfarge.

I Frankrike som er opphavet til mye av det postmoderne tankegodset som driver identitetspolitikken, har politiske myndigheter kommet frem til at universitetet representerer en fare for samfunnet.

Den franske regjeringen har trappet opp sine angrep på samfunnsvitenskapelige teorier som de sier truer Frankrike, og kunngjorde nylig at de ville iverksette en undersøkelse av forskning som de mener fremmer «islam-venstreorienterte» tendenser som «korrumperer samfunnet».

Gjennom larmen ser vi konturene av et nytt, motsetningsfullt moralsk univers med pseudo-religiøse undertoner. Dette er et manikeisk verdensbilde, ting er sort eller hvitt. Å tilhøre rett side signaliseres utad i alt fra armbånd, til vilje til å straffe meningsmotstandere.

Spaltisten Claire Berlinsky påpekte i forbindelse med #Metoo at vi har utviklet en «forbrytelse som leder til rask, drakonisk straff, men som mangler noen definisjon». Anklagen er ofte nok. Og den kommer uten foreldelsesfrist, og med omvendt bevisbyrde.

Den anklagede er skyldig til det motsatte er bevist. New York Times journalisten Donald McNeil Jr måtte nylig gå for å ha sagt «n-ordet» på en skoletur til Peru i 2019, selv om avisen selvmotsigende la til at «det ikke synes å ha vært vondt ment».

De kjemper for rettferdighet, og mot etterdønningene av historiske uretter, men det er en hevnende bevegelse. Tilgivelse avhenger av knefall og komplett erkjennelse av skyld, slik Hans Geelmyden viste oss, da han anklaget seg selv for rasisme.

Dette representerer et brudd med borgerettebevegelsen som kjempet for like rettigheter, uavhengig av hudfarge, kjønn og alle andre identiteter. I kulturrevolusjonen er det disse identitetene som definerer individet, gir det verdi – og troverdighet.

Det er kanskje ventelig at denne virvelvinden er blitt ledsaget av dalende oppslutning for ytringsfrihet. PEW-instituttet i USA har funnet at 40 prosent av «millennials», altså de som er blitt unge voksne på 2000-tallet, er tilhengere av å begrense ytringer som er støtende for minoriteter.

Den nye kulturen dyrker svakhet. Når offerstatus gir prestisje, lønner deg seg å være offer. Dette gir seg surrealistiske utslag, som det mye omtalte intervjuet med Meghan og Harry, der to av verdens mest privilegerte mennesker la frem sitt krav på offerstatus.

Denne offerstatusen grunnes i alt fra duoens svake mentale helse, til sosiale institusjoner (les: familien), som nekter dem å være sitt sanne jeg, og vage anklager om opplevd rasisme. Ingen vitner er påkrevd, en subjektiv følelse av å ha lidd urett er godt nok bevis.

Det er allikevel viktig å ikke forveksle signalet med støyen. Som med 68-erne, er mye av tankegodset dagens unge omfavner, forfeilet. Det betyr ikke at alt er idioti. En ny samfunnsmoral er i støpeskjeen, en vi alle vil måtte forholde oss til.

Asle Toje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s