1. mars 1946 blei Den Norske Stats Husbank oppretta. Den var helt nødvendig, økonomisk som arkitektonisk, for å gi det norske folket gode boliger. Fra «fødselsdagen» skriver forfatterne av boka til 50 års jubileet, De tusen hjem, at «Staten tok nå hovedansvaret for boligpolitikken». Det har staten med tilslutning fra Arbeiderpartiet gått helt bort fra. De vanlige bankene bestemmer finansieringa og boligutbyggerne kommanderer velvillige politikerne til å redusere boligstandarden.
Husbanken er i dag bare en bank for nærmest sosialklienter, og ikke lenger et boligpolitisk instrument for finansiering av alminnelige boliger for folk flest til lave utgifter.
Husbanken var et tiltak for å motvirke kapitalismens råskap. Som alle andre sosialdemokratiske styringstiltak er dette nå i strid med Arbeiderpartiets viktigste programpost «Vi underkaster oss alt EU-kommisjonen vedtar».

«Staten tok nå hovedansvaret for boligpolitikken» er en formulering som i dag gir enhver Arbeiderpartipolitiker med tanke på framtidig karriere frysninger på ryggen. Frysninger som Høyre-folk hadde fra opprettelsen.

Av Ove Bengt Berg

Planene til Husbanken var alt lagt før krigen. Før krigen var stoda i følge De tusen hjem:

«Blant de vanskeligst stilte var det mange som bodde i trange, mørke, kalde og trekkfulle boliger. Ofte var familier stuet sammen på ett rom. Trangboddheten økte faren for å bli syk, og det kunne også være en psykisk belastning å bo så tett.» «Målet for den offentlige boligpolitikken var at alle skulle bo i «en sosialt forsvarlig bolig til en sosialt forsvarlig leie»».

I dag er målet et helt annet. EU-kommisjonen er fornøyd med norske politikere mens bankene inntektsfører nye milliarder. For, som det heter i Husbankens årsrapport for 2019:

«Husbankens samfunnsoppdrag er å forebygge at folk blir vanskeligstilte på boligmarkedet, og bidra til at vanskeligstilte kan skaffe seg og beholde en egnet bolig … Husbanken har prioritert vanskeligstilte barn og unge i 2019 i tråd med oppdraget fra regjeringen.». Husbanken er endra fra boligbank til velferdsetat.

Å være velferdsetat er noe helt annet enn de blokkleilighetene og eneboligene som ble bygd over hele landet til vanlige folk etter krigen fram mot årtusenskiftet. Husbankens finansieringa var helt sentral for å beholde bosettinga i distriktene, for vanlige banker ville ikke gi lån på «øde» steder. Arbeiderpartiet ivra i 1996 for i praksis å legge ned Husbanken som lånefinansiering med rentesubsidier og over til tilskott. Mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV (Rød Valgallianse, nå Rødt). Daværende direktør i Norske Boligbyggelags Landsforbund, Per Eggum Mauseth, kalte vedtaket i 1996 for den største omlegginga i Husbankens historie. De tusen hjem: «Både Senterpartiet, SV og RV mente at regjeringen var i ferd med å avlive Husbanken, og uttrykte undring over at en arbeiderpartiregjering hadde adoptert Høyres gamle linje i husbankspørsmålet.» Ja, det er mangt en kan undre seg over, men ikke alt er like overraskende.

I dag er det innvandrernes trangboddhet i Oslo som hevdes å være hovedforklaringa på koronasjukdommens generelle omfang og at antallet innlagte er så utbredt blant innvandrerne. Da er det interessant å merke seg at mange innvandrerne bor i moderne leiligheter i Oslos utkanter, med normal størrelse. Samtidig vil utbyggerne bygge enda mindre leiligheter og færre fireroms leiligheter. Byrådsleder Raymond Johansen har ikke vært noen tydelig motstander av færre fireromsleiligheter og at leilighetene skal bli mindre. Minimumsstørrelsen på toroms leiligheter er blitt redusert fra 40 m² til 35 m². Nå har også regjeringa til Solberg vedtatt at ingen leiligheter lenger har krav på å få sol til leiligheten. Alt dette er ønsker for at utbyggerne — fattige folk må vite — skal få tjene mer. Et vanlig krav fra utbyggerne i Oslo er høyblokker med stadig mindre leiligheter. Ikke sjelden begynner utbyggerne med krav om 100 prosent endring av reguleringsplanen til sin fordel. Det er vanskelig å se at det er en sammenheng i byrådslederens forklaring på utbredelsen av koronasmitten og hans egen boligpolitikk.

Sjøl med den vinklinga Husbanken nå har for sin sosiale vri, kan den ikke bidra til bedre boforhold for Oslos mange svært barnerike familier. Fireromsleiligheter er åpenbart altfor små om alle barn skal ha sitt eget rom og leiligheter med flere toaletter. Siden byrådslederen i Oslo styrer nybygginga av boligene i Oslo, så krever han vel så store leiligheter? Som et viktig koronatiltak?

Det er fortsatt behov for Husbanken — slik den var tenkt før det «moderne» sosialdemokratiet i praksis la ned Husbanken. Da kunne det blitt bygd både billigere og større leiligheter i byområdene, og gjort finansieringa slik at det bare var tilstrekkelig å skaffe midler til innskuddet slik at en etter ti år så de neste tretti åra kan betale resten av byggekostnadene. Kaja Storvik har etterlyst en velferdsreform som Ap kan vinne valget på. Husbanken med en annen finansiering i tråd med sånn det var i de første femti åra, og større leiligheter, kunne ikke det være noe som burde vurderes og vedtas på et ikke ukjent kjøkken i Holmenkollåsen over et glass Jägermeister?

*Boka «De tusen hjem, Den Norske Stats Husbank 1946-1996»
av Elsa Reiersen og Elisabeth Thue.

Overskriften endra 01.03.2021 kl 23.35. Nådestøt bytta ut med dødsstøt.