Kampen mot ytringsfriheten

«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det»* gjelder ikke lenger. «Det tankevekkende i dag er den økende anerkjennelsen av ytringer som bestrider andres rett til å ytre seg. Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det.»

Øverenget
Aftenposten 10.09.2018

Nå er det kampen for å innskrenke ytrings-friheten som er på offensiven som aldri siden middelalderen. Ytringsfriheten kreves innskrenka i humanismens navn, og som den første kampen mot ytringsfrihet: for å forsvare religionene mot kritikk. I stedet står kampen om oppfinnsomhet for å finne argumenter for å innskrenke retten og muligheten til å ytre det en vil, og finne grunnlag for å avsette og straffe dem som kommer med ytringer de mektigste ikke liker. Særlig mot religionskritikk, les islamkritikk. Forkjempere for innskrenka ytringsfrihet får til og med forfatterforeningas ytringsfrihetspris.

Av Ove Bengt Berg

Kampen for redusert ytringsfrihet på offensiven
Kravene som dominerer den offentlige samtalen er «gi ingen en talerstol» («no-platforming»), politisk kriminalisering av ytringer som noen mener kan oppfattes som «krenkende», «sårende» eller «diskriminerende», for «hat» eller som påstås å omfattes av de uklare politiske begrepene «rasisme», «anti-semittisme» og «islamofobi». En kamp utvikla på universitetene i USA med både nekting av ytringer og avskjedigelser av folk med «uriktige» meninger som minner om kristendommens kamp mot Galieos Gallileis påstand om verdensrommet. Heldigvis er denne kampen foreløpig stoppa ved et universitet i Norge, av rektoren på UiO.

Eller som de mest sofistikerte begrepene mot ytringsfriheten: Påstanden om at noe er «Falske nyheter» eller «konspirasjonsteorier» og derfor må innskrenkes. Facebook strever for å tilfredsstille kravet til de akseptable ytringer, slik den hegemoniske oppfatninga er. Facebook ivaretar på eget  initiativ det å unngå at en kvinnelig brystvorte vises, og programmer om seksualopplysning. Journalistiske avsløringer som de av Julian Assange av krigsforbrytelser kriminaliseres — hvis de innebærer kritikk av vestmaktene.

Straff av ytringer — viktig politioppgave
Politiet i Norge øker innsatsen mot ytringer, sannsynligvis fordi suksessen med å bekjempe vanlige innbrudd, tjuverier og organisert kriminalitet har gitt sånn suksess at politiressurser kan frigjøres. For straffeloven har fått inn en bestemmelse som de kan straffe folk for hvis de kan si at lovbrudd «har sin bakgrunn i negative holdninger til andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne». Det vil normalt kunne betegnes som hatkriminalitet. 
Jeg har i hele mitt voksne liv, og faktisk helt fra ungdommen av, hatt en sterk negativ holdning til religioner. Det må være en guds lykke at jeg – og faktisk hundretusener og millioner av nordmenn som både før og etter krigen, og lenge før det, som åpenbart har vist «negative holdninger til religion», har slippi ustraffa unna. Arnulf Øverland blei frikjent for boka «Kristendommen, den tiende landeplage» før krigen, men hva sier politiets hatgruppe til den og liknende «negative holdninger til andres religion» i dag? 

I Politidirektoratets rapport fra 2016 er «Annen» (kriminalitet) den største gruppa og der «hatefulle ytringer» utgjorde to tredeler. 

Men noen ytringer hylles og hedres
Noen kan kalle sine politiske motstanderne «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter» og stolt fortelle at de er utafor soveromsvinduene i hagen og venter med steiner. Dette hylles de for av sine politiske meningsfeller, flertallet av politikerne og journalistene. Å true med at en venter med steiner utafor soveromsvinduet er merkelig nok ikke uttrykk for hatkriminalitet som fenger Oslo-politiets interesse. Det er nemlig ytringer, om aldri så hatefulle og med trusler om voldelige angrep, uttalt «for den gode sak», slik de med politiske, mediemessig og juridisk makt tolker den gode sak. Å slå om seg med påstander om at en frisør og Sylvi Listhaug er nazister er helt i orden. Å skrive «Fuck Sylvi Listhaug og fuck politiet» er også helt toppers. 

Black Box med hatkriminalitet og voldstrusler
Det er det politiske teateret Black Box som hylles og forsvares for sin kamp for ytringsfriheten der teaterstykket Ways of Seeing med sine karakteristikker «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter», inkludert varsel om at de sitter klar med steiner utafor soveromsvinduet til dem med meninger de ikke liker.  Det er disse uttalelsene Festspillene i Bergen ærer Black Box med egen teaterforestilling for.

Også Sumaya Ali hylles for sin kamp mot ytringer
Samfunnsdebattanten Sumaya Ali er avhengig av ytringsfrihet for å nå fram, men hun godtar bare ytringer hun er  enig i. Til Morgenbladet uttalte hun 31.08.2018 om avisa Klassekampen: «Du kan ikke seriøst hevde du jobber aktivt for antirasisme i en antirasistisk avis, og samtidig gi plattform til noen som Resett.»  Ali har uttalt «Fuck Sylvi Listhaug og fuck politiet». Hun har riktignok beklaga uttalelsen i ettertid. Ali har Bergen tingrett sin dom på at hun i motsetning til dem hun kritiserer «har krav på et særlig vern» som «en offentlig kjent samfunnsdebattant og en viktig talsperson for en minoritetsgruppe i Norge». Hvis noen, selvfølgelig imot all formodning og rimelighet, skulle hevde at Ali bare er en intolerant reaksjonær rasist, vil vel det være nær og vel så det en straffbar ytring? Men å kalle noen ikke-nazister for nazister, som en frisør som ikke ville klippe ei jente med hijab for «nazi-frisør», har en norsk domstols fulle tilslutning. 

Nøkkelgrepet mot ytringsfrihet er påstanden «Ord er handling»
Det alvorligste slaget mot generell ytringsfrihet er knepet at «Ord er handling». Med likhetstegnet mellom ord og handling, noe som er helt forskjellige, som det er forskjell på å slå noen og kritisere noen, kan brukes som påskudd for forby ord. Det er også derfor påstanden «ord=handling» er brukt som et svært viktig argument i kampen for å innskrenke ytringsfriheten.

Dumme og håpløse ytringer — men straffbare?
Ei dame på 70 år er dømt for i fjor på Facebook å ha skrivi «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Ikke særlig smart uttalelse, og heller ikke et argument som vil overbevise mange. Men hvorfor bruke så mange offentlige ressurser på få straffa hu som uttalte seg så håpløst? Og samtidig hylle at Frp-statsråder omtales som «purketryner, kutryner og håpets rotspisende parasitter»? Samtidig frikjenner en lagmannsrett folk som anklager en åpenbart ikke-nazist for å være nazist, mens de som påberoper seg å være krenka av kritikk mot sin religion eller etniske bakgrunn får domstolenes tilslutning til å ilegge kritikerne fengsel og betydelig gjeldsbyrde.  

Det er ikke en konstruktiv samfunnsdebatt å legge hovedvekta på å karakterisere andre for å være «kakkerlakker», «purketryner», «nazifrisører» — eller «antisemitter», «krenkere» og «konspirasjonsteoretikere». I stedet for å ta til motmæle mot og argumentere mot slike synspunkter går den politiske makta den letteste vegen: Vi forbyr det vi ikke liker! 

Ytringsfrihet uten grenser — legg vekta på diskusjonen
Seirene for innskrenkingen av ytringsfriheten inspirerer bare til enda mer innskrenking. Når vil innskrenkingene stoppe? Alle som hører noen ytringer de misliker vil jobbe enda mer for å nekte og straffe ytringer de ikke liker, i stedet for å debattere.

Einar Øverenget skreiv i Aftenposten 10.09.2018 kronikken «Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg. Tanken om ytringsfrihet hviler på verdier som utgjør selve kjernen i toleransebegrepet.» Nettopp. 

«Det som bekymrer, er at i økende grad så handler samfunnsdebatten om nettopp det: At enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg. Det er ikke motargumenter som kommer til uttrykk, men snarere vurderinger av hvorvidt noen burde fått anledning til å ytre sin mening. Det er simpelthen en økende anerkjennelse av intoleranse i samfunnsdebatten», skreiv Øverenget.

Kampen for denne innskrenkinga av ytringsfriheten, med aktiv innsats av dem som får delta mest og kontrollerer debattene, må stanses jo før jo heller. Det ender bare i ensretting, seier for «den eneste rette mulige meninga», det som er det motsatte av ytringsfrihet.

Gjeninnfør:
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» 

* Sitatet tillegges vanligvis Voltaire  og regnes som hans mest kjente.
Ordene er imidlertid hentet fra Evelyn Beatrice Halls bok skrevet mer enn 100 år etter Voltaires død,
og er hennes egen oppsummering av Voltaires tro på ytringsfriheten.https://www.ordtak.no/sitat.php?id=5018

Innlegget er tidligere offentliggjort på politikus.no 13.04.2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s