Marte Michelet overdriver overgrep mot jøder, og fusker med kilder.  Avvises at hun kritiserer «fra et jødisk perspektiv».

Marte Michelet får økende motstand mot påstandene sine i boka si fra 2018. Både fra faghistorikere som har granska Michelets kilder og fra jøder sjøl. I den prisbelønte boka påstår hun at Hjemmefronten under krigen bevisst på grunn av jødehat unnlot å varsle om faren for utskipinga av norske jøder til tyske konsentrasjonsleire. Hun anklager Hjemmefronten for å ha vært lite villige til å hjelpe jødene i å flykte over grensa til Sverige.
Sidsel Levin, tidligere direktør for Jødisk museum spør: Hvor har Michelet det fra at hennes anklager mot Hjemmfronten er fra et jødisk perspektiv?
De som forsvarer Michelet, mener at det ikke er så viktig om noen av hennes konkrete påstander viser seg å være feil. Viktigere er det at hun som en pioner — «med et unikt prosjekt» (sitat Gyldendal) — med bøker fra 2014 og 2018 har utfordra et til da ensidig heroiserende syn på okkupasjonstida, blir hun forsvart med. Men det er også feil. Rett etter krigen kom det mange bøker om jødenes situasjon, og også Hjemmefrontens og regjeringas fraværende motstandslinje blei kritisert alt med Helge Krogs bok fra 1946 om den norske industriens innbringende produksjon for Hitlers krigsmaskin, og med flere skrifter og bøker på flere felter og gjennom hele etterkrigshistoria. Som om den positive holdninga til den tyske nazismen og okkupasjonen både i politi- og offiserskorpset.

Av Ove Bengt Berg

Andre verdenskrig og tysk okkupasjon
«Andre verdenskrig dreide seg om nazistenes krig mot jødene, og 6 millioner ble drept». Ingen har sagt dette. Det er likevel lett å få det inntrykket med den massive framhevinga av jødene som ofre for siste verdenskrig. Internasjonalt er det vanskelig å ikke forstå at oppmerksomheten om massedrapene på jødene ikke også har sammenheng med forsøkene på å unnskylde staten Israels mange folkerettssbrudd.

I dag anslås det i følge Store norske leksikon at over 70 millioner mennesker mista livet som en følge av verdenskrigen de tyske nazistene starta. Nazistene organiserte drepinga industrielt i store fangeleire med massemord på eldre, sjuke, kvinner, barn, jøder, sigøynere og funksjonshemma. Sovjetiske krigsfanger blei drept både av rasistiske og politiske grunner. På bestialsk vis. Av disse ufattelig mange drepte blei rundt seks millioner jøder gassa i hjel i gasskamre.

Heller ikke i Norge var det bare jøder som blei drept. 10 000 nordmenn mista livet, blant dem 3 200 sjømenn og 1 100 soldater. I Norge var det 40 000 politiske fanger mens 9 000 nordmenn satt som fanger i Tyskland, like mange politisk fengsla som det i dag er innbyggere i Tønsberg eller Ålesund.

Ved krigens start var det om lag 2 100 jøder i Norge. Rundt 1 200 jøder blei redda over til Sverige. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleire, bare 38 overlevde. Jødene utgjorde halvparten av av nordmenn som ble drept i tyske leire under krigen. Ved folketellinga i 1946 ble det registrert 559 jøder.

Grunnlaget for den aktuelle politiske debatten er påstanden om at Hjemmefronten og altfor mange nordmenn var gjennomsyra av jødehat. Dette påståtte jødehatet gjorde det mulig for det norske politiet sammen med det tyskoppretta Statspolitiet, Germanske SS Norge, NS-hirden og andre deler av politiet, sånn at de effektivt natt til 26. november 1942 kunne samle opp jøder og sende 529 av dem under kummerlige forhold i et troppeskip til konsentrasjonsleir i Polen. Bare ni av disse kom levende tilbake. Underforstått: Uten nordmenns jødehat kunne jøder flest redda livet.

Handlingsrommet under en okkupasjon — noe helt annet enn vårt ikkevoldelige antikrenkesamfunn
Nå lever de fleste i Norge i et svært trygt og ikkevoldelig samfunn der alle med politiinnsats er beskytta mot krendende ord. Mange blir svært gamle før de første gang ser et dødt menneske eller opplever noen nære venner som dør. Det var helt andre samfunnsforhold under den nazistiske okkupasjonen i Norge, understøtta av dem som slutta opp om okkupantene av personlige, økonomiske og politiske grunner. Derfor er det nødvendig å minne om stoda under siste verdenskrig i Norge.

Okkupasjonstida var ikke som i en rettsstat. Det var vilkårlige arrestasjoner med 49 000 politiske fanger, henrettelser, du visste ikke hvem som kunne være angivere og som samarbeida med okkupantene. Gjorde du noe som provoserte okkupantene eller de norske støttespillerne, kunne hele familien din rammes også. Jobben kunne du miste. Det var rasjonering på mat og mye annet. Om forholda var helt annerledes i Norge under krigen enn i andre land med store militære kamper med mange sivile som ofre, var det likevel stor usikkerhet og undertrykking her også.

Michelets påstander
Gyldendal reklamerer sånn for Michelets bok på nettsida si:

«En rystende bok som kaster helt nytt lys på en sentral del av norsk krigshistorie. …
Den etablerte fortellingen har i alle år vært at aksjonen kom som lyn fra klar himmel og at hjemmefronten gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene. I Hva visste hjemmefronten? blir denne fortellingen for første gang kritisk undersøkt. Marte Michelet legger fram nye funn og dokumenter som avdekker en helt annen historie. Hun avslører unnvikelsene i den norske motstandsbevegelsen både før, under og etter aksjonen mot jødene. Ikke minst viser hun hvordan flere motstandshelter og historikere i ettertid har dysset ned, sminket over eller hemmeligholdt vesentlig informasjon.»
Forlaget skriver i en debattartikkel 18.11.2020:«Det helt særegne med Michelets tilnærming er at hun gikk til stoffet med følgende spørsmål som rettesnor: Hvis du var jøde i Norge under den tyske okkupasjonen, hvem hadde du i ryggen? Det er dette som er bokens unike prosjekt. Det er dette som representerer hennes nybrottsarbeid (…)».

Michelets anklager er udokumentert og sitater endra på
Det kan ikke være tvil om at det var mer enn mistillit mot jødene før og under krigen. Men var det så sterkt at Hjemmefronten og andre ikke ville hjelpe jødene fra nazistenes forfølgelser? Det ønsker tydeligvis Michelet svært gjerne å få fram, men hun fører ikke et eneste troverdig faktisk bevis for sammenhengen mellom disse holdningene og det som skjedde dem før og under deportasjonen, eller hjelpen de fikk.

Tre historikere har utgitt ei bok der de går gjennom hennes påstander. Som svar på Michelets og forlagets forsvar for sine påstander svarer forfatterne henne sånn i Morgenbladet:

«Michelet avviser boken vår ved å hevde at vi bare tolker kildene ulikt. Leser man vår bok, vil man se at dette ikke stemmer. Hva visste hjemmefronten? er mange steder bygget på beviselige feil. Vi kan nevne et fåtall av de feilene vår rapport dokumenterer: som at sitatkutt gjør at navngitte personer feilaktig fremstår som fordomsfulle mot jøder. Eller at Michelet hevder at et brev som ikke har noe med jøder å gjøre, er skrevet i koder og egentlig omhandler hvitvasking av penger presset fra jødiske flyktninger. Eller at hun påstår at studentene kom fortere over grensen høsten 1943 enn de norske jødene høsten 1942, når det egentlig var omvendt. Eller at Michelet hevder at Sønsteby stengte sine ruter for jøder ved å vise til en rapport han skrev, selv om det er tydelig i kilden at den ikke omhandler jødiske personer. Eller at hun gjentatte ganger hevder at arkivdokumenter er blitt fjernet eller har forsvunnet, på tross av at de som regel ligger i arkivet akkurat der de skal være. Eller at Michelet endrer et «de» til et «jeg» i et sitat, og denne endringen får det til å virke som om penger fra jøder har havnet i private lommer. Eller at hun insinuerer at Alf T. Pettersen (et sentralt medlem av fluktorganisasjonen Carl Fredriksens Transport) sluttet i jobben sin for å heller tjene penger på flyktningtransport, når dokumentene som beviser at han fikk sparken på grunn av antinazistiske uttalelser, ligger lett tilgjengelig i arkivene.
Dette er beviselige feil, ikke tolkningsspørsmål.»

Michelets metode
Marte Michelet begrunner sitt bokprosjekt sånn:

«Jeg kom inn i et forskningsfelt utenfra, uten en historiefaglig utdannelse i bunn. Jeg har aldri studert historie, men historieskriving er ikke så veldig ulikt journalistikken. En helt sentral del av begge fagene er å utvise kildekritikk. For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.»

 Lektor Ola Buxrud, Foss videregående skole, Oslo, kommenterer Michelets historiske metode sånn:

«Klarere kan hun egentlig ikke si det; hun formulerer påstandene først, etter sitt prosjekt, og så leter hun, som fortidens mennesker, etter noe hun kan bruke til å konstruere en «historie». Dette var en historisk metode som ble forlatt for mer enn 150 år sida.

Ole Kristian Grimnes, pensjonert historieprofessor: Moraliserende historieskriving:

«Michelet skriver anklagende om det hun mener er hjemmefrontledernes unnlatelsessynder. De skulle ha handlet annerledes enn de gjorde. Slik praktiserer hun en spesiell form for historieskriving – den moraliserende. Hun er ikke interessert i årsakene til at fortidens mennesker handlet som de gjorde, men i å dømme dem.

For faghistorikere er en slik historieskriving umulig. De er interessert i hvorfor fortidens mennesker handlet som de gjorde, ikke å sette et moralsk stempel på dem. Årsaksforholdet er det sentrale, ikke en moralsk vurdering. Det er ikke uten grunn at Michelet har fått så mange faghistorikere mot seg.

Det problematiske ved en moraliserende historieskriving er at den så lett snevrer inn forståelsen av en fortidig virkelighet som alltid er kompleks. Når det er maktpåliggende å finne «skyldige», blir synet enøyd. Det har skjedd med Michelet som overdriver hvor tydelige varslene om jødeaksjonen var. Hennes sneversyn åpner ikke for en innlevelse i hvordan et sensurert og informasjonsfattig samfunn fungerer. Hun må ensrette fremstillingen av hjemmefrontlederne høsten 1942 for å få dem til å fremstå som en slags offentlig velferdsetat med plikt til å hjelpe.

Michelet stiller store krav til motstandslederne om hva de burde ha gjort. Hun unnlater å si noe om hva de kunne ha gjort, og hvilken effekt det eventuelt ville ha hatt.»

Jøder tar til motmæle mot Michelet

Tidligere direktør for Jødisk museum i Oslo, Sidsel Levin, tar i Aftenposten 27.11.2018 avstand fra Michelets problemstilling om å påføre andre skyld og påstander om svik. Levin er helt klar på at

«Plyndringen av jødene, Michelet, det dreier seg om nazistenes og statens likvidasjon

av alt jøder eide og hadde.»

«Marte Michelet klipper og mistolker kilder slik at motstandsfolk fremstilles som antisemitter. Er det lojalt mot ofrene og overlevende? …Fortsatt påstår Michelet at hun ser historien fra jødenes side. Men hvor har hun det fra at hennes ensidige anklager mot hjemmefronten er et jødisk perspektiv?»

Til spørsmålet som ligger i lufta, kunne deportasjonene av jødene vært unngått? Som Michelet mer enn antyder, hvis ikke jødehatet hadde vært så sterkt i Hjemmefrontens ledelse og andre at de nærmest lot det skje. Levin skriver:

«Vi kan ikke si i dag om det hadde vært mulig, men situasjonen i Norge sommeren og særlig høsten 1942, gjør det høyst usannsynlig. I Nord-Norge var dessuten de jødiske arbeidsføre mennene allerede arrestert sommeren 1941. De ville f. eks aldri kunnet «bli reddet».»
Jødiske menn hadde alt flyktet. Ingen trodde at ikke kvinner og barn var trygge. «Kvinnene i Benkow-familien ble varslet og forsøkt overtalt av en ung mann fra motstandsbevegelsen. Han ventet nervøst i entreen til familiens kvinner hadde rådslått og dessverre bestemt seg for å bli. Hva skulle han gjort, kidnappet dem?
Vi kjenner mange tilsvarende historier. Dette er ikke å «legge skyld» på ofrene. Å rømme var farlig, og kunne medføre represalier mot familiemedlemmer som allerede var i fangenskap.»
Levins mor …[hun lever i dag helt frisk 106 år gammel]… flyktet først da noen sa: «Vi har hørt at noe kommer til å skje, dere må flykte».

Tidligere formann og forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, Rolf Kirschner, skreiv i Aftenposten 30. 11. 2020 om Michelets påstander: «Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere dette!» For det første reagerer han på at Marte Michelet framstår som den som åpna øya «for krigens behandling av Norges jødiske samfunn.» Når så mange har skrevet om dette alt fra 1949. «Antisemittismen er særlig belyst av Per Ole Johansen» (i boka Oss selv nærmest, 1984), skriver han.

Videre:

Jeg oppfatter at «motboken» til Berggren, Bruland og Tangestuen er en pålitelig kvalitetskontroll av Michelets bok. De sier at fakta er endret og utelatt, slik at konklusjonene er blitt endret. Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere at mitt samfunns «offerrolle» og historie baseres på at historiske fakta endres, og at flere navngitte personer, spesielt politimannen Alf Pettersen, som satte livet på spill utallige ganger, får sine navn besudlet. Det kan jeg ikke akseptere!

Den offisielle okkupasjonshistoria har helt fra krigens slutt vært utfordra og korrigert

Det er ikke noe nytt at den mer eller mindre offisielle

norske krigshistoria har blitt utfordra. Allerede i 1946 utga Helge Krog den viktige boka 6. kolonne om den norske industriens krigsfortjeneste for produksjon av råvarer for nazistenes krigsmaskin. Verdenskrigen kunne kanskje vært avslutta tidligere om den norske produksjonen hadde opphørt. Terje Valen fulgte opp dette i boka «De tjente på krigen» fra 1974 med undertittel Hjemmefronten og kapitalen. Lars Borgersrud har dokumentert den manglende forsvarsviljen i offiserskorpset mot det tyske angrepet og det er gjort et stort arbeid for å få hedra kommunistenes innsats under krigen. Tidligere i år kom Terje Halvorsen med boka Fordømt, forfulgt og fortiet om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Og det er i tillegg skrivi mange bøker om jødenes skjebne, både fra jøder og andre som nevnt av Kirschner. I 1979 blei den hemmeligholdte rapporten fra 1950 om de militære myndighetenes forhold før og under felttoget i Norge i 1940 offentliggjort.*

Utnevninga av Marte Michelet som en foregangskvinne for korrigeringa av den offisielle norske krigshistoria inkludert den om jødenes krigshistorie, er direkte feil. Den er framsatt og støtta av folk uten kunnskap om etterkrigstidas historieskriving om okkupasjonen eller som velger å overse fakta.

Hvorfor tok Michelet sjansen på å fordreie så mye?
Hun kan trygt gjøre det. Michelet har ikke bare vært leder i Rød Ungdom, hun har vært leder i NRK-redaksjonene som Dagsnytt 18 og Ukeslutt, vært journalist og debattredaktør i Dagbladet fra 2006 til 2014. (Til og med restaurantmelder i Dagbladet!) Hun har solid grunnlag for å være uangripelig som en venstreorientert intellektuell helt. Hun skriver det som venstreorienterte og intellektuelle flest elsker å høre.
Nå er det blitt litt vanskeligere for henne med motboka. Viktigere enn diskusjonen om de uriktige konkrete påstandene i bøkene sine, er hvorfor har hun gitt seg sjøl dette — i følge Gyldendal forlag — «unike» prosjektet. Og hvorfor er det så viktig at hun må forfalske  for å oppnå det politiske formålet hun har utpekt seg? Både hun sjøl og hennes politiske meningsfeller har gitt et klart og tydelig svar på det.

Deres svar kommer i morgen.

*NOU 1979: 47 Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946.
Nekta offentliggjort i 1950, i 1957 og i 1963, også for forskere.
Utgitt i 1979, leda av Olav Riste, en viktig vokter av en ukritisk historieskriving.

Sist oppdatert 10.12.2020 kl 18.30
Lagt inn kilde for Grimnes sin artikkel.