Pål Steigan: USA får smake sin egen medisin

Pål Steigan skriver på steigan.no:
Scenene fra USAs Capitol Hill har vært helt absurde, med demonstranter som tar over hallen til Kongressen mens kongressmedlemmene gjemmer seg under pultene sine. Absurde scener, men det betyr ikke at vi ikke har sett det samme før – for hvis leserne tenker godt etter så har vi sett det samme før, bare ikke i USA. Det er slett ikke sjelden at demonstranter tar seg inn i nasjonalforsamlinger for å demonstrere makt. Det er ikke sjelden at vi har sett demonstranter som er uenige i et valgresultat angripe og trenge seg inn i parlamentet.

Det har skjedd blant annet i Ukraina, Georgia, Moldova og diverse sentralamerikanske republikker. Det ser omtrent likt ut, forskjellen er at når det skjer i land USA gjerne vil kontrollere, er vestlige medier stort sett positive til aksjonene, og ser dem som uttrykk for folkets protester mot undertrykkerne. I Ukraina skjedde det for sikkerhets skyld både i 2004 og 2014. Skulle de samme mediene brukt samme standard som de brukte i de tilfellene, så skulle de ha heiet på dem som ulovlig trengte seg inn i USAs lovgivende forsamling. Er man imot sjøltekt, så får man prøve å være imot det hver gang.

Men de gjorde ikke det, og de var ikke det. Handlinger som disse mediene ville ha sett på som positive folkelige aksjoner i Ukraina, Venezuela eller Bolivia, ser de denne gangen på som «forferdelige». I 2004 var The Guardian til og med så freidige at de innrømte fullt ut at regimeskiftene i Serbia, Ukraina og Georgia var gjennomført som en «smart metode for å vinne andre lands valg», noe de hyllet og ønsket seg mer av. Det tilsvarer altså en situasjon der tumultene på Capitol Hill skulle ha vært organisert av den russiske ambassaden i Washington til stående ovasjoner fra hovedstrømsmediene.

Så uansett om det er lett å fordømme sjøltekt mot nasjonalforsamlinga i en situasjon som dette, så kommer man ikke utenom at USA nå har fått smake en medisin som landets hemmelige tjenester, deres ambassader og deres NGOer gang på gang har forordnet overfor andre land. Og det er vanskelig å vise medlidenhet.

Dessuten viser disse hendelsene at USA nå fullt og helt har tatt skritt ned i den tredje verden. Det er et lovløst land, der heller ikke lovgiverne respekterer loven, og det er et land der den mikroskopisk store milliardærklassen plyndrer folket på høylys dag – og slipper unna med det.

Vestlige medier er glade i å skrive og snakke om oligarker når det gjelder andre land, men USAs egne oligarker snakker og skriver man ikke om, til tross for at gammelpresident Jimmi Carter for lengst har erklært at USA er et oligarki.

Les: Eks-president Jimmy Carter: – USA er et korrupt oligarki
Les også: Russland har ‘oligarker’, USA har ‘forretningsmenn’

Alfred W. McCoy skriver i boka “In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power”:

«Mens stigende imperier ofte er kloke, til og med rasjonelle, i sin bruk av væpnet makt for erobring og kontroll av oversjøiske territorier, er nedgående imperier mere tilbøylige til ugjennomtenkte oppvisninger av makt. De drømmer om dristige militære mesterslag som på en eller annen måte skal gi dem tilbake tapt prestisje og makt», skriver McCoy. «De er ofte irrasjonelle selv ut fra et imperialistisk synspunkt, disse mikro-militære operasjonene som kan forårsake drepende utgifter eller ydmykende nederlag som kun aksellererer den prossessen som allerede er i gang.»

USA har mistet den mystikken som trengs for å dominere andre, og uten denne mystikken vil deres rivaler se på det som skjer med økende sjøltillit og mot til å bli med på begravelsen av USAs imperium.

«USAs bortgang som ledende global makt kan komme mye raskere enn noen kunne forestille seg», skriver McCoy. «Til tross for auraen av allmakt som imperier ofte utstråler, er de fleste overaskende skjøre, og mangler den inneboende styrken som selv beskjedne nasjonalstater har. Ja, et raskt blikk på imperienes historie vil minne oss på at de største av dem er tilbøylige til å falle sammen av diverse årsaker. Finansielle problemmer er oftest primærårsak. Gjennom størsteparten av to århundrer har hovedmålet for de fleste stabile stater vært hjemlandets sikkerhet og velstand. Utenlandske og imperialistiske eventyr har vært alternativer som kan unnværes, med (et budsjett på) normalt mindre enn 5 prosent av hjemlandets innenriksbudsjett. Uten finansiering som oppstår nærmest organisk i en selvstendig nasjon, driver imperier rovdrift i sin ustanselige jakt på plynding og profit – eksempler er den atlantiske slavehandelen, Belgias appetitt på gummi i Kongo, britisk Indias opiumhandel, det Tredje Rikets voldtekt på Europa, og Sovjetunionens utnyttelse av Øst Europa».

Og Chris Hedges kommenterer dette i artikkelen: Slutten på Imperiet:

«En elite, som har mistet troverdighet og som er mistenksom og til og med paranoid i en nedgangstidsalder, vil se fiender overalt. Verktøykassen skapt for å dominere kloden – total-overvåking, slakting av borgerrettigheter, sofistikerte torturteknikker, militarisert politi, det enorme fengselsvesenet, tusenvis av militariserte droner og satellitter – vil bli tatt i bruk i hjemlandet. Imperiet vil falle sammen og nasjonen vil fortære seg selv innen vår levetid om vi ikke fravrister makta fra de som styrer korporativ staten.»

Det er fristende å se på de absurde scenene fra Capitol Hill som scener fra den dystopiske filmserien om USAs endelige sammenbrudd som supermakt. Og det virker nesten om om denne filmen allerede har en regissør.

Framhevet bilde er tatt av 8470024 fra Pixabay

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s