Mange venstreorienterte og politisk intellektuelle gir seg til kjenne med å mene at rasismen er den viktigste konfliktlinja i verden, den som styrer og utvikler alle andre konflikter. I 2008 skreiv Marte Michelet, den viktigste i dag for å klistre jødehat til Hjemmefronten og grenseloser: «Islamofobien er vår tids farligste ideologi og vi må tørre å sette halen på grisen.»
Islamofobi brukes som en medisinsk diagnose mot meningsmotstanderne sånn som Sovjetregimet brukte medisinske diagnoser under utrenskninger. Islamofobi brukes i dag for å bannlyse og sjukeliggjøre meningsmotstandere, nærmest som et honnørskjellsord. Bruken av anklagen islamofobi er det ideologiske fundamentet for organisasjoner som Antirasistisk Senter, Bladet Utrop og er grunnleggende for partier som Rødt, SV, og MDG. For boka Islamofobi hylles Mattias Gardell av bokmeldere i Klassekampen og Morgenbladet.

Pensjonert professor i medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Helge Rønning, og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen (1996-1999), skreiv i Dagbladet 26.08.2019 et innlegg om denne påståtte medisinske diagnosen at «Islamofobi-begrepet forvirrer».
Innlegget gjengis med hans tillatelse og med Dagbladets overskrift og ingress.

Ove Bengt Berg

Helge Rønning:
Islamofobi-begrepet forvirrer
Kliniske begreper bør ikke anvendes som metaforer i sosiale og politiske sammenhenger

Dagbladets ingress 26. august 2019:
«KLINISK BEGREP»: 
Islamofobi anvendes av islamske organisasjoner som et sekkebegrep for alle utslag av fordommer mot muslimer, men kronikkforfatteren mener det er et uheldig begrep.

Etter terroren i moskeen i Bærum har politikere og andre brukt begrepet «islamofobi» for å beskrive antimuslimske holdninger og handlinger. (Statsminister, justisminister, leder for Senter for ekstremismeforskning på UiO) Dette er et uheldig og omdiskutert begrep.

Rent etymologisk er det et klinisk psykologisk begrep med røtter i gresk og som betyr skrekk og angst. Store norske leksikon definerer det som overdreven angst for situasjoner, naturfenomener, dyr, gjenstander. Fobien er overdreven og utenfor viljemessig kontroll. Kliniske begreper bør ikke anvendes som metaforer i sosiale og politiske sammenhenger.

Det å bruke fobi om fordommer mot muslimer forvirrer snarere enn å oppklare den alvorlige diskrimineringen som mange med muslimsk bakgrunn møter i vestlige samfunn. Islamofobi anvendes både av dem som er bærere av antimuslimske fordommer og av krefter som vil forsvare islam. Noe av det viktigste er imidlertid at det anvendes av islamske organisasjoner som et sekkebegrep for alle utslag av fordommer mot muslimer.

Selv om begrepet har en lang historie ble det for alvor aktuelt i Storbritannia i 1997 da organisasjonen The Runnymede Trust publiserte rapporten «Islamophobia: A Challenge for Us All». I 2017 ble denne rapporten fulgt opp av en publikasjon, «Islamophobia: Still a Challenge for Us All». Der ble begrepet brukt slik at islam ble betraktet nesten som en monolittisk helhet, og alt som kunne identifiseres med muslimhets kunne kalles islamofobi.

Senere er begrepet brukt i mange sammenhenger. Et viktig eksempel er at Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), som har 57 medlemsland, har en stående komité som rapporterer om islamofobi i verden. I sine rapporter trekker komiteen ofte fram at dette innebærer at det må skilles mellom religionskritikk og konstruktiv diskusjon. Det framheves at religiøs overbevisning er en del av individers og sosiale gruppers identitet, og at angrep på religionen og manglende respekt for religiøsitet ikke kan tolereres.

OIC hevder at mange kritiske ytringer om islam ikke faller inn under ytringsfriheten og kan sidestilles med islamofobi, som oppfattes som krenkende og blasfemisk. Det vil blant annet omfatte karikaturer. Flere av medlemsstatene i OIC har også trukket fram Salman Rushdie og hans roman «Sataniske vers». Begrepet islamofobi gjør det vanskelig å skille mellom det som er fordommer og det om er relevant og skarp religionskritikk. Det er nødvendig å avgrense kritikken av islam som religion fra diskriminering av muslimer.

Ekstra problematisk er det at islamofobi ofte gjøres ensbetydende med rasisme og hat mot folkegruppe. Muslimer utgjør ikke en rase, det er mange ulike mennesker fra mange folkegrupper som bekjenner seg til islam. Det er en grunnleggende forskjell mellom rase og religion. Man kan ikke velge den hudfarge man er født med, men religion er et spørsmål om valg av tro og overbevisning. Å sette likhetstegn mellom rasehat og religiøse fordommer forvirrer mer enn det oppklarer. Det bidrar ikke til å reise motstand mot fordommer mot muslimer å sidestille slike intoleranse med rasisme.

Den britiske forfatteren Kenan Malik har skrevet mye om rase, religionskritikk og ytringsfrihet. Han skiller mellom fire vestlige forholdsmåter til muslimer: kritikk av islam som religion, muslimhat, diskriminerende praksis, voldelige handlinger. Om de to siste er det bare å slå fast at de rammes av eksisterende lover som bør håndheves. Det er de to første forholdene som gjør begrepet islamofobi problematisk.

I et fritt samfunn med åpen debatt er det alltid slik at noen vil kunne føle seg såret. Å kreve særlig rettigheter mot å føle seg krenket, bryter med prinsippet om likhet i et demokratisk samfunn. Når noen sier at de blir krenket av visse utsagn om sin religion, innebærer det at de vil hindre at deres tro skal bli utsatt for alle former for kritikk, også latterliggjøring (f.eks. i form av karikaturer). Alle kan av og til føle seg forulempet, men det er ikke noen god grunn til å innskrenke andres ytringsfrihet at man kan oppleve seg som krenket.

Det er forskjell mellom individer og grupper. Det at visse kollektive grupper føler seg ydmyket, er ikke det samme som at sårbare individer ikke kan blir krenket. Slik sett er det å komme med blasfemiske ytringer om kristendommen, islam eller andre religioner ikke det samme som å krenke den enkelte religiøse person, selv om han/hun kan føle seg dypt såret. En gruppes tro er ikke ensbetydende med gruppens rolle i samfunnet. Derfor er det fullt legitimt å komme med alle former for kritikk og uthenging av religiøse overbevisninger og skrifter.

Hensikten med en åpen debatt er blant annet å konfrontere hatefulle ytringer og dermed avsløre diskriminering. Begrepet islamofobi står i en sammenheng som innebærer at man kan kreve begrensninger i andres ytringsfrihet. Å bruke et slikt uttrykk strider dermed mot et demokratisk samfunns prinsipper.

[Uthevinger i teksten av OBB] Framhevet bilde: Faksimile av overskriften til innlegget i Dagbladet 26.08.2019