Å avvise blasfemi dreier seg ikke folkeskikk, men om underkastelse av en religions påbud

Blodet etter halshugginga var ikke tørt før halshuggeren blei lytta til: «Bør vi ikke stoppe med blasfemi», spurte flere. Og jo flere som blei drept i nye aksjoner, jo tydeligere blei dette spørsmålet stilt: «Er denne krenkinga virkelig verdt alle disse drapene?» Alltid med forutsetninga: «Vi er selvfølgelig mot terroren, men…» Andre politiske drapsmenn med et motsatt syn, møtes ikke med sånne argumenter.
Volden seirer mot blasfemi og satire: Satiretegnere sies opp, blasfemi nærmer seg forbud igjen. Vis folkeskikk og færre blir drept, lokker tilhengerne av forbud mot blasfemi og satire med. Mange taleføre venstreorienterte hevder at muslimer er viktige allierte i kampen for den daglige lønnskampen, og kanskje til og med for den sosialistiske revolusjonen. Disse konkluderer: Da må vi godta deres vetorett for å delta i økonomiske kamper: Underkastelse av deres religions praksis, slik de leser den bokstavelig.

Av Ove Bengt Berg

«Folkeskikk» er et upresist ord

Randen, nei til blasfemi
Klassekampen 19.10.2020

Olav Randen forsvarer motstanden mot blasfemi i Klassekampen 19.10.2020 med at det er i strid med god folkeskikk. Folkeskikk er et upresist ord. Det skifter etter miljø, kulturer, tider — og individer. Dessuten er det noen som tiltar seg makt på uformelt vis og bestemmer hva som er den folkeskikken som skal følges. Som Randen som er ute etter å bruke sin tolking av folkeskikk til sitt politiske formål.

Blasfemi hører til det offentlige ordskiftet
Blasfemi er ikke aktuelt på dugnader og i styrerom eller i andre mer private sammenhenger, men i det offentlige ordskiftet. En skal være veldig nøye for å finne mye blasfemi i de mest leste og sette mediene. Blasfemi, latterliggjøring av religioner og deres symboler, hører heller ikke til hovedsporet for å kritisere og bekjempe religioner og religionsledernes maktutøvelse. Men som i enhver annen diskusjon, noen ganger kan alt fra lattergjøring til karikering av andres synspunkter velges som et forsøk på å gjøre et argument klarere. Særlig satire, som av motstanderne av blasfemi neppe blir skilt fra blasfemi. Satiretegninger er det slutt med i New York Times, og yrket er truet. Som en følge av islamisters drap og trusler om flere drap.

Blasfemi et bidrag til forbedring av egen ideologi
Det er ikke mulig å påvise at enkeltindivider og de religiøse ideologiene har tatt skade av blasfemisk kritikk. Sett fra Norge kan en vel bare si at det som har vært av blasfemi mot kristendommen har gjort denne politiske ideologien mer menneskelig og tolerant.

Forbud mot blasfemi er et steg mot innskrenking av ytringsfrihet
Viktigere enn blasfemien er at bare retten til blasfemiske ytringer prinsipielt er en nødvendig del av ytringsfriheten. Når blasfemi med alle sine uklare grenser skal forbys, hva blir den neste innskrenkinga? I en kronikk i Aftenposten 10.09.2018 pekte filosof Einar Øverenget på de økende krava om å frata noens ytringsretten: «Det er simpelthen en økende anerkjennelse av intoleranse i samfunnsdebatten».

«Når drap blir følgene av blasfemi, er da blasfemi verdt prisen?»
Flere på Facebook spør nå om ytringsfriheten er så viktig og verdt så mye at så mange må dø som dem som nettopp har blitt henretta for «de krenkedes» forbannelse. Altså at de tror på: Ingen blasfemi — ingen hoder kappa av. Ingen satire — ingen halshugde.

Er nå det så sikkert? Det er jo mer enn blasfemi som de mest ekstreme muslimene kan bli opprørt over. I flere år har det vært tilstrekkelig for henrettelser at vanlige folk på gater og i butikker har vært erklært «vantro» bare fordi de har oppholdt seg på offentlige plasser, noe som har vært tilstrekkelig for å få dødsdommen.

Hva mener blasfemimotstanderne om motstanden mot den nazistiske okkupasjonen av Norge: Var den virkelig verdt henrettelsen av fagforeningslederne Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen og alle de andre motstandsfolka som blei henretta? Når okkupanten hadde en klar ideologi som den viste den ville sette vold bak for å få gjennom?

Tvinge fram lover med terror
I Europa mellom 2001 og 2017 er det  drept 579 i islamsk terror, de aller fleste tilfeldige «vantro» mennesker på fortau, på offentlige tilstelninger og på offentlig transport. I Norge snakkes det bare om dem som Breivik og Manshaus har drept, og det er langt færre enn dem islamistene dreper. Den muslimske terroren får politisk virkning. Islamisten som drepte den franske læreren Samuel Paty, het Abdullah Anzorov. Håvard Rem skreiv i Dag og Tid 23.10.20:

«I gata utafor gjekk Anzorov til åtak med eit rop som vert nytta under slaktinga òg: Allah er størst. Etter å ha skilt Patys hovud frå kroppen tok han difor eit foto av hovudet og sende det til tsjetsjensk IS, som ifylgje Sunday Times, snøgt delte det vidt og breitt.
Biletteksten var retta til «leiar for dei vantru», Frankrikes president Emmanuel Macron, «frå Abdullah» som no «har avretta ein av helveteshundane dine som vågde å audmjuka Muhammed».

Biletet av hovudet til Samuel Paty vart delt så mykje og så snøgt at det nådde telefonen til elevar ved skulen før politiet rakk å kringsetja Anzorov 500 meter frå rettarstaden.»

Håvard Rem treffer spikeren på hodet når artikkelen hans får overskriften

«Nye lovar vert vedtekne med vald. Skal me læra ungdommen at dei som nyttar vald får viljen sin, ikkje berre i gata og i skulegarden, men i samfunnet òg?» Og i en utheva tekst fra artikkelen: «Slik lærer dei unge at vald skapar dei nye lovane i samfunnet

Ideologisk begrunnelse for å tvinge fram sin politiske vilje med vold
Debattanten Ragnar Hertzberg Næss skreiv på Facebook: «Forhåpentligvis begynner det nå å gå opp for flere at svaret på muslimers oppbrakthet over karikaturene ikke bare skal være å fordømme voldsepisoder.» Mens den franske ambassadøren i Sverige svarer i et intervju på spørsmål fra journalisten i Sveriges Radio: 

– Noe som mange muslimer, ikke bare de radikale muslimene, mener er veldig støtende. Er det noe vi skal vise respekt for, og i så fall, hvordan?
– Det er veldig interessant at du stiller det spørsmålet der. Mennesker innser sjelden hvor lada og vinkla og moralsk uklart spørsmålet ditt er. Ikke akkurat ditt spørsmål, men det er et spørsmål som mange stiller. Dette er den fella islamister prøver å lokke oss i.
Men diskusjonen handler om en terrorhandling. Ikke om antatt blasfemi eller en tegning. Al-Quida bruker hele tida karikaturene fra Charlie Hebdo i sin propaganda for å flytte samtalen fra det som er terrorisme til noe annet. Med demonstrasjonene i Paris og franske myndigheters besluttsomhet sier vi: «Stopp! Vi kommer ikke til å gå i den fella en gang til.» Samtalen handler om terrorisme, om røttene til terrorhandlingene og om nettverkene som støtter terroristene og noe som skader hele den muslimske befolkninga. Dette er større enn tegningene. En dreper ikke for tegninger. Det vi diskuterer nå er drepinga. [Utheva av OBB]

«Du sårer og krenker meg, derfor må du tie. Ellers fengsler vi deg eller dreper deg»
Noen skal altså gis rett til å bestemme lovene for hva som skal kunne ytres ved bare å si «dette sårer meg» eller «dette krenker meg». «Hvis du fortsetter med dette, må du regne med døden. For det har jeg i samsvar med min religion bestemt.» Å bøye seg for sånt er helt i samsvar med en samfunnsfiendtlig anarkisme.

Hvorfor må muslimene som gruppe og som voksne mennesker beskyttes mot kunnskapen om at det finnes uenighet om og kraftig kritikk av deres religion og som politisk system? Ja, til og med at det er noen som synes at det som for dem er den eneste mulige tanken og tro, det er det ganske mange andre som synes er så dumt at de gjør narr av det? Og det skal de altså ikke kunne gjøre uten å bli halshogd?

«De sier at de er krenka, men de har en politisk agenda»
De påberoper seg å være krenka, men de har en politisk plan, skriver Dagfinn Nordbø i en kronikk i VG 30.10.2020.

De driver et maktspill. 
«Da Mohammed-karikaturene i sin tid ble sendt rundt i Midt-Østen, la en dansk imam inn ekstra tegninger i bunken, blant annet en av Mohammed som gris. Den sto aldri i Jyllandsposten, og var en ren provokasjon fra islamister – men bidro selvsagt til at de voldsomme reaksjonene tiltok i styrke, volden eskalerte og ambassader ble satt i brann.
Dette var villet. Noen hadde interesse av at det skulle skje.
Det samme gjaldt Charlie Hebdo-mordene – islamistene skulle true tegnerne og satirikerne til å tie, ved å begå den ultimate forbrytelse, og skremme redaksjonen til taushet. Det klarte de ikke.»

Randens «maktesløse» er aggressive og offensive
Randen konstruerer en muslim som oppdager noe blasfemisk: «…vår tenkte muslim har ikkje den språkmeistringa, debattrøynsla og posisjonen som må til for å nå fram med korleis ho opplever det. Ho må berre svelgje provokasjonane». «Mot provokasjonar av dette slaget er dei makteslause». Randens konstruerte «maktesløse» er i mindretall blant muslimene i Norge. En meningsmåling fra Filter Nyheter fra 2017 viser at 65 prosent av muslimene i Norge mener at «Religiøse må tåle blasfemi, altså bare møte det med ord og diskusjon».

Aftpst 27.02.1989
Aftenposten 27.02.1989. 3-4 000 «maktesløse» samles

Randen stakkarsliggjør med sin konstruksjon på en nedlatende måte dem som han ser på som sine muslimske venner for å stanse blasfemiske ytringer. Men så hjelpesløse og stakkarslige er de ikke. De er ikke mer hjelpesløse enn at de kan møte opp i store demonstrasjoner. Det var en betydelig andel av muslimene i Oslo 25.02.1989 som møtte opp for «forsvar» av hele den islamske tro mot «Satan Rushdie». 3 000-4 000 i følge Aftenposten. 

41 prosent av norske muslimer mener at blasfemikere må straffes, mens sju prosent av norske muslimer vil at «Den som utfører blasfemi kan straffes med døden uansett hvor i verden personen er». 

Hva vil de potensielle terroristene lære av kravet om de lykkes med å forby blasfemi og satire?
Håvard Rem oppsummerer i Dag og Tid om lærdommen som mange får god grunn til å ta med seg videre om forbud mot blasfemi blir svaret på terroren:

Kva har dei lært? Dei har lært at det som gjer ein lov til ein lov, det er ikkje om loven er skriven på papir. Det som kan gjera ein uskriven lov til ein lov i røynda, på gata, på skulen og i bydelen, det er om nokon er viljuge til å nytta vald.

Å forby blasfemi er underkastelse av terror
Dagfinn Nordbø mener at konflikten med den

«ytterliggående religionen» blir så voldsom «Fordi frihet aldri er et mål for de som truer og hetser humorister og satirikere. … Målet deres er at noe skal holdes unna kritikk og latterliggjøring, som for eksempel i Pakistan, der gatemobben dreper folk utelukkende ut fra luftige og vanligvis usanne påstander om blasfemi.» «Men når sverdet kutter av satirikerens hode, gjør det noe med motet og viljen hos svært mange andre. Da blir pennen lagt ned. Taper humoren og satiren, blir verden et mørkere sted
Nordbø skriver: «Målet er underkastelse, noe en fri kultur og moderne rettsstat aldri kan godta

UnderkastelsenKravet fra de etablerte  «folkets forkjempere» om nei til blasfemi, representerer et linjeskift fra opplysningstida. Michel Houllebecq har treffende beskrivi det nye venstres politikk med ettergivelse av religiøse dogmers tvang i romanen Underkastelse, tilfeldigvis utgitt på samme dag som drapene i redaksjonen i Charlie Hebdo i 2015. Partiet Det muslimske brorskapet fikk i romanen venstresidas støtte til regjeringsmakt, og Sorbonne-universitetet blei islamisert. Oppslutninga om Olav Randens krav om nei til blasfemi er et godt norsk eksempel på denne underkastelsen. Av frykt for vold fra en ekstrem gruppe som har tatt orda i sin voldsdyrkende religion på alvor.

Er det vestlig imperialisme som er hoveddriveren for islamsk terror?
Som alltid kommer spørsmålet opp om hvem som «egentlig» har skylda for terroren, nemlig om det er andre som forleder terroristene og «tvinger dem opp i et hjørne som ikke gir dem andre muligheter.» 

Islamsk Råd i Norge skylder på «konteksten». Altså det sosiale miljøet med aksepterte ord og argumenter — fra andre enn dem sjøl.

Et antiimperialistisk argument er at USA i spissen for vestlig imperialisme av egeninteresse støtter opp om og finansierer de krigersk og terroristisk inspirerte islamske gruppene. Og at den vestlige imperialismens kriger nå flyttes til angripernes hjemland.

Det spørsmålet tas opp i en egen kommende artikkel.

 

Framhevet bilde:
Fanget, men ser over mot Milorghytta på østsida av Nord-Elvåga.
Foto: OBB

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s