I Aftenposten 3. november skreiv Terje Tvedt en kronikk der han tok for seg  sannsynligheten for et snarlig sammenbrudd for USA. Tvedt mener at det ikke er sannsynlig i løpet av kort tid. Kronikken blei omtalt på politikus.no samme dag. På steigan.no tar Pål Steigan i dag utgangspunkt i sammendraget på politikus, og  skriver denne kommentaren:

Det som er så herlig med Terje Tvedt er det overordnede historisk grepet hans og den knivskarpe analysemetoden han bruker. Undertegnede liker godt en argumentasjon som dette:

Et multikulturelt imperium
Det vi ser, kan kanskje snarere oppfattes som et imperium. Et som i økende grad kjennetegnes ved at det nettopp organiserer mange interesser som er innbyrdes i konflikt, men forenes ved at alle kan dra nytte av USAs makt i verden.
Det er altså et imperium, men helt uten det makedonske imperiums svakhet som falt sammen da Aleksander den store døde, og det mongolske rikets begrensninger, hvor de invaderende rytterne i Europa brått snudde da de fikk melding om Djengis Khans bortgang.
I USA vil mektige økonomiske interesser tjene store penger i skyggen av USAs globale makt, uavhengig av presidentens narsissisme eller senilitet.
USA-imperiet har også over tid utviklet et trekk som det britiske imperiet manglet, men som det osmanske imperiet til en viss grad hadde. De underminerte det selv ved å gjøre ikke-muslimer til juridisk og politisk annenrangs borgere. USA var lenge definitivt kun den hvite manns imperium. Men endringer i det amerikanske samfunnet gjør bildet mer komplekst og utydelig.

Vi på steigan.no er blant dem som har argumentert for at USAs imperium kan stå foran et sammenbrudd, og det er en analyse som har godt av å stilles sammen med Tvedts. Ingen av oss sitter med fasiten, og det er en svært kompleks og sammensatt materie vi prøver å forstå.

Hvis vi skal dra det langt kan vi si at noen imperier ikke en gang forsvinner etter sin kollaps, men gjenoppstår i nye former. Det er for eksempel fascinerende å se hvordan man fortsatt kan spore konturene av Karl den stores imperium på dagens Europa-kart, eller hvordan en kan se skyggen av Den tyske orden i valgresultatene i dagens Polen, eller fotavtrykket av Kongeriket de to Sicilier på valgresultatene i Italia i dag.

Motargumentene
Enda så forfriskende godt Tvedt argumenterer, så er framstillinga ikke uten svakheter. Han skriver for eksempel at USA er sjølforsynt med olje, og hos ham er dette et viktig argument. Han burde han føyd til: Så lenge det varer! For det er frackingboomen som har gjort dette mulig, og det er en metode som spiser sitt eget avkom.

Les: Er USA over oljetoppen?

Tvedt legger heller ikke stor vekt på de enorme splittelsene vi har sett i USA mellom kystene og innlandet, eller USAs sterke tendens i retning av å ha blitt et «tredjeverdenland» når det gjelder klassestruktur, makt og rikdom. USA anno 2020 framstår ikke som noe «shining house on a hill». Dette kan holdes sammen av mer brutal makt, det ser vi jo, men vil det bevare USAs kulturelle hegemoni?

Når det gjelder forholdet til konkurrentene,
så har Tvedt helt rett i at verken Russland eller Kina ønsker USAs sammenbrudd, i hvert fall ikke nå. Han drøfter imidlertid ikke hva det vil si når Kinas økonomi, også i absolutte tall blir større enn USAs innen om lag et tiår, eller hva det vil si når Kina også blir den den teknologisk overlegne supermakta, antakelig innen 2035.

Det deler av overklassen i USA har skjønt, og som kom fram gjennom noe av Donald Trumps politikk, er at USA ikke kan fortsette å være hegemon på samme måte som før. Hvis USA prøver å herske på samme måte som før, vil landet antakelig framskynde sin egen undergang, men det er ingen grunn til at ikke herskerklassen skal kunne klare å omstille USA fra å være Imperiet til å bli ett av flere imperier. Men det verken USA eller andre stormakter i dag har noe svar på er at den kapitalistiske rovdriften på planetens ressurser undergraver sitt eget fundament.

Terje Tvedt imidlertid skal ha takk for at han gir denne diskusjonen nye dimensjoner.

Pål Steigan, 6. november 2020.