Nesten alle politiske eksperter og nesten alle meningsmålinger spådde overlegen seier til Biden, og antyda valgskred. Sammlikna med valget i 2016 vil Trump få nær 12 millioner flere stemmer denne gang. Vi kan oppsummere noe:
1. Den vestlige medieeliten og meningsmålingseksperter er uten faglig kunnskap og samfunnsinnsikt.
2. Sjøl om Trump ikke vinner, så er motstanden mot den amerikanske eliten — som er full av forakt mot vanlige folk og «mørna» i lobbypenger — så er denne motstanden fullt ut oppegående. Heldigvis, det var grunn til å frykte det motsatte.
3. Vi kan se lyst på framtida!
Av Ove Bengt Berg
I Norge har vi mange statslønna journalister, og alle de store mediebedriftene i Norge har ulike former for statsstøtte for å utgjøre et meningsmangfold. Korrekt beskrivelse på medienes «meningsmangfold» er «Nyanser i ensidighet» for den store enige flokk fra Aftenposten til Klassekampen. Pål Nisja-Wilhelmsen skriver i Nettavisen: «Mageplask for journalister: Bom etter bom om Trump. Ekspertene bommet igjen. Hvordan kan det skje?»
Heldigvis finnes det noen unntak. VGs Skartveit og Giæver har levert noen kommentarer basert på egne undersøkinger, og til og med NRK har sluppet til Thomas Seltzer med gode reportasjer. Generelt kan vi oppsummere at journalister jobber mest for å gjøre seg populære blant andre journalister i sitt sjøltilfredse ekkokammer.
Den store samstemmigheten blant kommentatorer og ikke minst meningsmålerne om både hvem som stemmer hva og hvilke politiske saker velgerne er opptatt av, reiser betydelig tvil om deres faglige innsikt. De lar den hvertfall ikke overstyre sine sterke politiske sympatier. I Dagsnytt 18 i går foreslo Bernt Hagtvet like godt at meningsmålingsinstituttene kunne legges ned, for de var likevel bare styrt av penger.
Det er tvilsomt om det ville blitt flertall i en folkeavstemning om statsstøtta til mediene, både den direkte og den indirekte.
Den politikken som den ledende klassen, eliten, fører i USA og i Europa innebærer en aggressiv utenrikspolitikk med kriger og sanksjoner, og sterkt økende fattigdom. Med en internasjonal juridisk styrt kapitalisme. Økende fattigdom er foreløpig markant større i USA enn i Europa.
Dette er fra et innlegg av Wolfgang Streeck; De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen, fra politikus.no 09.02.20:
«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»
Aksel Fridstrøm i Minerva siterer Salena Zito i The Atlantic at Trumps kritikere i pressen valgte å ta «Trump bokstavelig, men ikke alvorlig. Hans tilhengere derimot tok ham alvorlig, men ikke bokstavelig».
Uorganisert motstand — foreløpig
Det finnes ikke lenger noen organisert politisk bevegelse til motstand mot denne politikken, bare for den. De kreftene som i Europa før stod for den motstanden, har dels skifta sida og dels blitt mer opptatt av hudfarger, flerkjønna toaletter og oppdeling av stater etter religioner og kulturer. Men motstanden finnes likefullt — uorganisert — ute i samfunnet. Det viste seg i avstemninger om Brexit i Storbritannia, to ganger, og oppslutninga om Trump som ga han presidentvervet i 2016. Og oppslutninga om Trump, det vil si motstanden mot dagens politikk, har holdt seg etter fire år. Målt i antall velgere har den økt med 12 millioner, og økt i alle sjikt utenom eldre hvite. De som Wolfgang Streeck har kalt de «de fortrengte» av denne ekstreme økonomiske politikken kom i 2016 «tilbake», og de har ikke gitt opp, viser det siste valget i USA. Og før det valget i Storbritannia der arbeiderne vendte et høyreorientert Labour ryggen. Før eller seinere vil denne motstanden organiseres for å kunne utrette noe mer enn bare å sende «meldinger».
Noen som helst organisering av de «fortrengte» fra dagens venstreorganiserte partier kan en imidlertid ikke forvente. «De fortrengte» har ikke meninger og ordbruk som passer inn på universitetene og i påvirkningsorganisasjonene. Som Streeck skreiv i 2017: «Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016». At de nåværende venstrepartiene ikke forstår dette, betyr likevel lite. Det er alle dem som fortsetter å stemme «feil» som gir håp for framtida.
Framhevet bilde: OBB
Andre artikler:
Pål Nisja-Wilhelmsen: Mageplask for journalister: Bom etter bom om Trump
Christian Skaug: Presidentvalgets største tapere er mediene og meningsmålerne
Anders Magnus, nrk.no: USAs hjemlige konflikt
Anders Giæver, vg.no.: Målingen som sier at Trump vinner
Hanne Skartveit, vg.no, Fattige og sinte: Svart kull og hvitt raseri
Fra Politikus:
Trump taper? USA mot sammenbrudd? Mot nederlag for vestlig folkelig motstand som Brexit?
Forakten for Trump
Asle Toje: Amerikansk vorspiel
De demoraliserte slår tilbake
USA bryter sammen av «synkroniserende og gjensidig forsterkende motsigelser»?
Opptøyene i USA — ingen trussel mot de rike
Hans Olav Brendborg: USA: Fengsel, vald, drap og kjønn. Klassekampen viktigere enn rasismen
Riksrett mot Trump: USA enda mer dysfunksjonell
USA — blir en dysfunksjonell stat. Smitteeffekt til Europa?
