Få amerikanske presidenter, og statsledere overhodet, har vært så unisont forhatt av hele det politiske sjiktet som Donald Trump. I moderne tid. Han var forhatt også før han ble valgt, men det har bare økt etter at han blei valgt. Forakten skyldes først og fremst hans klare motstand mot den etablerte politiske eliten. Det er en motstand som de materielt og sosialt degraderte deler, de som vil at han skal ta tilbake de arbeidsplassene som er flytta til Kina. Den viktigste grunnen til forakten er likevel at han i det gjennomkorrupte lobbybetalte politiske sjiktet i USA blir sett på som en inntrenger.
Av Ove Bengt Berg
Det er ikke nødvendig å prøve å dokumentere den allmenne forakten for Trump. Nekter en for at det er tilfellet i mediene og blant politikere, og at det har vært en propagandaaksjon mot han som har samla alt fra det ytterste venstre til det etablerte styrende høyre, har en meldt seg ut av virkeligheten. Da kan en umulig ha sett en eneste Dagsrevy-sending de siste fire åra eller lest ei eneste norsk avis/nettside. Da har en innrømt at «jeg har ingenting sett og ingenting hørt.»
Hatefullt som ikke tidligere etter krigen
Wolfgang Streeck kommenterer i artikkelen «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» fra 2017 om at den politiske situasjonen gir
«…grobunn for gjensidige fiendeerklæringer av en intensitet som man ikke har opplevd siden slutten av den kalde krigen. De resulterende troskrigene kan når som helst gå over i moralske destruksjonskamper som berører dyptliggende sjikt av sosial og individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og ekskommunikasjon.»
Ingen nye kriger
En skulle tru at i det minste venstreorienterte ville se det som gunstig at for første gang på lenge har ikke en amerikanske president starta en ny krig, og til og med trukket ut tropper fra kriger tidligere presidenter har iverksatt. Færre av de fattige kommer hjem i kister i kriger for amerikansk olje og «moralsk renhet». Obama, Clinton og far og sønn Busch var ivrige krigere, det blei de ikke så forhatt for, snarere hylla. Av venstreorienterte.
Imperialistisk rivalisering med nyliberal globalisering: Kampen mot «populistene»
Imperialisme betyr i siste instans militær rivalisering om råvarer og markeder. Til slutt fører dette til omfattende kriger. Vi er ikke der foreløpig. Det er et sjikt i alle vestlige stater som har utvikla et internasjonalt fellesskap om felles økonomisk og militær politikk basert på en internasjonal juridisk overbygning med traktater de har pressa gjennom. Dette offensive internasjonale politikkendrende sjiktet fordømmer sine motstandere med en politisk betegnelse som de har gjort til et nytt skjellsord: Populister!
Wolfgang Streeck kommenterer:
«Skismaet mellom dem som kaller de andre populister og dem som betegnes slik, er i dag den dominante politiske konfliktlinjen i finanskapitalens krisesamfunn. Temaet som dette dreier seg om, er ikke noe mindre enn forholdet mellom global kapitalisme og statlig organisasjon. I dag er det ikke noe som polariserer de kapitalistiske samfunnene så mye som konfliktene om den nasjonale politikkens legitimitet og nødvendighet.»
Som Trump sier: «Make America Great Again». Et uoppnåelig mål for USA, men likevel et treffende og mobiliserende slagord.
USA: Tapte arbeidsplasser, dysfunksjonelt politisk system og tap av internasjonal økonomisk og militær makt
Den vestlige verden har overlatt mestparten av industriproduksjonen og avansert teknologisk produksjon til Kina. Verst har det gått ut over industriarbeidsplassene i USA. Motstanden mot denne politikken er stor i USA. For eliten i USA som ellers i Vesten er raseringa av vestlig industriproduksjon en stor fordel.
I den tredje verdens dysfunksjonelle stater er det liten vits i å avholde valg. Ingen vil innrømme at de tapte valget. I USA gikk det litt bedre, for Al Gore aksepterte til slutt nederlaget i desember 2000 etter å ha tapt valget etter sannsynlige stemmemanipuleringer i Florida. Som i dysfunksjonelle stater reduseres samfunnslimet i USA. Eksempler er de politiske riksrettssakene uten grunnlag mot Bill Clinton og Trump. Eliten i USA og Europa synes det er helt i orden at opposisjonslederen river i stykker heftet med statsbudsjettet — bak presidentens rygg når han presenterer den for den folkevalgte forsamlinga. Som om Støre skulle stått foran kongen og rivi i stykker statsbudsjettheftet, mens kongen framførte den. Det er Trump som er bølla uansett.
Denne politiske degenereringa er uviktig for «det bestående», eliten i USA som i Europa og også her hjemme. Det er et uttrykk for et USA i forfall som verdens desidert mektigste stat. Folk ser forfallet, og sammenlikner med åssen det var før. Da treffer «Make America Great Again» akkurat sånn de føler det. Og utskjellinga fra rikfolka med støtte fra de venstreorienterte bare bekrefter deres oppfatning at Trump, sjøl om han også er en riking, er den som står for den politikken som de er tjent med. Mens de som protesterer mot materiell og sosial degradering «kommer under mistanke om fascisme». (Streeck).
Trump: En fremmed, en inntrenger i det i det politiske systemet
Presidenter i USA etter krigen har kommet fra det politiske sjiktet som guvenør (politisk styringsverv i en stat), fra Representantenes hus eller Senatet. Med ett unntak, D. Eisenhower som kom rett fra stillinga som Natos sjef i Europa.
Trump kom ikke fra det politikersjiktet i Washington som Asle Toje har karakterisert som «mørna i lobbypenger». Kongressen er nær et rottereir av korrupsjon. Sånn oppfatter den degraderte arbeiderklassen i de nedlagte industribyene som Detroit sjiktet i «Washington»; Kongressen og deres støttespillere i mediene. Det blir derfor lett mætsj for en talefør person som Trump å bli populær med å uttrykke det som de deklasserte og ydmyka arbeiderne føler. Og tilsvarende upopulær blant de mektige. Det kom som et sjokk på dem som knapt kan se lengre enn trappa opp til Kongressen.
Inntrengere foraktes, særlig dem som samtidig sier at de mektige der de trenger seg inn er de skyldige.
Trump splitter USA? Biden: «Hatet begynte ikke med Trump»
De mest hatske sier at Trump splitter USA. Men splittelser forsøker i grunnen alle politikere på, ellers klarer de ikke å framheve seg sjøl. Grunnleggende samfunnsmessige splittelser kan bare utvikles hvis det finnes et materielt grunnlag for det. Og det finnes det i USA. Først og fremst økonomisk. Hatet og splittelsen kom ikke med Trump. Sjøl Biden sier det, sitert i VG 05.06.2020:
«– Hatet begynte ikke med Donald Trump, og det kommer ikke til å slutte med ham. Vårt lands historie er ikke noe eventyr, og det garanterer ikke noen lykkelig slutt … Jeg trodde vi hadde oppnådd enorm fremgang da vi valgte en afrikansk-amerikaner til å bli president. Jeg trodde ting virkelig hadde endret seg. Jeg trodde du kunne vinne over hatet, at du kunne drept hatet. Men det kan du ikke.»
Hva skjer i USA om Trump taper?
Meningsmålingene og den voldsomme mobiliseringa med forhåndsstemmer tyder på at Trump ikke blir gjenvalgt. Hva skjer i USA da?
Om det i neste artikkel.
Framhevet bilde er tatt av cytis fra Pixabay
Andre artikler:
Hanne Skartveit, vg.no, Fattige og sinte: Svart kull og hvitt raseri
Fra Politikus:
Asle Toje: Amerikansk vorspiel
De demoraliserte slår tilbake
USA bryter sammen av «synkroniserende og gjensidig forsterkende motsigelser»?
Opptøyene i USA — ingen trussel mot de rike
Hans Olav Brendborg: USA: Fengsel, vald, drap og kjønn. Klassekampen viktigere enn rasismen
Riksrett mot Trump: USA enda mer dysfunksjonell
USA — blir en dysfunksjonell stat. Smitteeffekt til Europa?
