Situasjonen er blitt mye verre enn for fem år sida. Fra Le Point.

Terroren i 2015 mot redaksjonen i satirebladet Charlie Hebdo der ekstreme islamister drepte 12 journalister, har i ettertid vist seg å bli en strategisk seier for den ekstreme islamismen. Advokaten til bladet fra 1994, Richard Malka, sier i et intervju med avisa Le Point at «det er klart islamistene har vunnet». Islamistene oppnådde det de var ute etter: «å skape en ny normalitet og fremkalle taushet og frykt». Malka lover at redaksjonen i Charlie Hebdo ikke vil gi etter for islams dødelige islamisme, og spør: «men hvor mange andre er det som viser den samme standhaftigheten?». Ikke fra europeisk og norsk venstreside og fra «tolerante» universitetskretser og i mediebransjen. I det humanitær-politiske komplekset har de aktivistiske islamistene styrka sin posisjon og i tillegg som en minoritet.
Den venstreleda politikken har gått på å støtte framstøta for muslimske religiøse, og dermed politiske, symboler og praksiser.
Som Ayatolla Khomeini sa: «Hvis islam ikke er politisk, er den ingenting.»

Av Ove Bengt Berg

Islams framstøt
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen skriver at «2015 var året som til fulle synte at islamismen ikkje var ei fornying av vestleg fridomsstrev, men sjølve fienden av fridom, likskap og brorskap». Likevel skriver Klassekampens Yngvild Gotaas Torvik i avisa 1. september i år om at rettssaka «avdekker gnisninger mellom satirebladet og den franske venstresida». Det gjelder like fullt den øvrige europeiske venstresida i dag og i USA. Ikke minst i Norge. Med venstresidas hjelp styrker den islamske ideologien seg, og dermed også den ekstreme og voldelige islamismen. I Norge blir islamismen styrka gjennom kampen for å innskrenke ytringsfriheten og under dekke av antirasisme. For det er hensynet til islam som driver kampen mot ytringsfriheten og antirasismen, akkurat som de kristne i historia også motarbeida ytringsfriheten gjennom forbudet mot blasfemi.

Et eksempel: Redaksjonsmedlem Zineb El Rhazoui:
Frankrikes mest bevokta kvinne, lever som i et fengsel.
Hun er ateist, og sier til Magasinet, Dagens Næringsliv, at «å se mine kolleger bli drept og deres barn bli foreldreløse på grunn av en innbilt skapning kalt Allah, det er som om vennene mine er blitt drept på grunn av julenissen». Hun tror ikke at hun noen gang vil kunne ha et vanlig liv igjen, fem år etter terroren. For hun har et sverd i himmelen, sier hun. «Og det kan falle når som helst. Kanskje i dag er dagen de vil komme og drepe meg? Kanskje det er i morgen?» Hun har ikke lenger noe privatliv, hun må planlegge alt. Hun føler seg som i et fengsel. Når noen må leve under politibeskyttelse for å ytre seg om helt lovlige ting, betyr det at hele samfunnet allerede har mistet sin frihet, sier El Rhazoui.

Det er ikke om sånne som Rhazoui som får Klassekampens journalist Åse Brandvold til å lage reportasjer om, eller Klassekampen lage til å lage hovedoppslag om på ei lørdagsforside. Rhazoui er ikke aleine om å leve i politibeskyttelse for påstanden om å ha krenka islam. Salman Rusdie og Lars Vilks hører også med blant dem. 

Er islamsk terrorisme og politiske framstøt et svar på imperialistisk undertrykking?
Tidligere leder i Rød Valgallianse, nå Rødt, Aslak Sira Myhre, skreiv 23.01. 2015 i en kronikk i Dagsavisen:

«Bakteppet for terroren er den akselererende motsetningen mellom den islamske verden og den vestlige. Det er krigene i Syria, Afghanistan og Irak, Israels okkupasjoner, krisa i Europa og rasisme. Og det er nepotisme, vanstyre og korrupsjon i regimer i Midtøsten og den muslimske verden, ofte støtta av Vesten. I den jorda vokser antisemittisme, voldelig ekstremisme og terror sammen med arbeidsledighet og polarisering mellom folk, kulturer, klasser og land. Å bekjempe terror uten å ta dette innover seg, er like meningsløst i dag som det var i 2001.»

Myhres forklaring peker ikke på uriktige forhold. Den framstår likevel som en unnskyldning for terroren, og en undervurdering av islams sjølstendighet. Islam er ikke bare en blind refleks av vestlig imperialisme. Som Morgenbladet spør i januar 2015: «Brannen i islams hus: Handler islamsk terrorisme bare om politikk og marginalisering — eller må vi lete etter svar i religionen?» Han som vi lærte å hylle fordi han hadde kasta USA ut av Iran, Ayatolla Khomeini, sa: «Hvis islam ikke er politisk, er den ingenting.»

Vestlige islamister begynte med framstøta sine på 1970-tallet
Allerede på 1970-tallet både i Storbritannia og i USA i California begynte islamske moskeer med politiske framstøt. I Norge på 1990-tallet demonstrerte muslimer i Oslo for dødsstraffen mot Salman Rushdie. Også i Syria mot Assad-regimet, som ikke kan anklages for vestlig imperialisme, organiserte islamistene seg mot det sekulære regimet til Assad.

På baksida til boka til Carl Schiøtz Wibye, Terrorens rike, står det: «Den dramatisk økte oljeprisen på 1970-tallet åpnet for [Saudi-Arabia for] en global utbredelse av wahhabismen, i en propgagandakampanje av historiske dimensjoner. Resultatet ser vi i etableringen av bevegelser som Taliban, al-Qaida og IS.» Vestlig imperialisme med erobringskriger må bekjempes, men å forklare islams framstøt som svar på vestlige militære angrep — som også mange venstreorienterte faktisk støtter, som mot Libya og Syria — er en grov feil- og undervurdering av islams sjølstendige kraft. Selvfølgelig fører den feilaktige innvandringa til Europa av for mange ukvalifiserte muslimske innvandrere uten reell mulighet til arbeid og dermed tilpasning i samfunnet, til store slumområder som i Frankrike og Sverige og grobunn for motstand. Den fører merkelig nok ikke til sosial organisert motstand i sosialistiske bevegelser, men til en tilslutning til en aktiv og i mange tiår radikalisert voldelig islamisme. Til dels klansstyrt.

Walid al-Kubaisi var betenkt over det han mente europeiske IS-sympatisører tror på: «Dei trur at «alle muslimar ynskjer å leva i ein muslimsk stat», og «om det vert borgarkrig, må ein vita at Paris er omringa av forstader med millionar av muslimar, og vil falla på timar». Og «Berlin er ein uerklært islamsk provins»».

Ytringsfriheten — om den står hovedslaget om framgangen for islam
Dagsavisens Roger Hercz skrev i 2015 «Parisangrepene ikke først og fremst er en kamp mot ytringsfriheten, men at det dreier seg om å ta krigen til Europa». Det er ikke sannsynlig. Det er fullstendig unødvendig for islamister og IS å starte militære aksjoner i Europa. For det er ikke nødvendig med krig. Politisk kamp er mer enn tilstrekkelig i de (vest-)europeiske statene. Politisk press overfor innvandringsentusiastene er mer enn nok for nye framstøt.
Hebdos advokat Malka mener om Hebdo-drapene at «Det som utløser forbrytelsen, er ønsket om å forby kritikk av Gud, det vil si ytringsfriheten, altså friheten i sin alminnelighet.» I Norge krever Abdirahman Diriye, leder i Islamsk Råd Norge, at SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) må forbys. Med hjemmel i FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Religionenes kamp mot frihet — for sitt eget diktatur

«Året [2015] som til fulle synte at islamismen ikkje var ei fornying av vestleg fridomsstrev, men sjølve fienden av fridom, likskap og brorskap. Noko som likså vel gjekk ut over fråfalne og moderate muslimar som islamkritikarar.» Trass i denne åpenbart riktige oppsummeringa av Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i Dag og Tid fra 11. september i år, er Nicolaysens oppsummering lite akseptert blant altfor mange taleføre akademikere og venstrepolitikere.
I boka Terrorens rike skriver Carl Schiøtz Wibye at «Et samfunn som ikke tør uttrykke seg fritt, er ikke et menneskelig samfunn. Å fjerne retten til frihet, til kunnskap og erkjennelse, er å frata mennesket dets menneskelighet» (etter Adonis Vold og islam).»

Kravet om «Respekt» — ordet lyder som og ønskes som piskeslag — for minoriteter skjuler kravet om underkastelse av islam
Den kritikken som i dag rettes mot SIAN, retta Frankrikes president for fem år sia mot Hebdos tegninger som «provokasjoner» og «opphisselse av gemyttene». Statsminister de Villepin ville ha «respekt» og «unngå å såre religiøse overbevisninger unødig». «Mennesker som ikke er muslimer, blir islamske i hodet», oppsummerer advokaten i avisa Le Point i Christian Skaugs oversetting i document.no.
Tendensene til ettergivelse overfor de mest ekstreme muslimenes krav om innskrenkinger av ytringer som oppfattes som blasfemi, var der før drapene i 2015.
De muslimske kravene er mange, og har støtte også av mer moderate muslimer. Vi kjenner dem som vilkår for å kunne opptre i samfunnet, som slaktemetoder, spisevaner, frakt av førerhunder i drosjer og i det hele tatt deres «tolerante» holdning til kvinner, skilte, homofile med mer. Passbildene er siste seier. Programmet deres finnes ved å studere praksisen i land som de bruker som ideal: Saudi-Arabia, Pakistan, Iran med flere. Det er bare å vente. Og hvilke krav vil venstreorienterte i Norge gå imot, om noen? KrF hjelper også muslimene, de håper nok på at muslimene kan gi dem revansje for de siste tiårs, og flere hundreårs, politiske religiøse              nederlag.

Får Houellebecq — og IS-entusiastene — rett?
I Houellebecqs roman Underkastelse, som tilfeldigvis ble utgitt på samme dagen drapene i Hebdo-redaksjonen fant sted, går venstresida i Frankrike med på å hjelpe det muslimske brorskapet til regjeringsmakt. Deretter blir Sorbonne-universitetet et muslimsk universitet.  De venstreorienterte og intellektuelle slutter opp om denne politikken som historias gang og de undertryktes seier. I virkelighetenes verden vil det neppe bli noen krig som Herzc mente og Walid al-Kubaisi frykta. Det er ikke nødvendig. Som vi ser over alt i Europa, de mest aktive og ekstreme islamistene vil bli heia fram i antirasismens og minoritetenes navn. Akkurat som Houellebecq spådde.