Det var atskillig mange fler enn 20 000 demonstranter som forsvant for NRKs medarbeider i Berlin den siste lørdagen i august. For det var kanskje opp mot 300 000 på gatene i Berlin*. Mot myndighetenes koronapolitikk og mot myndighetenes politikk generelt. De hundretuseners demonstrasjon retta seg også mot byregjeringa i Berlin av sosialdemokratene (SPD), De grønne og Die Linke (utgangspunkt i DDR).
Det er interessant å merke seg at demonstrasjoner som dette, i kjernen av EU som i Paris og Berlin, der blir store massedemonstrasjoner møtt med ulike hindre fra politiske myndigheter og politiet med alt fra jus til vold. De store mediene og deres journalister tier. Ingenting kan for dem måle seg med demonstrasjoner i Hviterussland og Russland.
Politiske utviklingstrekk som journalistene ikke ser, eller ønsker å skjule, fordi det bryter med deres forestillingsverden og politikerne de støtter opp om.

Av Ove Bengt Berg
Alle bildene av André Stiebitz, med tillatelse av Rubikon

Dagen etter demonstrasjonen hadde det ikke-kommersielle nettstedet Rubikon en reportasje fra sin journalist Tilo Gläser. Han fulgte dagen i ni timer.  Han oppsummerte:

29.august 2020 i Berlin var en stor framgang — samtidig for alle som protesterte for en annen politikk, ikke bare mot koronapolitikken. Ifølge estimater fra øyenvitner var det minst 300 000 mennesker som kom sammen, mange av dem fra hele Tyskland. De viste hva de syntes om de regjerende og etablerte partiene — nemlig veldig lite. Det var en fargerik blanding av mennesker i flere generasjoner og med forskjellige ansikter — i den grad de ble gjort gjenkjennelige: Mange alvorlige, glade, dansende, sittende, med eller uten munnbind, de som vifta med faner og de som bare ville være der og gi sin støtte.

[Oversatt av OBB her som i følgende sitater]

Gläser var i sentrum av Berlin 29. august fra kl 11.30 og i ni timer øyen- og lydvitne til hendinga, og observerte, fotograferte og snakka med deltakere. Det sammenfatter han i artikkelen som her refereres i utvalg. Den kombinerte reportasjen og kommentaren var med denne tittelen og kommentaren: «Massivt brudd på grunnloven. I helgen brøt politikere og deres politi massivt loven i den føderale hovedstaden, mens hundretusener demonstrerte fredelig mot koronapolitikken.»

Minst 200 000 på gatene

Det er ikke nødvendig å kreve et nøyaktig svar på hvor mange hundre tusen som var der. Det er hevet over tvil at NRKs tall, 20 000, er fullstendig meningsløst. Det er bare å se på bildene i denne artikkelen fra demonstrasjonen. Om det ikke var 300 000, er 200 000 nærmere enn 20 000.

Dagen etter sendte ei arbeidsgruppe for kritiske politifolk ut ei erklæring der de skreiv at «etter vårt sikre anslag var hundretusener på gatene i indre by i Berlin med forskjellige demonstrasjonsmål og minst sju ulike demonstrasjoner.» De skreiv at deltakerantallet er satt altfor lavt av politiske grunner. De viser til at når hele den 1,8 km lange omtalte strekninga på Straße der 17. Juni fra Brandenburger Tor til Siegessäule (Seierssøylen) med sine seks bilfelt er fylt med mennesker, er det ofte rundt en million til stede.

Jeg har sjøl vært der i en annen sammenheng da det blei oppgitt at vi var 200 000, og vi stod ikke særlig tatt da.

Massemedienes hovedpoeng er feil:
De høyreekstreme bare en liten utkantgruppe
Om dem som journalistene bruker mest tid på, så skriver Gräser:

 Og bare for å si det med en gang: Det var også noen der, som tror at Tysklands framtid ligger i fortida. Deres faner var igjen å se, men de var tydelig og åpenbart en minoritet.

Der de høyreorienterte startet, utviklet det seg fort til et gateslag mellom politiet og dem, og med de «profesjonelle» motstanderne som framstiller seg som antifascister med sine tradisjonelle talekor som «Nazi vekk». Denne gang brukte de lite vold.

Markeringa på Siegessäule
På Siegessäule var det en markering med flere talere. Sønnen til USAs tidligere justisminister, Robert F. Kennedy jr, nevø av president Kennedy, var blant talerne. Gläser:

«De kritiserte ikke bare politikken til regjeringa og delstatene for følgene av deres koronapolitikk. Heiko Schöning fra «Leger for opplysning» motsa med fakta og offisielle uttalelser om Sars-Virus CoV-2 [grunnlaget for de vedtatte tiltaka] …han gjorde klart, at stadig flere mennesker begynte å miste tilliten til de regjerende og mistro partiene, også de etablerte mediene. Det bekrefta de mange tusener rundt Seierssøylen og i sidegatene, der de både på lerret og med høyttalertårn kunne følge med på det som skjedde på scenen, med kraftig applaus. Voldsom applaus fikk også studenten David Claudio Sieber, som fortalte, hva han opplevde som medlem av De grønne, da han forsøkte å stille spørsmål om den etablerte mening om koronaviruset.» Sieber fortalte at han ble møtt med en arroganse og ignorering som fikk flere til å tenke tilbake til DDR.

Massiv politiinnsats
Politistyrker fra Bayern og Niedersachsen var innkalt som ekstrastyrker. Det hjalp ikke at en domstol oppheva demonstrasjonsforbudet som forfatningsstridig (grunnlovsstridig). Påbudet om munnbind gjelder bare innendørs. Det respekterte ikke politiet.

Politiet grep også delvis inn blant demonstrantene for å kreve lengre avstand mellom demonstrantene. Det førte til at demonstrasjonene bredde seg ut over fortauene, og stengte andre gående. De demonstrerende blei også hindra i å komme seg til Brandenburger Tor østfra og videre mot Siegessäule.

Etter at demonstrasjonen på Siegessäule var ferdig, ble det en spontan sit-ned-aksjon med 1 000 til 1 500 deltakere. Den ble etter hvert oppløst med det deltakerne oppfatta som unødvendig vold fra politiets side.

Felles krav om forandring
Mange medier hevda at demonstrasjonen ikke kan regnes som én demonstrasjon, da den starta forskjellige steder og ikke hadde noen tydelig samlende felles parole. «Fred og frihet» blei hyppig ropt, også ønske om «kjærlighet». Gläser mener denne forklaringa skjuler den store oppslutninga om «en annen politikk», for å gjøre motstanden mindre viktig og svakere. At mange av deltakerne ikke vil ha noe å gjøre med venstrepartiene å gjøre, skyldes disse partienes egen politikk. Med deres egen harde linje og opptrappingspolitikk overfor demonstrasjonen.

Ikke organiserte — foreløpig
Det er ingen grunn til å tro at det er snarlig sannsynlighet for en ny felles organisasjon med partier for en annen politikk i Tyskland, eller ellers i Europa. Mot politikken som gir flere kriger, dårligere sosiale og økonomiske vilkår særlig med den kostbare miljøpolitikken. Og innvandringspolitikken som svir bredt. Foreløpig samles de bare i løs motstand mot den eksisterende politikken, fra ulike utgangspunkt der de samles i motstanden mot koronapolitikken. Med klar brodd mot de etablerte venstreorienterte partiene og deres støtteorganisasjoner. Motstandere som Wolfgang Streeck har omtalt som «de fortrengte og demoraliserte — som slår tilbake». Først med Brexit og Trump, og så De gule vestene i Frankrike. Den europeiske venstresida synes ikke noe om disse innbyggerne og deres motstand og avviser dem som uttrykk for ekstrem høyrepolitikk og fascisme. Den moderne og velutdanna privilegerte venstresida slutter opp om den tradisjonelle høyresida i de store linjene. Mediene hjelper lydig til, som med retusjering av demonstranter.

De som har reint flertall i folkeforsamlingene og deres støttende medier, forsvarer sine privilegier. Politikken deres blir «betalt» av helt andre. Det har historisk ikke vært noen oppskrift for varig seier. Det er den neppe i vår mer informerte tid heller. For de beseirede i dag, de blir morgendagens vinnere.** Å fjerne 200 000 demonstranter hjelper dem lite.

*Se video fra kl 14.04 29.08.20
** Fra Bertolt Brechts dikt Ros av dialektikken.