En gang i tiden var landsmøtet startskuddet på den amerikanske presidentvalgkampen, men det er så lenge siden at bare Geir Lundestad husker det. Valgkampen har alt pågått i ett år. Riksrettssaken mot Trump var demokratenes egentlige valgkampåpning, mens presidenten har siden i fjor holdt så mange massemøter at du må spørre deg om når han finner tid til å styre landet.

Landsmøtene er ikke politiske verksted, som i Norge. Nytenkning er uforutsigbart og derfor uønsket. Derfor har nominasjonskongressen utviklet seg til å bli en sekulær-religiøs affære der de troende kommer sammen for å avsverge ismer og fobier som man mener «de andre» lider av. I år lider visst republikanerne av rasisme og transfobi mens demokratene har pådratt seg sosialisme og oikofobi.

Etter å ha sett ni timer med taler fra de to partiene er den uunngåelige konklusjonen at dette er en tredagers hylles til selvrettferdig moralisme. Journalister vil trolig sammenligne det med kristne frimenigheter, men jeg kan forsikre om at de lavkirkelige er de rene libertinere sammenlignet med hva demokratene og republikanerne tillot seg.

Konventene var mer løsslupne før: I 1988 stilte P.J. O’Rourke opp hos republikanerne og erklærte: «Vi er for: våpen, narkotika, raske biler, fri kjærlighet (såfremt konene våre ikke oppdager det), en stabil dollar og et sterkt militær med snasne uniformer. Det er tusenvis av mennesker i Amerika som føler det samme, særlig etter tre eller fire drinker.»

Slik selvironi er blitt luket ut til vi sitter igjen med dagens format: En glorete langtekkelighet som forholder seg til et Amerika som ikke finnes, det være seg flaggtilbedende og gudfryktig eller svakhetselskende og übertolerant. Stadig færre ser landsmøtene på tv. Så hvorfor tok ikke partiene muligheten koronakrisen representerer til å skalere ned til de fire-fem talene som folk vil å se?

• Partiene liker konventet fordi det er en av få anledninger til å samle rørslen fra hele landet og arrangere «America’s got (political) talent». Det var slik Barack Obama ble oppdaget.
• Mediene liker tre dager med gratis programfyll. De fleste journalister er politikknerder og partidagene har vært et vorspiel hvor kilder kultiveres, og nye jobbmuligheter dukker opp.
• Næringslivet liker landsmøtet fordi regjeringskabalen legges på bakrommet og innflytelse som kunne kostet millioner her kan kjøpes for en bunnløs Margarita og nøkkelkort til en vip-lounge.
• NGO-ene liker partidagene fordi det er et sted å møte makten, samtidig som de fleste trives i rollen de er tildelt, altså som profeter for partiets foretrukne dommedag.
• – og vi forskerne likte partikongressen fordi den leverer intellektuell nedfallsfrukt som vil fremvise vår ekspertise i en og annen lærd artikkel.

Jeg hadde, for eksempel tenkt å skrive om hvordan lys/mørke-motivet i Joe Bidens tale er hentet fra Reinhold Niebuhrs Children of Light & Children of Darkness . Samme mann inspirerte president Obamas Oslo-tale, noe som gir grunn til å spørre om Obama var involvert i skrivingen.

Mye av taletiden gikk med til å fordømme verdiene som «de andre» manifesterer ved sin blotte eksistens: hatefullhet, egoisme og falskhet. Kanskje er det lettere å avsverge svinaktighet, enn svin. Begge partier befolkes nemlig av folk som har mer til felles med hverandre enn de har med noen annen yrkesgruppe og begge styres etter føydale prinsipper som spytter demokratiet i ansiktet.

Ingen ønsker å høre at systemet fungerer så dårlig at USA knapt er styrbart, at landet råtner på rot. Kongressen er så marinert i lobbypenger at du kan finne en atomubåt ingen har bedt om i en barnehagelov. Landets offentlige administrasjon er så antikvert at det er vanskelig å forutsi hva som vil implementeres, når eller hvordan. Infrastrukturen smuldrer.