«Rasistisk terror utføres ikke i et vakuum», hevder deltaker i Klassekampen-akademiet Guri Barka Martins i avisa 22. juli. «Hvis vi skal ha sjans til å unngå at rasistisk, motiverte, høyreekstreme terrorangrep skjer igjen, må vi også bekjempe den rasismen som mange i Norge opplever daglig …hverdagsrasismen». Martins kan sjølsagt ikke lykkes i å hindre høyreekstrem terrorisme når fullstendig fjerning av hverdagsrasisme er forutsetninga. Hva nå enn hverdagsrasisme og rasisme er. Definisjonen utvides stadig for å inkludere alt som er «uønska».
Det er ikke påvist en årsakssammenheng mellom den påstått utbredte strukturelle hverdagsrasismen i Norge og høyreekstrem terror. Med den omfattende rasismen hun hevder finnes, skulle atskillig flere blitt terrordrept i Norge — tusener. Martins markedsfører en virkelighetsfjern alarmisme. Det er åpenbart ikke terrorbekjemping som er det viktigste for henne, men politisk knebling av dem hun er politisk uenig med.
At hun samtidig tier om den mye større islamske terroren i verden og i Europa, er som forventa. I følge hennes logikk er hun sjøl medskyldig i at en islamist tente på og brannskada kirkene i Sel og Dombås. Det er hun heldigvis ikke.

Av Ove Bengt Berg

Individuell terrorisme — uten politisk verdi
Den type terror som vi har opplevd de siste tiåra, fra ekstreme islamhatere, og fra dem som står for det seks ganger høyere drapstallet, fra islamistene, er bare avskyelige. Jo flere som kan mobiliseres mot terrorisme, jo bedre.
Viktigere er å vite: Individuell terror som politisk våpen har ingen politisk verdi. Individuell terror fører ikke til samfunnsomveltning eller til endring av politikk. Det fører snarere til sympati med den politikken en prøver å ramme med terroren. Historisk har det gjort det. Nå er tendensen at når det gjelder islamsk terrorisme, forsvares den av de dominerende offentlige debattantene med at de muslimske terroristene, en minoritet av muslimene, neppe har noe annet valg på grunn av den omfattende hverdagslige rasismen. Og det siste forsvaret for muslimsk terror: Trangboddhet.

Enkeltdrap av sentrale politikere i en krig, kan være militært nyttig for statene og motstandsgruppene som utfører dem. Også terrorbombing utført av en stat under krig, kan, være politisk nyttig. USAs bruk av atombomber i 1945 førte til at Japan kapitulerte og forhindra sovjetisk innflytelse i Japan.

Anders Behring Breivik og Philip Manshaus sin terror — de har stått for i praksis alle høyreekstreme drap i hele Europa — har ikke gitt dem de politiske resultatene de ville oppnå. På ingen måte. Ingen kan heller oppnå noe som helst politisk uten en organisasjon med en politisk plattform.

Når alt er rasisme
Martins hevder: «Hvis vi skal ha sjans til å unngå at rasistisk, motiverte, høyreekstreme terrorangrep skjer igjen, må vi også bekjempe den rasismen som mange i Norge opplever daglig. …hverdagsrasismen».

Cathrine Sandnes skreiv i Dagbladet 14. juni i år en helgekommentar med tittelen «Rasismens #Metoo». Sandnes er født i Sør-Korea og vokst opp i Norge i ei tid da det knapt fantes innvandrere og annerledes utseende i Norge. Hun opplevde hvordan det var å se annerledes ut. Hun skriver at hun møtte mange gamle damer som «tråkket meg ned for å føle seg bedre.» Minnene og opplevelsene kan hun ikke lenger huske konkret, men hun skriver :

«Jeg vet at den har inneholdt dårlige opplevelser, ondskapsfulle meldinger og regelrette trusler, men hukommelsen er nesten blank. Men kroppen husker det som et nøste av ulike følelser, hvor de mest positive er raseri og trass.»

Sandnes fortsetter:

 «De siste par årene, og tiltakende de siste ukene har jeg lest underlige utsagn – åpenbart inspirert av den amerikanske woke-tenkningen. Det blir sagt at det er like ille å være farget i Norge, som i USA. At rasismen er den samme. At vi alle egentlig er rasister. At hvite mennesker ikke kan snakke om rasisme, for de vet uansett ikke hva dette handler om. Og at rasisme ikke kan gradbøyes. Til dette er det en ting å si, og det er at alle påstandene høyst sannsynlig er feil. Det er noe ubehagelig totalitært over denne formen for anti-rasisme som jeg stadig oftere kommer over i bøker og artikler. På sitt mest enøyde, minner den om transdebatter på speed. Det er alt eller ingenting. Bokstavelig talt: Svart eller hvitt. Enten er man enig i at alt er rasisme, eller så er man blind, dum, ond – eller alle tingene på en gang.

Sandnes avslutter med å skrive at hun ikke har tro på å definere alle som rasister. For Sandnes er

«…en norsk dame fra et land som har erfart at brede allianser gir et bedre samfunn enn to fronter, har jeg langt større tro på virkningen av mange personlige fortellinger, enn av å insistere på å dele befolkningen inn i de som tenker riktig og de som tenker feil.»

Der er åpenbart ikke Martins. Hennes veg er å gjøre flest mulig til hennes fiender, åpenbart i håp om å vinne slaget over alle disse som i Sandnes sine ord er «blind, dum, ond». Det må hun også for å styrke sin posisjon blant de frelste i hennes antirasistiske boble, blant journalistene og sikre seg sitt framtidige levebrød først i Klassekampen og videre…

Ord er ikke handling
Martins er ikke aleine om å gjøre flest mulig til rasister, og gi dem alle ansvaret for Behrings og Manshaus handlinger. Den villeste av alle er leder i Tankesmia Agenda, Trygve Svensson som mener at «Ord er handling» (Svenssons utheving). Jeg gjentar Svensson: «Ord er handling!» Ovasjonene må være ekstatiske i Svenssons antirasistiske boblebad.

Omgivelser, miljø, tradisjoner har betydning — men det er svært langt derfra til drap. Martins hovedpoeng er at «Rasismen ikke utføres i et vakuum». Hun misbruker det at det i miljøer kan utvikle seg en kultur med ensidig negative holdninger til enkeltpersoner og grupper. «Der det ene ordet tar det andre, stadig vekk». Som nedsettende kvinnesyn i ensidige mannsmiljøer. Og slik det helt sikkert er en egen kultur i Klassekampens «akademi» mot alle andre enn dem sjøl, mot «rasister» og «eldre hvite menn». Men slikt snakk, om aldri så uheldig: Derfra til drap og massedrap av politiske motstandere med alt det det krever av forberedelser og ufølsomhet, det skjer heldigvis ikke.

Når så mange er rasister, hvorfor ikke mange flere terrordrepte?
Martins og hennes mange innflytelsesrike meningsfeller kan ikke dokumentere at hverdagsrasistene «inspirerer» til terrordrap. Årsakssammenhengen fra negativ omtale til drap finnes ikke, i form av en likning med en fast faktor. Når alle er mer eller mindre rasister, burde det etter denne påståtte årsakssammenhengen vært en dokumenterbar sammenheng mellom antall hverdagsrasister og terrordrepte ofre for dem. Det burde i så fall ha vært langt flere terrorister og enda flere terrordrepte i Norge. Minst tusen terrorister, om ikke titalls tusen, etter Martins påstand. Med tilsvarende drepte.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at alarmister som Martins mener det heller. Martins vil ikke ta på seg medskyld for at en muslim tente på Sel og Dombås kirker tidligere i år, noe som burde være en følge av hennes egne påstander om uttalelser som ikke kommer i «vakuum». Muslimen var jo godt orientert om debatten og uttalelser som om ikke Martins, men hva hennes kampfeller mener. Brannstifteren viste til at andre delte hans sinne over at noen tente på Koranen, og meningsfeller med det samme sinne er det vel noen av i Klassekampens akademi?

Martins, og Svensson, ønsker å anklage flest mulig som medskyldige i Behrings og Manshaus drap med argumentet «Ord dreper». Da oppnår de å kriminalisere ethvert argument der andre synspunkter enn det humanitær-industrielle kompleks sine om innvandring og muslimers politiske særrettigheter blir umulig å ytre. Og om likevel ytra, i så fall politisk kriminalisert og aller helst kraftig bøtlagt i tillegg etter deres politiske mål.

Muslimsk terrorisme dreper flest
I Europa er det seks ganger så mange som blir drept av islamsk terror som av de norske terroristene. Behring og Manshaus gikk etter å drepe dem de hadde utpekt som sine politiske hovedfiender. Det gjør også de islamistiske terroristene. Mens Behring drepte politiske motstandere, Manshaug forsøkte også på det, så er målet for islamistisk terror i hovedsak vanlige tilfeldige «vantro» folk på fortau, på «dekadente» konserter og redaksjoner. Terror er terror og like mye å motarbeide uansett hvem som utfører drapene. Men de islamske terroristene treffer kanskje flere «hverdagsterrorister»?