Vestmaktene ivrer nå for å innlemme Hviterussland i sin innflytelsessfære. Etter samme opplegg som ga seire i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Ukraina og Syria. Statslederkandidaten deres i Hviterussland er en som med sine egne øyne påstår å ha sett valgresultatet, der hun sier hun var en overlegen vinner.
Vestlige staters støtte til opposisjonen er innblanding i andre staters rett til å styre i eget land. Innblandinga skjer med uttalelser, pengestøtte, press, sanksjoner og til slutt med bomber. Innblandinga begrunnes og utformes av et nytt vestlig presteskapsliknende samfunnssjikt, nærmest som en egen klasse, på universiteter, i medier og i aksjonsgrupper som Helsingforskomiteen. Dette presteskapet vrenger og vrir på internasjonale avtaler for å tilpasse dem Vestens maktbehov både innenlands og utenlands.
Denne vestlige ekspansjonen viser den økende rivaliseringa om verdens ressurser mellom stormaktene.
Av Ove Bengt Berg
1. Om den vestlige «verdensregjeringa»
Hvem som skal styre i et land er ikke lenger noe innbyggerne i landet får avgjøre om de velger ledere som de vestlige statslederne og deres politiske aktivistgrupper ikke liker. Denne nye «verdensregjeringa» har blitt et nytt internasjonalt styresett, tilsynelatende med FNs formål. FN som skal være et påstått verdensdemokrati med Sikkerhetsrådet som en slags regjering.
Det har utvikla seg en løst sammensatt styringsgruppe, som en regjering med stadig skiftende medlemmer, men som likevel fungerer svært så effektivt. Denne styringsformen baserer seg på internasjonale avtaler som traktater fra alt til barnevern til grenser i havet.
Et statlig og næringslivsfinansiert intellektuelt sosialt sjikt, nærmest som en klasse i Vesten på tvers av statsgrensene, har tatt rollen som tolker av disse avtalene sånn som presteskapet bruker Bibelen og Koranen til å styrke sin makt. Presteskapet, oftest statlig finansiert, utvider og vrenger alle disse internasjonale avtalenes betydning sånn at de vestlige stormaktene kan styrke sin styring av verden — uten å bli hindra av de ikke-vestlige statenes veto i FNs sikkerhetsråd. I Vesten er asylretten omgjort til å nekte kritikere av vestlig politikk asyl i Vesten (som Assange, Snowden, Vannunnu), til en generell rett til fri innvandring for alle som vil ha sitt liv finansiert av Europas og USAs borgere. Folkeretten er omgjort til en straffelov for alle som setter seg imot USAs/Natos og EUs politikk.
Sammen med statsledere sine utgjør dette presteskapet en slags vestlig verdensregjering der de kan handle uavhengig av Russlands og Kinas vetorett i FN og gripe inn overfor de statene som ikke vil danse etter USAs og EUs taktstokk. De har også oppretta krigsforbryterdomstoler for å straffe alle som oppfattes som antivestlige politikere.
Urett fra vestlige land er helt ok
Opptøyer i Frankrike, eller Israels tiårs klare folkerettsbrudd vedtatt av FN, er fritatt fra den vestlige verdensregjeringas inngrep. Også de radikaliserte islamske statene som leverer billig nødvendig olje til Vesten er fritatt for sanksjoner.
Den vestlige verdenskoordineringa disponerer en enorm militær slagkraft. Ideologisk baserer våpnene seg på presteskapet i mediene og på unversitetene som med sin innsikt i psykologisk manipulering velsigner alle krigene mot Vestens opposisjonelle. Biskoper for dette presteskapet for vestlig undertrykking med bombing av uønska ikke-vestlige regimer, er lederne i Røde Kors, Leger uten grenser og Helsingforskomiteen.
2. Misnøye i Hviterussland, men hvor mange?
Det er god grunn til å tro på rapporter om at det i Hviterussland er store politiske motsetninger som er undertrykt og som ikke har fått utvikle seg i et system med maktfordeling og fri meningsutveksling. Og nå har det vært et valg som alle erklærer seg som vinnere av. Lederne i andre stater støtter «sin» kandidat. Tikhanovskaya uttalte til BBC at «Jeg tror på hva jeg ser med mine egne øyne, og jeg ser at flertallet er med oss». («I believe my eyes, and I see that the majority is with us», BBC News 10. august.) Det er jo en ganske behagelig opptellingsform, å «se» resultatet i stedet for å telle stemmer.
At mange protesterer er ikke et bevis på hva valgresultatet er.
Uorganisert politisk motstand uten politisk erfaring mot et regime er ønskesituasjonen for utenlandske stater. Ingen er lettere å styre fra utlandet enn dem som ikke har grunnlag for sin styring.
«Det er økonomien, dumming»
Når det gjelder økonomien har Aftenposten 8. august gjengitt en NTB-melding med intervju med Ingmar Oldberg som regner seg som ekspert på Hviterussland i det svenske Utrikspolitiska institutet. Oldberg
…kaller [Hviterussland] en øy av stabilitet med uro på alle kanter, inkludert Russland. Innbyggerne er mer opptatt av lommeboken og egen velferd, og økonomien er såpass bra for tiden at det er vanskelig å se for seg et skifte.»
Og da blir det opprør?
3. Hviterussland og deretter Russland?
Geopolitisk rykker Nato enda nærmere Moskva med Hviterussland som EU-og/eller Nato-medlem. EUs arbeid for regimeskifte i Hviterussland er et tydelig tegn på den økende rivaliseringa i verden.
Russland svekkes av denne omringinga, som minner om historia. To ganger har Moskva blitt angripi fra vest, av Napoleon i 1812 og Hitler i 1941. Begge invasjonene ble slått tilbake. Noen ivrer for at den tredje gangen skal bli vellykka og at angrepslederen skal få sitt navn lyse evig i historia.
Denne håpefulle tredje angriperen vil helt sikkert ha adresse i Brussel, 19 km fra Waterloo.
