Kvinnelig omskjæring, omtalt som kjønnslemlestelse av UDI, er i hovedsak en afrikansk skikk. Den, og hjelp til å gjennomføre den, er forbudt i Norge med straff. Ingen partier går inn for skikken. Likevel har mange sosialantropologer og politiske aktivister vært mest opptatt av å motarbeide kritikken av skikken. Kritikken mener de uttrykker rasisme og «kolonial paternalisme». Som journalist Hege Ulstein og Kvinnefronten .
Etiopia forbød skikken i 2008, mens Sudan forbød den fra 10. juli i år. Sudans vedtak er lite omtalt i Norge. Vedtaket burde jo bli omtalt med stormende jubel, og med gratulasjonstelegrammer til Sudan?
Eller sees forbudet som et beklagelig «hvitt» kupp i Sudan?

 

Av Ove Bengt Berg

Utbredelsen

Kvinnelig omskjæring er en afrikansk skikk, men halvparten av alle jenter under 14 år i Indonesia, verdens største muslimske land, omskjæres. Inngrepet utføres på fire hovedmåter. I hele verden er det 15 prosent av dem som blir kjønnslemlesta, som blir utsatt for det mest skadelige inngrepet.

I Etiopia blei skikken forbudt i 2008, og altså i sommer i Sudan.

Alle partier i Norge er imot skikken: Sosialantropologer og multikulturalister forsvarer skikken
Loven mot kvinnelig omskjæring, kjønnslemlestelse, er fyldig og klar. Den partipolitiske oppslutninga om loven er stor. Likevel mangler det ikke med kritikk mot denne politikken. Forbud mot omskjæring kan nemlig oppfattes som «hvit» rasistisk kritikk mot en annen kultur, mot dem som utfører overgrepene og dem som overgrepene blir utført mot.

På 1990-tallet skreiv sosialantropologen Jorun Solheim to debattinnlegg i Klassekampen der hun forsvarte skikken med at det var viktigst for kvinnene å bli oppfatta som alle andre kvinner i sin kultur. Klarest i kritikken mot omskjæringsforbudet i Norge har Dagsavisens journalist Hege Ulstein vært. Hun kritiserte i en artikkel fra 20.02.2010 — i en sterkt opprørt stil — det hun omtalte som den kompakte enigheten i vestlige samfunn om at kvinnelig omskjæring er et barbarisk overgrep med mere. «Temaet er ikke oppe til diskusjon», beklaga hun. Hun påstår at omskjæringa ikke er så omfattende for klitoris som det legges til grunn i den vestlige verden. Ulsteins konklusjon er at «Akademikere som har forsket på omskjæring i afrikanske kulturer» har kommet til at inngrepet og inngrepets konsekvenser er overdrivi negative.

Ulstein, som kort tid etter ble tildelt 2010-årets NTB-språkpris, fortsatte i den samme artikkelen:

«…hvordan kan vi være skråsikre eksperter på noe som tilhører en helt annen kultur enn vår egen? Er kanskje de vestlige feministenes insistering et eksempel på rasisme, paternalisme – tankegods vi trodde hørte kolonitida til? Frarøver det kvinner stoltheten over sin egen kropp og tvinger det dem til skam? Mange mener det. For eksempel Fuambai Ahmadu. Hun bor i USA, men kommer opprinnelig fra Sierra Leone. Hun er selv omskåret i voksen alder. Hun har en doktorgrad i antropologi fra det prestisjetunge universitetet London School of Economics. Hun bør være verdt å lytte til.»

Omskjært, det UDI kaller kjønnslemlestelse, i voksen alder. Ikke-hvit i huden. Sosialantropolog. Finnes det en mer ideell rollemodell og helt for sosialantropologer og multikulturalister enn Fuambai Ahmadu?

Tormod Strand, NRK, kritiserte Ulstein:
Feilopplysning og hårreisende kulturrelativistiske holdninger
Ulstein får svar av Tormod Strand, NRK Dagsrevyen og forfatter av boka «Suaads reise: En dokumentar om kjønnslemlesting». Han innleder med:

«Hege Ulstein har lørdag 20. februar en kommentar om kjønnslemlesting som ikke kan stå uimotsagt. En større ansamling av feilopplysning, misforståelser og hårreisende kulturrelativistiske holdninger er det sjelden å lese i en og samme kommentar.»

Og fortsetter:

«Begrunnelsen for kjønnslemlesting av kvinner er at menn skal ha seksuell kontroll over kvinner. Kvinner skal holdes i sitt jomfrubur inntil bryllupsnatten, og for å oppnå dette skal lysten på sex reduseres ved blant annet å fjerne deler av klitoris. 

 I Somalia er det småbarn vi snakker om, 7–8 år, som i stor frykt og redsel blir skåret opp i underlivet, og som lever med traumer om dette resten av sitt liv, og for hvilken grunn? For å få redusert sexlyst og for at mannen skal være sikker på at hun er jomfru».

Strand mener at Ulsteins kulturrelativistiske utgangspunkt uttrykker

«… et sterkt konserverende kultursyn som foreskriver unnfallenhet i møte med brudd på menneskerettigheter i andre kulturer. … Hun burde heller snakke med kvinnene som er ofre for en patriarkalsk kultur, høre deres historier, deres smerte, og deres egen fordømmelse av en skikk som har fått leve altfor lenge. …Det er den type holdninger Hege Ulstein bringer for dagen som bidrar til at denne brutale og umenneskelige skikken får et forlenget liv.»

Kvinnefronten: Hvis forbud mot omskjæring,
også forbud mot vestlige kvinners skjønnhetsoperasjoner
Ulstein mener at kulturell omskjæring av kvinners kjønnsorganer ikke kan skilles fra operasjoner vestlige kvinner med formål å forskjønne kroppen, også kjønnsorganene sine. Det mener også Kvinnefronten. To av Kvinnefrontens damer i Tromsø, Marte Nustad og Gjøa Orheim, skriver i et innlegg på Kvinnefrontens hjemmeside 04.04.2017 (med min utheving): «Vi mener slett ikke å bagatellisere hvor alvorlig kjønnslemlestelse er. Vårt mål er tvert imot å synliggjøre hvor alvorlig denne ukulturen er – også når det er norske kvinner under kniven.» De sier de ikke bagatelliserer, men det er nettopp det disse to kvinnefrontdamene gjør.  De ser ingen forskjell på en kulturell skikk med tvang for inngrep på små barn og voksnes sjølstendige valg i Norge — men setter likhetstegn. 

Det er vanskelig å forstå annet enn at bagatelliseringa av kjønnslemlestelsen bare skjer fordi hensynet til flerkulturens samfunnssystem trumfer kvinnekampen. Også i Kvinnefronten skjønner de hva som kan menes hvis en kan bli en del av «det gode selskapet», den godkjente offentlige samtalen.

Blir afrikanske stater «hvite» og rasistiske med omskjæringsforbud?

 

At det vedtas forbud mot denne skikken må regnes som et stort menneskelig framsteg for kvinner. Afrikanske stater nærmer seg de vestlige i dette spørsmålet, og er det problemet? Dette helt nødvendige framskrittet er tydeligvis tungt å svelge for sosialantropologer og andre tilhengere av multikultur og motstandere av alt vestlig. I Ulsteins ord fra 2010, ikke trukket tilbake: «Er kanskje de vestlige feministenes insistering et eksempel på rasisme, paternalisme – tankegods vi trodde hørte kolonitida til?» Engasjementet mot vestlige bombetokt og vestlig økonomisk erobring er nærmest fraværende sammenlikna med engasjementet mot vestlig kritikk av kvinnelig kjønnslemlesting.

I tillegg til forbudet i Sudan mot kjønnslemlestelse, blei samtidig forbudet mot alkohol oppheva, pisking forbudt, dødsstraffen for å forlate islam blei oppheva og mulighet for kvinner til å reise med barn uten en manns tillatelse.

Mener altfor mange av kritikerne at forbudet mot kjønnslemlestelsen og de andre liberaliseringene at disse afrikanske statslederne er ofre for og tilhengere av «hvit makt», mot sin egen befolkning?

Hvorfor får ikke Sudans regjering takketelegram fra Kvinnefronten, Rødt, SV og sosialantropologenes organisasjoner for vedtaket om forbudet mot kjønnslemlestelse? Og hvorfor ikke en større omtale i Klassekampen?