Langt fram til Ap/Sp-regjering. Uansett: Fortsatt Nato-bombing og EU-politikk

Optimistisk forside i
Klassekampen
11.-12.07. 2020

Mange er optimistiske for at Aps leder Støre skal bli statsminister etter neste års stortingsvalg. Som Klassekampen 11.-12. juli. Men meningsmålinger er ikke valg. Med KrF og V over sperregrensa, like sannsynlig som Rødt og MDG kommer under, er det helt jevnt.
Det er uvisst hvilke saker som blir hovedsaker i valget, og det er uvisst om en fargeløs og kompromissvillig millionær fra Oslo vest vil overbevise nok velgere i en helt annen sosial situasjon.
Uansett er det klart at det etter valget i 2021 ikke kan bli særlige politikkendringer. Enhver sannsynlig regjering vil som før lojalt underkaste seg USAs imperialisme og EU-kommisjonens stadig mer høyreorienterte økonomiske politikk. For de politisk engasjerte er det viktigste ikke hvilken politikk som utføres, men hvem som utfører den samme politikken.

Av Ove Bengt Berg

Stoda i dag

FF-måling august 2020
Fra Fri Fagbevegelse 05.08.20

Opinions meningsmåling for august utført for Fri Fagbevegelse, Dagsavisen og ANB, bekrefter Klassekampens måling fra juli. Opinion gir Ap, Sp og SV 82 mandater, mot 54 for Solberg-regjeringas partier. I Klassekampens meningsmåling fra tidlig i juli er det 18 mandaters flertall for en regjering Ap/Sp med støtte fra SV og Rødt og MDG. Gjennomsnittet av alle meningsmålinger juli gir et flertall på 15. Men det forutsetter at Rødt og MDG kommer over sperregrensa for utjamningsmandater, og KrF og Venstre under.

Dette er høyst tvilsomme forutsetninger sett 13 måneder i forvegen. Med motsatte forutsetninger er situasjonen svært lys for Erna Solbergs gjenvalg. Valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning uttaler til Fri Fagbevegelse 5. august:

«…det skal ikke store endringer til før flertallet endrer seg. Hvilke partier som ligger over og under sperregrensen har mye å si. Det skal ikke flyttes mange velgere før flertallet bikker over på borgerlig side,…»

Meningsmålinger nå viser at Høyre har klart større oppslutning enn Ap. Det var før Støre ga sitt sommerintervju til NRK, noe som førte til irritasjon blant mange i Ap og med en — som vanlig — uklar retrett av Støre.

Ap: Stadig mindre oppslutning med økende interne konflikter

4508ce6d-5267-4d68-8fdb-51652fe35a5c_1_201_a
Aps partipalass på Youngstorget i Oslo. Foto: OBB

Et stort parti kan naturlig ha mange politiske retninger, mer eller mindre faste fraksjoner, og likevel klare å opptre samla. Som Ap kunne før. En fraksjon kunne overstyre alle andre. Og dem som ikke fikk gjennomslag, godtok tapet. År etter år. Ikke lenger. Nå er partiet lite i oppslutning, det blir fort for mange staur å bære for den lille kroppen; Ap-partiet. Dette viste seg når tre stortingsrepresentanter med tydelig partikritikk sier fra om at de vil gi seg seg som stortingsrepresentanter. Som Marianne Marthinsen, Jette Christensen og Jan Bøhler. Og striden for og imot Trond Giske og/eller kvinnekampen. Og der flere framtredende Ap-politikere offentlig diskuterer Støres kommentarer med både positiv og negativ kritikk av politikerne.

AUF-ungdommen er mektigere enn noen gang før. Med sine krav om åpne grenser og politiske særkrav for innvandrergrupper, er AUF helt på linje med SV, Rødt, MDG, Venstre og KrF. Jo mer gjennomslag for denne politikken i Aps valgprogram, jo vanskeligere blir 20-prosentgrensa å oppnå i hele landet for Ap. Samtidig kjører Aps stortingsgruppe over Oslo-partiets krav om den nye E-18 som skal legge til rette for mer matpakkekjøring for rikfolka vest for Oslo inn i Oslos bygater. En overkjøring av Oslo Ap under Støres taktstokk, et viktig eksempel på Aps interne politiske strid.

Støre har hittil ikke vist at kan kan samle alle disse motstridende personlige og interne konfliktene til en felles enig tropp, han som ellers ivrer for forlik — med Høyre og Frp.

Og «bakom synger…» — Raymond
Partiledelsen er valgt for lang tid. Om det skulle se enda mørkere ut for Ap mot jul, blir Støre sittende, gitt Aps organisasjonspraksis. Aps tidligere partisekretær, Raymond Johansen, er nå byrådsleder i Oslo i sin andre periode og tidligere samferdselsbyråd i Oslo for SV på 1990-tallet. Noen i Ap tror og håper at Raymond Johansen er en som har større mulighet til å trekke flere velgere til Ap enn Støre. Som «En rørlegger fra Oslo øst mot en millionær fra Holmenkollåsen.» Johansen er ikke åpenbart en løsning på Aps dårlige oppslutning. Det dreier seg om et politisk problem for Ap, ikke personproblem. Ap gikk tilbake fra 32 prosent oppslutning til 20 prosent i Oslo etter Raymonds fire år i byrådsstolen.

Hva om ny Rinkeby-hendelse i 2021, den som redda Solberg-regjeringa?
Under forrige stortingsvalg da det så som mørkest ut for Solberg-regjeringa og særlig Frps oppslutning, dro Sylvi Lysthaug til Rinkeby for å skremme med «svenske tilstander». Som Listhaug forutsatte fulgte journalistene etter i avsky over besøket med mange artikler, og oppslutninga til Frp økte nok til at Solberg kunne fortsette som statsminister.
Det er sannsynlig med en «Rinkeby-sak» også i neste valg, den saka som avgjør regjeringsspørsmålet. 

Hva velger journalistene som valgkamptema?
Det er journalistene som bestemmer hva som skal bli valgets få spørsmål. Hva de bestemmer seg for til neste sommer, og i hvilken grad de biter på lokkemidlene fra partienes kommunikasjonsrådgivere, vil være avgjørende for om Venstre og KrF kommer over sperregrensa, og Rødt og MDG under.

Hvorfor Støre som statsminister, og ikke Vedum?
Det er merkelig at ingen stiller spørsmålet om det ikke er riktigere med en Senterparti-leda regjering enn det ekstremt EU-lojale partiet Ap. Senterpartiet krever jo ellers ordføreren i alle kommunestyrer der de e rrepresentert.  

Uansett: Ingen ny politikk
Med en regjering Støre/Vedum vil utenrikspolitikken bli styrt av Natos generelle politikk og dagsaktuelle vedtak. Den økonomiske politikken vil være bestemt av EU-kommisjonens ideologiske markedsøkonomi. Det er i grunnen merkelig at partiene tar seg umaken med å utarbeide et norsk politisk partiprogram når alt i virkeligheten blir bestemt i de to NATO- og EU-hovedkvarterene i Brussel.

Da sosialdemokratene i Europa styrte EU:
Ingen politikk for sosial utjamning, pådriver for høyrepolitikk
Ønsker en sosial sosial utjamning kan en ikke oppnå det når forutsetninga er EUs ekstreme markedsliberalisme der all historisk sosialdemokratisk politikk er kriminalisert. Aps EU-underdanighet er like fullt frelsen for alle i Rødt og SV og hele den radikale hop av journalister. Nemlig at forskjellen på en Ap-styrt og Høyre-styrt regjering er som natt og dag. Det er det selvfølgelig ikke. Sosialdemokrater med styringa i EU-systemet, endra ikke noe som helst i sosial retning. Da de hadde muligheten, var de en pådriver for enda mer høyrepolitikk. Hans Ebbing oppsummerer i Vardøger 38:

«I Vardøger 36 (2016) minner Dag Seierstad oss om at sosialdemokratiene i perioden 1996-2002 hadde flertall i EU-rådet, et betydelig innslag i EU-kommisjonen og flertall i EU-parlamentet. I denne europeiske «storhetsperioden» for sosialdemokratiet «er det ikke mulig å se den minste antydning til at sosialdemokratiet styrte, eller tok sikte på å styre».6 Det var tvert om perioden da markedsliberalismen ble definitivt sanksjonert gjennom Amsterdam-traktaten (1997), Lisboastrategien (2000, den s.k. konkurransestrategien) og Nice-traktaten (2000).
[Sitat utheva av OBB]

I Norge har Arbeiderpartiet gått i spissen for pensjonsnedskjæringene, privatiseringa av offentlig sektor og statsbedriftene og oppsplittinga av jernbanen alt på 1990-tallet. Særlig pensjonsnedskjæringene hadde Ap i praksis veto-rett mot, men valgte i stedet en pådriverrolle for nedskjæringer. Som sine euopeiske meningsfeller. Det interessante med Aps politikk er hvordan så mange, ofte politisk innsiktsfulle, kan se på Ap i regjeringsposisjon som en frelse fra høyrepolitikken til den nåværende regjeringa. Det kan bare skyldes at hva slags politikk som utføres ikke er viktig, bare hvem som utfører den samme politikken.

Én kommentar til “Langt fram til Ap/Sp-regjering. Uansett: Fortsatt Nato-bombing og EU-politikk”

  1. Ja, dette er vår tids store paradoks; at venstresiden og storkapitalen kamperer i samme seng. Ideologien bak dette er så fjernt fra hva de gamle sosialdemokratiene sto for, som det nesten går an å komme.
    Bjørn Skarpsno

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s