Fra sosialismen til veldedighet og Afrikamisjonen

I katedralen i Liverpool er det ikke mangel på julekort for allverdens gode veldedige grunner i en juletid son begynner alt i oktober. Foto: OBB

I forbindelse med TV-aksjonen i fjor skreiv jeg artikkelen Når herberget, tigging og TV-aksjonen er løsninga: Fra sosialisme tilbake til veldedighet og Afrikamisjonen. Den var en lengre innledning til en vedlagt artikkel av Kari Jaquesson «Jeg gir ikke til TV-aksjonen». Innledninga legger jeg ut på nytt da den dessverre ikke er blitt mindre aktuell sia oktober.

Nyliberaliseringa av  økonomien begynte flere tiår før Sovjetunionens fall, men har skutt fart etterpå. Alle politiske partier har gått flere skritt til høyre. Blant mangfoldet av «venstrepartier» er den økte oppslutninga om imperialistiske kriger — kalt «humanitære kriger» — den mest markante endringa i Europa. Den økonomiske kampen har for det meste tapt for den påståtte viktigere kampen mot rasisme, for minoriteter og for været over tid; klimaet. Venstreopposisjonelle har blitt velutdanna og nedlatende, uten samfunnsinnsikt. Med få om noen «klassedesertører». Da er det ikke mer enn naturlig at veldedighet blir den politiske preferansen i samsvar med den førsosialistiske overklassens svar på fattigdom.

Av Ove Bengt Berg

Veldedigheten har et godt utgangspunkt: Den bygger på et ønske om å hjelpe dem som trenger det. Men vi veit i dag at det bare er politiske samfunnsmessige tiltak som kan løse samfunnsmessige problemer nasjonalt som internasjonalt. Norsk utviklingshjelp er en fortsettelse av den kristne tvangsmisjoneringa i særlig Afrika, som kan samles i fellesbegrepet «Afrikamisjonen». Misjonens oppgave er heller ikke sosial hjelp, men å få folk til å tro på den kristne religionen. De norske milliardene i utviklingshjelp i åra etter verdenskrigen har ikke brakt utvikling og sjølstyre til Afrika. U-hjelpen har bare gitt oss mange sjølgode «fariseere» og et helt galt bilde av forutsetninga for utvikling. For enhver nasjons, enhver folkegruppes utvikling, kan bare være deres eget verk. Norge fikk ikke utviklingshjelp på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for å utvikle næringslivet, det nasjonale fellesskapet og sjølstyret. Gratisrom for de husløse «…forandrer ikke verden, …forbedrer ikke forholdene mellom menneskene, …forkorter ikke utbyttingens tidsalder», skreiv Bertolt Brecht om tiltaket for de husløse: herberget. Dette rammer illusjonene om nytten av tv-aksjonen, og andre veldedige tiltak, ofte kalte humanitære, som tilrettelegginga for Romanias fattigste i Norge (!) og allverdens norske småtiltak verden over. Heller ikke det som mange ser som det viktigste fattigdomstiltaket, at verdens fattige må få komme til Europa og USA, endrer forholda for verdens fattige til det bedre. At bombing med død, lemlesting og statsødelegging kalles «humanitær bombing», sier alt om innholdet i begrepet «humanitær» i dag. 

TV-aksjonen er et aktuelt eksempel på tilbakevendiga til før-sosialistisk veldedighet. Søndag 20. oktober samla enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter inn over 220 millioner kroner ment til fattige kvinner i Afrika og Asia. God tanke med aktiv handling for å ville hjelpe lå helt sikkert bak de fleste giverne og initiativtakerne. Men TV-aksjonene gir ingen samfunnsendringer, ingen varige løsninger. Varig velstand gir bare sosiale og godt organiserte politiske bevegelser som bruker streik og i siste instans militær motstand eller trussel om slike tiltak.  Som vi har erfart i Europa. Solidaritet med de fattigste internasjonalt er å mobilisere mot de imperialistiske statenes politikk, som Norges, med alle nødvendige tiltak. De samme som står bak TV-aksjonen støtter eller unnlater å protestere mot vestlige som norske sanksjoner som nekter medisiner og annen viktig hjelp til millioner av syrere. Fordi politisk og militær kamp for å sikre Vesten et nytt brohode i Midtøsten gjennom et oppløst Syria er viktigere. Dette viser sannheten om veldedighetens, herbergets og Afrikamisjonens ideologi. 

Kari Jaquesson har skrivi treffende om årets TV-aksjon i artikkelen «Jeg gir ikke til TV-aksjonen.» Hun har tidligere sjøl vært en del av dette systemet som «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA, United Nation Population i ni år. Hun peker både på utilstrekkeligheten i tiltaka, hvor lite som brukes i felten sammenlikna med det godt lønna omreisende hjelpekorpset av NGOer, frivillige hjelpeorganisasjoner. Hun oppsummerer: «Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s