Det er ikke noe nytt med protestene mot rasistisk vold i USA. Opptøyene har aldri ført til viktige forbedringer. Heller ikke med en president i åtte år og som hadde riktig hudpigment. Heller ikke opphevelse av apartheid i Sør-Afrika førte til noen sosiale forbedringer. Nå henger hele det globalistiske økonomiske og intellektuelle sjiktet seg på, åpenbart i et håp om å hindre Trump gjenvalg som om han er problemet.

Av Ove Bengt Berg

Marx tok ikke feil om historias drivkraft: Klassekampen
Samfunnsforsker og tidligere statsråd Gudmund Hernes hadde en hang til å begynne foredraga sine med å trekke fram Karl Marx, og at «en må kunne sin Marx». Karl Marx og Friedrich Engels skreiv i den første setninga i det første kapitlet til «Manifest for det kommunistiske partiet» fra 1848 at «Hele samfunnets historie fram til nå er historia er om klassekamper.» Det gjelder åpenbart fortsatt. Mer eller mindre vellykka antirasistisk kamp har ikke ført til forbedringer for mennesker med en spesiell hudfarge eller  grupper av mennesker i forskjellige kulturer. Det har bare maktovertaking med fjerning av den økonomiske overklassens, kapitalistklassens makt, som har gjort det mulig med økonomisk omfordeling. Noen begrensninger av kapitalistklassens makt har også ført til om ikke annet midlertidige økonomiske forbedringer.

Det er interessant at avisa Klassekampen ikke framstår som et talerør for, nettopp klassekamp. Uten at det er mulig å påstå at det er overraskende.

Sidespørsmål?
Antirasismen, politisk mobilisering og kamp for mennesker med et spesielt hudpigment, må en forutsette at inngår i det som kalles «sidespørsmål» av Mímir Kristjánsson? Antirasismen må være da underordna den økonomiske kampen? Eller er det kanskje heller kampen mot rasismen som skal samle oppslutninga om venstrepartiene, blant den velutdanna øvre middelklassen som anklager vanlige arbeidende folk å være rasister og «hverdagsrasister»?

Hva er den viktigste politiske kampen,
den som må løses før de andre kan løses?
Til enhver tid må det være noen politiske kamper som er viktigere enn andre. Den som er nødvendig å løse før andre kan finne sin løsning. Som at et annet lands okkupanter må kastes ut før en kan utvikle eget land slik landets innbyggere ønsker det. Den kinesiske kommunisten Mao Ze Dong skreiv i 1937 artikkelen Om motsigelsen:

«…om det i en eller annen prosess er flere motsigelser, må en av dem være hovedmotsigelsen, som spiller den ledende og avgjørende rollen, mens de øvrige inntar en sekundær og underordnet stilling.»

For venstresida: Kampen mot rasismen og for flerkultur er «hovedmotsigelsen»
Jeg har lenge hevda at de venstreorienterte i Norge og i Vesten har fastslått antirasismen som hovedmotsigelsen i våre samfunn, foran kampen for det flerkulturelle og i praksis parallellsamfunnet. Klassekampen for økonomisk samfunnskontroll når ikke opp i hierarkiet for de viktige sakene, og heller ikke kampen mot imperialismen og dens kriger, blant dagens ledende venstreorienterte. Det er ikke det at kamp mot rasismen er feil eller uviktig, men rasismen fungerer som en lynavleder for den mye viktigere økonomiske kampen, og kampen mot imperialistiske kriger.

Og ellers: Kampen mot Trump, ikke mot imperialistiske kriger, ikke for nasjonal industri og imot «frihandel» — og for «dannet og pen munnbruk»!
Det er ikke USAs krig i Libya, i Syria, handelsblokader og krav om opprusting i Norge som driver det demonstrerende sjiktet til gatene i USA og Europa nå. Det er motstanden mot Trump, der motstandens mot hans «litt uvanlige» oppførsel er viktigere enn all annen politikk. Det bare viser den dramatiske blindveien den nåværende venstresida er inne i ideologisk. Sjøl sannsynlig presidentkandidat Joe Biden innrømmer i VG: «– Hatet begynte ikke med Donald Trump, og det kommer ikke til å slutte med ham.»

Antirasismens små seire gir ikke noe bedre liv
De formelle og politiske forbedringene antirasismen har ført til USA, har ikke løst den rasistiske undertrykkinga. Den antirasistiske kampen har i USA heller ført til at flere hvite har blitt fattige sammen med afroamerikanerne og andre farga. Kampen som velta apratheid-regimet i Sør-Afrika førte ikke til en vesentlig bedring av de fargas levevilkår. Bare for de rikeste farga. I Afrika sør for Sahara har fattigdommen dobla seg fra 425 millioner i 1990 til 825 millioner i 2015.* En person med riktig hudfarge var president i USA i åtte år. Hvem andre fikk det bedre enn han? Ikke dem som han med Nobels fredspris sin prestisje bomba fattige folk over hele verden med. Det finnes ingen forståelse for behovet for økonomisk kamp i USA, samtidig som den økonomisk stadig rikere kapitalistklassen fint klarer å hindre enhver utvikling av organisert klassekamp. Den antirasistiske kampen hilser de derimot velkommen.

Klassekampen vaskes vekk av pigmentanalyse: Pigmentvenstre er reaksjonære

Kommentatoren i den danske Weekendavisa, Joakim Jakobsen, viser i avisas utgave 29. mai til en artikkel til den iransk-svenske æresvoldforskeren Devin Rexvid som i en artikkel i Proletaren tar opp spørsmålet om venstresidas hang til identitetspolitikk og det han kaller «pigmentanalyse»:

Så var marxisten Rexvid nået frem til sin dom over det nye venstres ahistoriske besathed af hudfarve og etnicitet: »Når den nye venstrefløj hverken vil eller formår at lave en klasseanalyse, det vil sige, at brune kan være kapitalister og udbyttere, og at hvide kan være arbejdere og dårligt stillede, så henvises kritikerne til det sjaskede begreb intersektionalitet, hvor alting i hele universet påvirker hinanden fra tidernes morgen til vore dage.»

Jakobsen avslutter: «Tak, Rexvid. Tak, Lenin. Avanti Popolo!»

 

*Tabeller gjengitt i boka Afrika til Tore Linné Eriksen fra 2019, side 346.